LARS SKINNEBACH
OM ØVELSER OG RITUELLE TEKSTER

 

Dette er et transkribert, oversatt og lett redigert versjon av opplegget Lars Skinnebach holdt på Folkebiblioteket onsdag 4. Mai 2011. Muntligheten er forsøkt beholdt.

 

I.

Jeg skal snakke om forholdet mitt til politisk diktning, og om hvordan jeg tenker politikk i kunst generelt. Jeg oppdaget nylig at jeg lever i et skjebneår. I noen av de aller første opptegnelsene jeg gjorde som fjorten-femtenåring, i en dagbok jeg fant helt tilfeldighet nå nylig, skrev jeg at jeg skulle dø i 2011, om ikke naturlig, så ved egen hånd. Jeg forlot den tanken meget tidlig, sikkert i begynnelsen av tyve-årene, når det ikke lenger var interessant med den slags dikter- og kunstnerromantikk. Men da jeg fant dagboken lyste året 2011 opp i ansiktet på meg. Dette er mitt skjebneår. Det betyr at jeg kun vil snakke sant, det er ikke tid til noe annet, noe som er en veldig befrielse, å ikke være nødt til å snakke på andres eller på usannhetens vegne. Men det er også en oppgave. Derfor kan jeg tillate meg å fortelle hvor uoriginalt det jeg skriver er og hvor det kommer fra. Som en introduksjon til at jeg snakker om boken, skal jeg  vise en video av SYGNOK, som er en  kunstnergruppe fra Nørrebro, fra innvandrerkvarteret i København. Videoen har de laget sammen med en komponist som går under mange forskjellige navn, men først og fremst Goodiepal, som nå også er en del av SYGNOK. Og jeg viser denne videoen fordi kunstnergruppen og især Goodiepal i de siste årene har vært den fremste inspirasjonen i utviklingen av boken, blant annet når det kommer til ulike strategier for hvordan man arbeider med politisk kunst. Dvs., Goodiepal selv oppfatter ikke dette som politisk kunst, men det gjør jeg. Videoen er syv-åtte minutter lang.

VIDEO: http://www.youtube.com/watch?v=3FKfxPXFStE

Ut over å være et samarbeid mellom SYGNOK og Goodiepal, så er denne musikkvideoen også et direkte angrep på institusjonen Dansk Institut for Elektroakustisk Musikk, hvor Goodiepal har undervist i musikkhistorie og moderne elektronisk komposisjonsmusikk, og hvor han introduserte det han kalte radikal computermusikk. Sammen med studentene gjorde han en rekke undersøkelser om 50-årenes forestilling om at datamaskinen om 30 år ville være klokere enn oss. En forestilling som fortsatt fantes i 60-årene og som fortsatt finnes i dag. Goodiepal bestemte seg for å ta forestillingen på alvor og simpelthen lage musikk som om datamaskinen kommer til å være klokere enn oss om 30 år. Altså en musikk som computeren, den fremmede intelligensen, vil synes det er interessant å høre på. Mens vår kunst har noen emner som overskrider den menneskelige fatteevne og som vi fortsetter å beskjeftige oss med, døden, kjærligheten, livets tilblivelse osv., så er det meste av den computermusikken som lages svært enkel å skanne for en binær intelligens. En av tankene bak den radikale computermusikken er at den på tilsvarende måte skal være umulig å skanne. Teorien har en rekke forgreninger: hvordan det dokumentariske materialet vokser fra år til år, hvordan det blir digitalisert, hvordan det for en binær kunstig intelligens ikke vil være særlig interessant å beskjeftige seg med det om 30 år osv. Og det var denne radikale computermusikken han begynte å undervise studentene ved konservatoriet i, ved hjelp av en lutt som han selv hadde bygget, forskjellige hjemmelagde spillsystemer, spillebrikker, planeter, ved spille på fløyter osv.

