Mens vi venter på bind seks…

– tenkte jeg å dele noen tanker om hvordan det kan oppleves å lese Knausgård.  Jeg har selv kommet fram til bind 5 og i den forbindelse vil jeg gjerne si noe om min egen opplevelse av bøkene.

I første bind ble jeg raskt grepet av teksten og beskrivelsen av faren som døde skapte sterke følelser hos meg. Det viste seg imidlertid å være småtteri mot det som ventet meg i bind to. Jeg kan trygt si at jeg aldri har opplevd noe lignende ved lesing av litteratur. Jeg ble ganske  fort dratt ned i et stort, mørkt hull og alt kjentes meningsløst og lyset forsvant fullstendig fra både omgivelsene og fra mitt eget sinn. Likevel var det umulig å legge fra seg boka.  Jeg mistet all apetitt og følte bokstavelig at jeg slepte meg rundt i en døs enten jeg var hjemme eller på jobb. Jeg gråt meg igjennom bokas over 500 sider og følte bokstavelig talt at jeg befant meg i et svart hull. Ved slutten av bind to snakket jeg med en venninne som hadde lest alle de utkomne bindene og dette bidro etter hvert til at jeg greide å ane et lys i den andre enden av hullet.

Hva som framkalte disse voldsomme følelsene, samtidig som meningsløsheten var så sterkt tilstede, har jeg ikke noe godt svar på. Det har sikkert en sammenheng med mange faktorer. Bokas evne til å dra med leseren til tilværelsens meningsløshet er svært sterk, i alle fall var den det for meg.

Etter flere samtaler med venner, bestemte jeg meg for å fortsette med både bind tre og fire. Det har gått bedre. Nå står jeg imidlertid foran valget om å fortsette med femte bind. Da kommer angsten tilbake. Jeg vet av omtale og samtale med andre som har lest boka at vi igjen vil være tilbake i nåtid (og ikke barndom og ungdom som preget de forrige bindene) og jeg er usikker på om jeg vil utsette meg for dette mørke igjen.

Boka er på hylla i biblioteket og jeg kan når som helst låne den, foreløpig har jeg ikke gjort det. Så sterk er denne ambivalensen  i meg at jeg for to dager siden drømte at jeg skulle møte forfatteren i forbindelse med en oppgave.  Det skjedde aldri, i stedet ble jeg ”kidnappet” av forlagsfolk – så kan man jo legge hva man vil i en sånn opplevelse.

Sjelden har jeg som sagt hatt så sterke opplevelser knyttet til lesing, så innerst inne vet jeg at jeg før eller siden kommer til å ta bind fem ut av hylla.

Astrid