Krim og skam

Jeg husker ikke lenger hvor gammel jeg var, kanskje fersk tenåring. Jeg hadde lest alle Frk. Detektiv jeg kunne komme over, nå gjøv jeg løs på Agatha Christies forfatterskap. Dog med en viss ærefrykt. Ute i det trygge sommerværet hadde min storesøster  allerede lest flere av Christies noveller for meg, muligens i smug (?), for den ene var i skumleste laget. Den om kvinnen som oppdager at hennes mann er serimorder, hvorpå hun må skjule sin lammende frykt for ham, til politet kommer («Philomel Cottage» i The Listerdale Mystery, 1934). Det var et så fengslende møte med litteratur for voksne, at jeg måtte innlemme min beste venninne i denne verdenen. Hun måtte sitte i den blå sovesofaen på rommet mitt mens jeg leste høyt om hyosinmord og spade-bevæpnede ektemenn.

Etter dette har Christie gjort meg til et utpreget uhøflig og usosialt vesen ved diverse anledninger. En gang på den greske øya Chios, satt jeg meg på en sten og forsvant  i «Kortene på bordet» (Cards on the Table, 1936), hver gang mitt reisefølge stoppet for å se på geranier og tavernaer. Under en venninnetur på svenskekysten satt jeg på svaberget og svelget unna «Mord som medisin» (The Mirror Crack’d from Side to Side, 1962), istedenfor å bli med å bade.

Jeg liker å skylde på en oppvekst preget av Christiebøker, skapbriter og Poirot på tv før jeg egentlig var gammel nok, men mens andre familiemedlemmer har beveget seg videre til annen og nyere litteratur er det jeg selv som ikke klarer å gi slipp. Jeg henger fast i Ms Marples strikketøy, Hercules kalosjer og tidsånden fra første halvdel av forrige århundre. Kall det kiosklitteratur og aristokratiromantikk, min skam og stolthet over å være evig Agatha Christie-fan kan leve sammen i fred og fordragelighet. I motsetning til ektefellene i Philomel Cottage.

Ingela