Men så fikk han sparken, og etter som han er den mest ansette danske elektromusikeren vi har i Danmark, den som turnerer mest, som holder foredrag på alle de amerikanske universitetene osv, så virket det merkelig. Det jeg vil frem til er først og fremst hvordan denne videoen og musikken fungerer direkte institusjonskritisk. Det er interessant at det oppstår denne spennvidden mellom den velansette elektroaukustiske komponisten og SYGNOK, som består av DJ Hvad, han med de lysende øynene; VJ Livstræt, som lager videoene og Nydansk Selvmord, alle unge gutter fra Nørrebro, som med egne ord spiller perker tech, og som i mange år har benyttet seg av alle disse tegnene, eksempelvis hakekors, som de selv riktignok kaller velferdssvastika. Som institusjonskritik er det spennende fordi Goodiepal har erklært krig mot Dansk Institut for Elektroakustisk Musik. Sammen med SYGNOK gikk han inn i Dansk Institutt for Elekroaukustisk Musikk og rappet den dyreste maskinen deres, Eventide H8000, som var blitt kjøpt inn 8 måneder før Goodiepal fikk sparken, men som hadde vært defekt fra starten av. Den har bare stått der uten å kunne brukes og uten å bli reparert. Samtidig hadde ledelsen kjøpt en plakat med underskriftene til alle i Beatles for 150 000. Og det var det et eller annen form for misforhold i. Goodiepal fikk altså ikke lov til å undervise på instituttet lenger, men gikk inn og tok denne maskinen, forbedret den for et betraktelig beløp og laget noen av disse videoene. I tillegg installerte han en ekstraknapp som ingen hadde sett før. En rød knapp. Meningen var så at de skulle levere den tilbake uten at noen hadde oppdaget tillegget. Altså en sjenerøs gest, en forbedret maskin. Og når man så trykket på den røde knappen, som ingen i utgangspunktet kjente til, så ville det automatisk komme forelesninger av Goodiepal, slik at han fortsatte undervisningen. Denne musikkundervisningen kaller han Frisk Hacket. Dette synes jeg er meget interessant, å gå inn og forbedre en institusjons gale beslutninger. Riktig nok er det en kriminell handling, men samtidig har han faktisk forbedret maskinen og tilbudt institusjonen å få den tilbake, med den tilføyelsen at forelesningene hans fortsatt er tilgjengelig for studentene.

Saken, som har løpt over lang tid, endte med politianmeldelse og mange trakasserier frem og tilbake. Ettersom krigen ble opptrappet var han ikke lenger interessert i å levere den tilbake, og brukte den blant annet til å finansiere en plateutgivelse hvor han med maskinen som sikkerhet lånte 500 000 av den ukrainske mafia. De 500 000 kronene puttet han så i neste plateutgivelse. Selve platen kostet 120 kroner, men inne i omslaget lå det en 500 kroner-seddel. På den måten forgrener tingene seg hele tiden: Fra radikal computermusikk, og en omdefinering av hvordan man skal skape computermusikk, via musikkvideoer og offentlige opptredener som fungerer som konkret institusjonskritikk, til å lage noe jeg oppfatter som en kapitalismekritikk. Da han laget platen og utga den, oppstod det problemer i alle forretninger. Forretningene aksepterer ikke prisen, man fikk flere penger tilbake enn man ga. Folk styrtet inn og ville kjøpe alle på en gang. Og det var også mange som forsøkte noe pyramidespillsaktig, de kjøpte en, så kunne de kjøpe to, så kunne de kjøpe fire, og så videre. Hele salget kollapset. Det var et ganske enkelt grep som kritiserte verdiutvekslingen som sådan. Igjen gjennom en sjenerøs gestus. I videoen jeg viste sier han at de hadde solgt maskinen til en anonym belgisk programmerer. Men det var bare fordi de fikk et tilbud som gjorde at de kunne stille sikkerhet for lånet fra den ukrainske mafiaen. Nå har han nettopp gitt ut tre nye plater. I den ene ligger det en sjekk som er underskrevet og som man bare skal fylle ut. På kontoen står det 200 000 kroner, altså kan man selv bestemme hvor stort beløp man vil heve. Det er bare det at hvis man skriver 200 000, og det annen allerede har hevet 10 000, så er sjekken ugyldig, man har kun ett shot. Men den andre platen har han gitt, jeg tror det er 60 000, til romanifolket i Danmark mot at de lager deres egen valuta. Romerne er veldig utsatt for tiden. Dere kjenner vel til Dansk Folkeparti, hvordan stemningen er i Danmark osv. Akkurat nå er det romerne som er syndebukken. I denne andre platen finner man så en romerseddel på 5000, som kan veksles inn i 30 danske kroner. Når romerstaten finnes, eller hvis man møter en romer, så kan man bruke disse pengene. I den siste platen finner man en kopi av bankkortet hans. Hvis man gjetter koden først så kan man heve penger fra kontoen hans i Jydske Bank.

Noe av det som også er fascinerende ved denne videoen er det voldsomme, fremmede og uhyggelige med disse tegnene de bruker. Det ser ut som om kvinnen som skriker, hun som heter Judy Solomon, er utsatt for et overgrep. Det tenkte i hvert fall jeg første gang jeg så den. Det ligger en nede på gulvet med et skittent teppe over seg, de sier ting som «husk at forbrytelser lønner seg», det er alle disse pengene som stikker frem overalt og alle velferdssvastikaene. Og så har vi den stjålne datamaskinen, forbindelsen til mafiaen, alt mulig. Vi kan gjenkjenne ting fra den subversive kunsten, den klassiske avantgarden. Men allikevel synes jeg nok dette virker voldsommere.

