Hva er det med far?

Et tilsynelatende uuttømmelig tema i litteraturen, er forholdet mellom barn og foreldre, og kanskje fedre og sønner spesielt. Denne våren skal Karl Ove Knausgård endelig ferdigstille sitt seksbindsverk «Min kamp» som i stor grad er basert på forholdet til faren. Cormac McCarthys dystopiske «The Road» ble filmatisert og gikk på norske kinoer i fjor, en fortelling om en far og hans unge sønn. Den amerikanske forfatteren David Vann har hatt suksess i hjemlandet med «Legend of a suicide» (2009) som nylig ble utgitt også på norsk. Boka er delvis selvbiografisk, og har farens selvmord som ramme. Hva er det egentlig med far som gjør ham så litterært spenstig?

I mange litterære verk fra forrige århundre, blir far i huset fremstilt som en ruvende og dominerende skikkelse som i unge sønnesinn er litt mystisk. Far arbeider, skaffer mat på bordet og sørger for at familien har tak over hodet, men setter seg sjeldent ned med avkommet for å snakke om blomster og bier. I nyere litteratur har farsskikkelsen naturlig nok utviklet seg, i takt med endringer i familiestrukturer og samfunnet som helhet. I dag er farsrollen mer mangesidig enn noen gang, men allikevel blir han av både David Vann og Karl Ove Knausgård beskrevet som en gåteliknende person det er vanskelig å forstå seg på.

I ”Min kamp” skildres faren mer som en skygge som konstant truer husets atmosfære og stemning. Han er alltid til stede, selv etter sin død. David Vann skildrer det på samme måte, ved at hovedpersonens minne om faren som tok selvmord bærer fortellingene. Her er heller ikke faren lenger fysisk i live, men i like stor grad som hos Knausgård, vel så sterkt til stede i sønnens liv etter sin død.

Cormac McCarthy har en helt annen vinkling på forholdet mellom far og sønn i ”The Road” (2006). Det er basert på en grunnleggende tillit, med faren som ledsager og rettleder; trygg og stødig. Sønnen ser opp til ham, stoler på ham. I et øde landskap, hvor nesten alt annet liv er utslettet, er kjærlighetsforholdet mellom de to det eneste som holder dem gående – og levende.

Amerikanske Augusten Burroughs har flere ganger befattet seg med familie- og oppvekstskildringer av sevbiografisk art – mest kjent er kanskje ”Running with scissors”. Til forskjell fra hans ofte morsomme og lette tone, er ”A wolf at the table” (2008) mørk og alvorstung. Det er faren som er ”ulven ved matbordet”; voldelig, mentalt fraværende og truende. Sønnen prøver så hardt han kan å blidgjøre og forstå faren i barndomsårene, men lykkes aldri. Det uunngåelige opprøret når han kommer i tenårene, setter inn med brutal kraft.

Et annet svært anspent forhold mellom far og sønn, finner sted i ”The bill from my father” (2007). Bernard Cooper forteller om en oppvekst med en svært spesiell far som med årene trekker seg mer og mer unna. Det ender med at faren sender sønnen en faktura med utgifter han har hatt opp gjennom årene på å oppdra ham, med en forventning om at sønnen i voksen alder skal betale tilbake – med renter. Også i denne boka er det farens død som trigger minner og ufordøyde opplevelser forfatteren må jobbe seg gjennom. For å kunne tilgi sitt eget opphav, og på den måten leve videre, uten følge av hans svarte skygge.

Alle de omtalte titlene anbefales på det sterkeste.

Ann-Sofi S. Emilsen