Det er dobbelheten i alt dette som gjør videoen så interessant. Den skrikende kvinnen Judy Solomon, som det estetiske uttrykket får meg til å oppfatte som utsatt for et overgrep, er stemmehealer. Hun helbreder med stemmen. Han som ligger på teppet er pasienten hennes. Går man inn på SYGNOKs hjemmeside så finner man en henvisning til Judy Solomons hjemmeside, med lydopptak fra noen av hennes sesjoner, og der kan man altså forvisse seg om hvem hun er og få øye på denne dobbeltheten. Judy Solomons stemme når ut over de iboende kvalitetene, skjønnheten, dybden, den har en virkning på den som ligger der nede og som i prinsippet, kanskje også i praksis, blir helbredet. Jeg har ikke prøvd det selv enda, men vil gjøre det ved første anledning.

Maskinen jeg har snakket om har noe av den samme dobbeltheten. Den er stjålet i et angrep på institusjonen, har blir tilført verdi og står nå på et kontor på Blågårds plads, i hjertet av Nørrebro, hvor SYGNOK holder til. På Blågårds plads har kommunen stilt et kulturhus til rådighet for ungdom med tiltakslyst. Og her har DJ Hvad et kontor som de kaller Kommunal Dubplate Service, eller bare Kommunen. I store deler av Københavns ungdoms-, eller undergrunnsmiljø går kontoret under navnet Kommunen. Og inne på Kommunen så står altså Danmarks dyreste datamaskin til å lage musikk med. Og det kan også ses på som en del av institusjonskritikken, at den maskinen som før sto ubrukelig på Institutt for Elektroakustisk Musikk i Århus nå står og er brukelig på Kommunen på Blågårds plads, hvor folk hver dag står i kø for å spille inn plater. Den er fjernet fra det fine instituttet og plassert på Nørrebro i København, hvor den beste musikken i Danmark lages akkurat nå.

Det er mye mer å si om dette her, jeg forteller det så dere skal kunne undersøke nærmere om dere er interessert, men også for å peke på noen av de strategiene som jeg selv har utledet av dette. Eksempelvis sjenerøsitet som strategi for politisk kunst. Et annet grep som jeg har snakket litt om er det som kan kalles en videreutvikling av hacking. For eksempel å hacke en institusjon ved å trenge inn og ta noe derifra, men først og fremst ved å plassere noe inne i den. Flere av disse strategiene spiller  sammen, sjenerøsitet og hacking. Goodiepal kaller det å frisk hacke, mens SYGNOK kaller det fremmed overtakelse, noe som spiller på deres innvandrerbakgrunn, som de gjerne vil skremme med, at de går inn og setter dagsorden for det samfunnet vi har rundt oss. De foretar simpelthen en overtakelse, et hack i samfunnet hvor de plasserer kunsten sin. Det har de gjort på forskjellig måter. F.eks. finnes det en kjent technomusiker som heter Trentemøller, han lager skikkelig fløtetechno. Han er den som selger best akkurat nå, den som spiller på moteshowene og får 30 000 for en spillejobb. DJ Hvad kalte seg Trentemøller på Myspace. Da folk kontaktet ham for å få ham til å spille sa han at han bare skulle ha 15 000. Dette var noen hvite fester for de rike på Nord-Sjælland. Når han så ankom og folk så at det ikke var den Trentemøller de hadde trodd, påstod han at det var kunstnernavnet hans, i motsetning til den andre som heter Henrik Trentemøller. Når folk booket ham hadde han hele tiden spurt om det var Henrik Trentemøller eller bare Trentemøller de skulle ha, og da hadde folk svart Trentemøller. Men det er altså et hack, eller en fremmed overtakelse, av en annen manns karriere og identitet. Andre kunstneriske strategier de benytter seg av er det jeg kaller konfrontasjoner, men som egentlig er undervisning. De underviser, lager kunst særlig på youtube, spiller konserter, altså aktiviteter hvor de konfronterer publikum på forskjellig vis. Noe som også har et politisk innhold, mener jeg. Noe annet jeg gjerne vil nevne om denne videoen, er at den nærmest går i stå flere ganger. Den benytter noen gjentakelsesstrukturer som man kjenner fra folkemusikken, som Goodiepal er en stor kjenner av, men som vi også finner i reklamebransjens jingler, for eksempel på TV-shop. Igjen en dobbelthet, altså folkemusikken og reklameestetikk.

I min egen bok, som heter Øvelser og rituelle tekster er jeg inspirert av en virkningsorientert kunst, som jeg altså finner hos SYGNOK og Goodiepal. Altså der hvor det ikke er det estetetiske uttrykks iboende kvalitet eller eksistensielle dybde som bestemmer hva det kan inneholde, men derimot hvilken virkning det har i det samfunnet som omgir den eller på de menneskene som beskjeftiger seg med den. Et annet utgangspunkt har vært en idé om øvelser og rituell kunst. Den rituelle kunsten har jeg særlig funnet i en bok fra Grønland som heter Snehyttens sange. Den er ganske enkelt en innsamling av den grønlandske orale tradisjonen, sanger og dikt som Knud Rasmussen ga ut som en hilsen til danske forfattere i 1930. Etter min mening er dette kanskje den fineste danske diktsamlingen som finnes, selv om den ikke er dansk. Kanskje spesielt fordi den ikke er dansk. Jeg vokste selv opp på Grønland, kjenner mytene fra min skoletid og har også lest mange av disse samlingene. I denne boken finnes det fangstdikt, fangstsanger og magiske viser som skal lokke fangstdyrene til seg, for eksempel «Vildren/ Jordlus/ Langben/ med de store Øren (…) kom kun glad/ kom kun glad/ herhen til mig,/ herhen til mig!». Dikt som skal berolige dyret under jakten, som skal kaste magi over dyret slik at det kommer bort til jegeren, som så kan skyte det. I stor grad var det juridiske systemet på det gamle Grønland, altså på boplassen, basert på diktning. Var det en stridighet på boplassen så ble de løst ved hjelp av sanger – man samlet seg hver kveld og underholdt hverandre blant annet ved å synge, lage sangleker osv. Ett av diktene er veldig berømt, man kjenner det sikkert fra rykter og den slags – det har i hvert fall vært en av de tingene som har fascinert det danske folk ved Knut Rasmussens beretninger fra innsamlingene – at man tilbød verten sin kone når man kom til en fremmed boplass. Det var kanskje en praktisk foranstaltning for å spred gener i disse små samfunnene. I dette diktet er det en anklager som anklager en annen fra landsbyen for gjerne å ville motta de andres koner, uten å være like villig til å dele på sin egen. Det er også sanger som handler om mord og alle slags andre forbrytelser, tyveri, seksuelle overgrep, alt mulig. De går gjerne slik at en anklager går ut i fjellet og formulerer anklagen som en sang. Så møtes man om kvelden. Anklageren tar trommen og synger – dere har sikkert alle sammen hørt grønlandsk trommesang, han synger aia aia aia og slår på tromme osv – og så sier han: du er lite villig til å låne ut din egen kone, men du låner gjerne min, aia aia aia. Han kommer med en meget lang og velformulert anklage, som er flere sider lang når den skrives ut, og mens man slår trommer og fremsier anklagen så skaller man pannen mot den man anklager. Og når sangen er ferdig så er det den anklagedes tur til å slå på sin tromme og forklare seg. Sånn foregår alle disse stridighetene. Og den som skal forsvare seg må mer eller mindre improvisere forsvaret samtidig med at han eller hun slår på tromme, og skaller den andre. Den som får tilhørerne på sin side har vunnet stridigheten, får rett.

Grunnen til at diktet er så berømt, er at anklagene er så velformulerte, de lyder fullstendig riktige. Likevel er den anklagede så utrolig vittig og kjapp i replikken, at man kan høre at han vinner stridigheten, selv om han ikke en gang benekter forholdet. De har tatt disse sangene utrolig alvorlig. Det finnes beretninger om hvordan Knud Rasmussen spør en gammel mann som aldri synger: hvorfor synger du aldri? Og så sier han at da jeg gikk ut i fjellet som ung – det er vanlig at man finner sangene sine ved å søke ensomhet ute i fjellet, også i lengre perioder, i månedsvis, mens man gjennomgår andre øvelser – så begynte fjellene å tårne seg opp omkring ham, han følte seg angrepet av naturen. Fjellene sa: lille menneske, lille menneske, hvorfor tror du at du kan beskrive fjellenes skjønnhet og gleden ved din landsby. De anklaget ham altså for hovmod. Å oppsøke ensomheten, finne sine sanger, søke hjelpeånder, det er noe alle har gjort. Lesningen min av denne og andre samlinger har vært viktige for hvordan jeg oppfatter rituell kunst. Det er altså ikke er kunstens skjønnhet eller dybde det handler om, men øvelsene, tilknytningen til etikken og tilknytningen til den virkning øvelsene får.

Jeg har også vært interessert i de japanske munkene som bruker Shakuhachi-fløyten når de mediterer. I et intervju forteller en munk ved navn Watazumi Doso at han går ut ved morgengry og spiller fløyte, øver åndedrettet, inntil solen går ned, altså i mange timer hver dag. Dette har han gjort i 16 år. Han oppfatter det overhodet ikke som musikk, men som en måte å forstå åndedrettet på. Dette er altså ikke noe han gjør for skjønnheten eller kunstens skyld. Det syntes jeg var fascinerende fordi dette er noe av den mest presise og beherskede og vakre musikk som finnes. Der finner jeg en kunstoppfattelser som skiller seg fra den vesteuropeiske og amerikanske tradisjonen. Det samme har jeg funnet hos en fransk lege som jeg har besøkt i øvre del av Amazonas gjentatte ganger siden 2004. For 20-25 år siden arbeidet han i Leger uten grenser i Amazonas. Han er, siden sannheten skal fram i dag, leder av en sekt som er blacklisted som en av de farligste i verden, i det minste i Frankrike. Jeg ser det ikke helt sånn. Jeg tilhører heller ikke sekten hans, jeg bare besøker den, sier hei.

Da han arbeidet i Leger uten grenser så han at mange av de lokale brukte en liane som heter Ayahuasca, og som er det sterkeste hallusinogenet man kjenner. Ayahuasca er i motsetning til LSD et ekte hallusinogen. Når man tar LSD vet at man godt hva som er virkelig og hva som ikke er det, hva som er en illusjon. Det vet man ikke når har tatt Ayahuasca. Det har organisert samfunnet. Synene stammelederne har fått av Ayahuascaen har latt dem finne ut hvor fangstdyrene og fiendene er, det har simpelthen vært det de har organisert deres aktivitetene sine etter. Han så at mange av de som brukte Ayahuasca oppnådde bedre resultater når de skulle helbrede de samme folkene som han selv skulle helbrede og gikk derfor i lære. På begynnelsen av åttitallet oppga han Leger uten grenser. I mange år har han så helbredet stoffmisbrukere. Fordi han hadde så gode resultater fikk han EU-støtte. Vi sendte våre håpefulle – eller våre fortapte ungdommer heter det vel, den «håpefulle» ungdommen drikker øl nede på diskotekene caféene – og han hadde en helbredelsesprosent som var langt høyere enn de beste stedene i USA. Han har også gjort et stort innsamlingsarbeid i hele Syd-Amerika, beskrevet ritualer som er i ferd med å gå tapt. Jeg har selv deltatt under flere av disse Ayahuasca-ritualene, som er konsentrert rundt en rekke helbredende sanger. Og dette er også et utgangspunkt, et veldig viktig et, for boken. Disse sangene er ikke til for at vi skal nyte dem eller betrakte dem som kunst, de skal helbrede, vise hvor jaktterritoriene er, organisere samfunnet osv. Nå tar vi syv minutters pause.

 

II.

Man kan jo spørre seg: hvorfor snakker jeg om denne rituelle kunsten? Hvorfor snakker jeg om de politiske mulighetene som jeg ser i den kunsten som SYGNOK og Goodiepal lager? Jeg har vært opptatt av rituell kunst i årevis, men uten å la det smitte av på den kunstoppfattelsen som ligger til grunn for de tidligere bøkene mine, ikke i særlig utstrekning i hvert fall. Der har jeg nok hatt en noenlunde tradisjonell modernistisk oppfattning av hva kunst er. At den handler om noen iboende kvaliteter, en iboende mulighet for refleksjon, altså at man kunne reflektere over det objekt man har foran seg og slik kanskje nå frem til en eller annen virkning, at man kunne komme nærmere en forståelse av mennesket og dets omverden ved å lese dikt eller se på kunst. Altså en oppfatning som kanskje kan sammenfattes i begrepet autonom kunst.

Det jeg synes er annerledes med den rituelle kunsten er som sagt at den er virkningsorientert. Hvorfor er det så at jeg forkaster diktene og bøkene jeg tidligere har laget? Eller i hvert fall den kunstoppfattelse som ligger til grunn for dem? Jo, det er simpelthen fordi jeg mener at vi er på vei mot en klimamessig katastrofe, en økologisk katastrofe som gjør at vi må omdefinere begrepet «ettertid». Kunstverkets ettertid. Jeg leser de artiklene jeg kan finne om klimaet, jeg følger med på klimadebattene som foregår i Danmark, jeg sjekker NASAs hjemmeside jevnligt, jeg leser rapportene som kommer inn til FNs klimapanel, og på den bakgrunn synes jeg det ser veldig, veldig dårlig ut. Det ser ut som om noen irreversible prosesser allerede er i gang. Ting det ikke er noe å gjøre med. Korallrevene er tapt, de har vi gitt opp; isen på Nordpolen har vi tapt, den er det ikke så mye å gjøre med lenger. Men muligens er det også andre, enda verre irreversible prosesser på gang. Hvis den sibirske permafrosten dør, så frigis tre ganger så mye CO2 som det finnes i atmosfæren akkurat nå, det vil kunne føre til ikke-liv på jorden. Det samme kan skje hvis de store iskappene smelter. Innlandsisen på Grønland, isen på Sydpolen. En tredje eksempel er regnskogene, hvor mange trær dør på grunn av temperaturstigningen, noe som igjen betyr at disse trærne blir en del av CO2-produksjonen i stedet for å være verdens lunger eller hva man nå har av metaforer for den prosessen som trærne står for. Men her sier jeg så at vi har en tidsramme – et handlefelt kaller jeg det – hvor det er mulig å reagere. Dette er ren gjetning, basert på lesning og daglige studier: Vi har et handlefelt på fem til ti år hvor vi skal endre vår adferd radikalt og gjøre oss uavhengig av oljen, det er et realistisk tidsrom hvis vi skal unngå de helt store katastrofene de neste 30 til 150 årene. I forhold til en slik struktur så er det vesenligste spørsmålet kunsten kan stille seg selv hva den faktisk gjør for at unngå katastrofen? Eller hva har kunsten å komme med når vi er på vei mot katastrofen? Og her er det jeg tenker at vi må omdefinere hva dybden i kunsten skal være, hva kunstens rolle og muligheter skal være. Vi kan ikke lenger spille disse dype, tyske eksistensielle melodiene som ser helt ned i menneskesjelen mens skipet går under.

Ut i fra dette perspektivet, som også er mitt, oppfatter jeg det meste av den kunsten som blir produsert i dag som likegyldig. Den er verdiløs. Romanen som noe som utvikler seg fra A til B, som en fortelling som henter sin dybde gjennom å gi stemmer til mennesket, forstå mennesket bedre, oppfatter jeg som verdiløs. Alternativet til den eksistensielle kunsten er en kunst som ikke henter sin dybde fra å bore lenger og lenger inn i sinnet, men som baserer seg på en daglig øvelse som ikke umiddelbart har utvikling som mål, men derimot en gjentakelse av øvelsen, en refleksjon over bestemte verdier som manifesterer seg som hverdagslige handlinger. Tenker man på øvelser i bredest mulig forstand, som noe som er knyttet til en handling, og at denne handlingen baserer seg på noen verdier som vi kan diskutere, finne ut av, vurdere, bytte ut, så finnes det en lang rekke muligheter. Jeg har for eksempel skrevet de samme tingene ned hver dag for å se om det kommer en annen dybde ut av det, for å se om jeg simpelthen kan nå frem til et eller annet utgangspunkt for en virkningsorientert kunst. Cathrine [Ström] nevnte i introduksjonen at jeg også spiller musikk. Jeg bor på Fanø, en liten øy, som har en folkemusikktradisjon hvor melodier har gått i arv fra spillemann til spillemann gjennom tre hundre og femti år. Det er den eneste levende tradisjon vi har i Danmark hvor folkemusikken ikke er notert, men har gått i arv. Der er jeg selv en av dem som går i lære, eller hva man skal si, det er litt pretensiøst å si, men jeg spiller altså disse melodiene. Hver eneste dag øver man på dem, som regel er det en fiolinist som spiller melodiene, og så akkompagneres de enten på trommer eller klaver eller munnspill. Jeg for min del spiller på en gammel sopransaksofon, men det er fordi jeg er så moderne og rock’n roll og så videre. Dette er melodier som også er rituelle. Det er melodier som i den grad organiserer det lille samfunnet jeg bor i, fordi spillemannen har den altdominerende rolle i forhold til at man møtes på tvers av alder og inntekt og alle mulige ting i denne landsbyen. Til alle høytider, alle fellesskapsting, spiller musikken og spillemannen en meget stor rolle. Man danser spesielle danser til musikken. Jeg vet ikke om dette stemmer helt, men jeg har lest meg fram til at når man danser disse dansene, som man også kjenner fra andre tradisjoner, så går man faktisk fra å ha aktivert det sympatiske nervesystemet, som er det som har med rasjonaliteten osv. å gjøre, til å aktivere det parasympatiske nervesystemet, som har med drømmene og kreativiteten osv. å gjøre. Det er også et stort inntak av kaffepunsj, altså kaffe med snaps, mens folk danser, det kan være at det også hjelper til. Men altså, dette er en brukskunst, det er en rituell kunst. Spillemannen setter nok sitt særpreg på musikken, men det er bare et lite ledd i denne lange tradisjonen hvor man er nødt til å øve på melodien hver eneste dag hvis man vil inngå i den og lære den. En del av øvelsen henger sammen med åndedrettet, som igjen henger sammen med hele den tradisjon og som jeg synes åpner noen andre muligheter for meg.

Grunnen til at jeg snakker om dette, prøver å forklare det, er for at dere skal forstå hva det har med klimakrisen å gjøre. Det er for å finne en kunstoppfattning som i mye større grad knytter seg til den daglige handlingen, til den helt konkrete handlingen, og at denne handlingen er basert på noen verdier man så kan vurdere og bytte ut som man vil. I dette tilfellet kan man så vurdere det i forhold til om vi fortsetter oljeavhengigheten, eller om vi ikke gjør det, ved å utføre ritualer for å omdefinere dybden i kunsten. Det er en masse andre øvelser som jeg også har beskjeftiget meg med. I lange perioder har jeg forsøkt å simpelthen dele dagene opp i øvelser, forstått som handlinger som baserer seg på et bestemte verdisett. En av øvelsene, altså den som ligger til grunn til denne boken, har vært å skrive ned noen begivenheter, som jeg ikke har gitt særlig stor oppmerksomhet, som jeg tidligere har tenk at ikke betydde så mye, men som ikke desto mindre har virket umulige å beskrive og som jeg har vendt tilbake til. Det har vært det viktigste. Og de har fremstått som umulige å skrive ned ut i fra den kunstoppfattelse jeg hadde tidligere. En fjelltur jeg foretok sammen med min far for sikkert 25 år siden, jeg vet faktisk ikke helt når, men det var på kanten av barndommen. Og andre, små begivenheter som jeg uten å lykkes har forsøkt å formulere helt siden jeg som 14-15 åring begynte å skrive poesi. Jeg har forkastet det. Men nå ville jeg se om jeg med en annen kunstoppfattelse kunne beskjeftige meg med dem. Øvelsen gikk ut på hver dag å skrive ned den samme begivenheten, beskrive turen, uten noen forutinntatte estetiske kriterier. Det har jeg så gjort i en periode det siste halvåret, og så er det kommet en rekke tekster ut av det. Normalt sitter jeg og forfiner en estetikk og en bok i to til fire år før jeg sender den til redaktøren min på Gyldendal som så sier at det er fint, vi trykker den til våren, eller til høsten. Og så kommer det noen anmeldelser, som sikkert er gode nok, men ikke sier meg så mye, fordi jeg selv har skrevet boken. Jeg håper at noen kanskje blir klokere av den eller synes den er interessant, men jeg ser ingen virkning, spesielt ingen som har direkte politiske implikasjoner. Et annet problem ved det er at det ikke avgir noen refleksjon hos meg, det er simpelthen ikke interessant for meg å sitte og forfine dette her, det er ikke interessant å sende det til redaktøren, at han sender den videre til selgerne, at det kommer en grafiker og lager et omslag. Hvert eneste trinn i prosessen avgir ikke lenger refleksjon eller noen virkning, det opptrer i en allerede eksisterende struktur, som det dermed er med på å opprettholde. Jeg har ikke noen ferdigformulert kunstoppfattning, dette er alt sammen en undersøkelse som jeg er i gang med. Jeg leter etter virkningsstrukturer, ting jeg kan bruke til å gripe inn i virkeligheten. Ting som rett og slett kan endre adferden vår i forhold til avhengigheten av fossile brennstoffer og hvor tett vekstratene og vekstideologien er sammenfiltret med denne forbrenningen.

Jeg bestemte meg for å gjøre motsatt av tidligere. Boken med de nye tekstene  kom ut nyttårsaften 2010. Det er på alle måter utenfor sesongen. After Hand et lite forlag hvor akkurat det er mulig, så jeg spurte om de ville gjøre det. Kunstneren og dikteren Henrik Have har drevet det siden Fluxus-bevegelsen på sekstitallet, gitt ut egne og andres bøker, bokobjekter, kjøpt opp kunsttidsskrifter når han solgte godt og gjort sosiale prosjekter som billedkunstner. Han har hatt en lang rekke slike utadvendte aktiviteter. Nyttårsaften tok jeg så omslaget fra debutboken min Det mindste paradis, som jeg overhodet ikke interesserer meg for mer, og malte det, skrev et dikt på forsiden, og tittelen Øvelser og rituelle tekster, og så skrev jeg til Mathias Kokholm, som nå driver det lille forlaget og spurte om et ISBN-nummer som jeg skrev på baksiden sammen med et annet dikt. Til slutt skrev jeg 2010 på forsiden og 2011 på baksiden, slik at utgivelsen skjedde ved midnatt mellom de to årene. Første nyttårsdag, da vi endelig hadde fått alle gjestene ut av huset, satte jeg meg så ned og gjorde den første øvelsen. Og så gjorde jeg det samme den neste halvannen uken, kanskje var det to uker, altså å skrive innmaten. Hver gang jeg lager en av disse bøkene, så ødelegger jeg en av debutbøkene. Hvor mange eksemplarer jeg kan utgi av den er altså begrenset. Og det som skjer i boken er en slags ritualer, det skjer en ofring.

Jeg har ikke hatt noen rigid oppfattning av hvordan dette skal bli, jeg har bare tenkt at hvert trinn skal gjøres annerledes og ha en eller annen form for implikasjon i forhold til dette kunstsynet. Fordi de skulle håndlages så tilbød forlaget meg at jeg kunne få deres offisielle stempel og en lang rekke ISBN-numre, slik at jeg når som helst kan lage en offisiell bok. Å ha et slikt stempel, og ISBN-numre, betyr at jeg for eksempel kan hacke en annen bok. Jeg kan gå inn i en bokhandel, ta en bok, for eksempel fra Gyldendal, meget diskret rive ut noen sider og erstatte dem med noen sider som jeg har skrevet på forhånd, og så kan jeg skrive et improvisert dikt på baksiden og gjøre det til en After Hand-bok bare ved å stemple den og skrive på et ISBN-nummer.

To tredjedeler er det samme i hver bok, det er «øvelsene», og så er det en rekke improviserte dikt og dikt fra noe jeg kaller «rituelle sirkler», som er ulike fra bok til bok. Hver eneste bok er sånn sett forskjellig, de er unikaer. Og dem skulle jeg så distribuere. Det kunne jeg sikkert gjort ved å annonsere på nettet, sette en pris på dem, og så ville noen sendt meg en mail, og så hadde jeg sende dem boken. Men hva gjør vel det? Ikke mye. Jeg brukte mye krefter på å lage denne boken, men hva er egentlig virkningen? Så jeg måtte finne en distribusjonsform som kunne virke. Det gjorde jeg ved igjen å benytte meg av begreper som «fremmed overtakelse» eller «hacking», sammen med «sjenerøsitet». Jeg kontaktet det jeg oppfatter som den beste bokhandelen i København, Istegade boghandel, det er et ektepar som driver den, og de har faktisk lest alle bøkene de har i bokhandelen selv. Altså, de er mange antikvariske bøker, jeg leser veldig mange … altså verdenslitteratur, som ikke tilhører den vesteuropeiske kanon, den vestlige tradisjon. De har mye av det, og esoterisk litteratur, science fiction. Det er virkelig usedvanlig å treffe en bokhandler som har lest bøkene han selger selv. Første gang jeg var der inviterte han meg på te, og så satt vi og diskuterte bøker i et par timer, det har jeg ikke opplevd i en bokhandel før. Så derfor syntes jeg at det var et godt sted. Der vil jeg lage en fremmed overtakelse. Der vil jeg lage et hack. Så skrev jeg en mail til ham og sa at jeg hadde disse unikaene som han kunne bli eneforhandler for hvis han ville. Og det ville han gjerne. Selv ville jeg gjøre for å vise at det er et godt sted osv. Og fordi det ville gi meg noen privilegier. Da bøkene kom så tilbød han seg for eksempel å rydde vinduet slik at de kunne stilles ut der.

Jeg bruker tre til fire dager på hver enkelt bok. Jeg skriver ut diktene fra datamaskinen og syr bøkene for hånd, jeg lager dem riktig fine, bokrygg og alt sånt. Dette forbinder med sjenerøsitets-begrepet. Jeg skaper en kunstnerisk merverdi. Da mener jeg ikke den kunstneriske verdien man finner i boken, men den merverdien som skapes av signaturen og ekstraarbeidet som forfatteren selv har lagt i den. De selges for mellom 50 og 160 kroner, som er ganske billig for en normal bok. Merverdien jeg skaper kan jeg så omsette til en politisk handling. Jeg forsøkte meg med å si at for å få lov til å kjøpe denne boken, som inneholder øvelser og rituelle tekster, så skulle man igjennom en eller annen form for forberedelse for å lese den. Jeg dikterte en kontrakt eller tillitserklæring som man måtte skrive under på for å få lov til å erverve seg og lese den. Kontrakten går ganske enkelt ut på – det var nesten det minste jeg kunne finne – at  man ikke må kjøpe annet enn basale matvarer i fem dager. Det måtte man altså skrive under på for å få lov til å kjøpe den. Alle sier at det er utrolig enkelt, det kan jeg da. Men jeg tror at stort sett alle som har kjøpt den har brutt løftet. Og det er en del av dette, fordi et løfte som er brutt nesten virker enda mer bindene for folk. Slik kan jeg oppnå en konkret politisk handling. Riktig nok i mikrostørrelse, men likevel en konkret politisk handling som jeg har iverksatt ved å si du for å få tak i denne boken til femti kroner, som det ligger en viss merverdi i, så blir du nødt til ikke å forbruke annet enn basale matvarer i fem dager. Slik omvandles den kunstneriske merverdien, det sjenerøse grepet, til en politisk handling hos den som vil erverve seg boken. Det er en slik struktur jeg har lett etter, og som jeg formodentlig også vil kunne bruke i større skala, på samme måte som jeg vil kunne bruke det å hacke en bok og gjøre den til et annet forlags bok i større skala.

Grunnen til at bøkene koster mellom 50 og 160 at jeg kjenner noen av de unge forfatterne som ikke har råd til å betale mer en femti kroner. Jeg tenkte at Sigurd, han skal i hvert fall kunne kjøpe den. Så kunne han også la vær å røyke i fem dager –  men det kunne han ikke. Han har brutt løftet. Andre, der skulle på jobb, fant ut at det også koster penger å bli transportert, det har vært ulike grunner til at folk ikke har kunnet overholde løftet. Pengene som har kommet inn går til arrangementer som jeg gjør hos ham. Jeg kan komme inn og gjøre et litterært arrangement når som helst. Jeg har altså en scene. Jeg har gjort en fremmed overtakelse ved hjelp av sjenerøsitet. Akkurat nå arrangerer jeg en rekke samtaler med noen av de unge poetene som arbeider aktivistisk og med politisk litteratur. Dette er samtaler mellom meg og andre, som vi så tar opp og legger ut på youtube, et alternativt litteraturprogram hvor vi snakker direkte om politisk kunst. Det er en forgrening av alt dette, en måte å gjøre et inngrep på. Dette har også mange andre implikasjoner, men nå vil jeg lese litt…

 

Transkripsjon osv.: Beate Petersen og Paal Bjelke Andersen

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *