Et dykk i arkivet

Dørene til Hovedbiblioteket står atter en gang vidåpne for publikum. Hyllene inne på lesesalene holder på å bøye av under presset av den enorme mengden av både bøker og DVDer som har hopet seg opp mens vi har holdt stengt. Samtidig, samme sted: magasinene flyter over. Det er på høy tid å forlate den urolige overflaten og ta et dykk ned i det Deichmanske bokdypet; og hvilket dyp!

Fem famnar djupt ligg no din far.
Av hans bein korall blir skapt.
Perler blir hans augnepar.
Ingen ting av han går tapt,
berre blir i havet bytt
om i noko fagert nytt.
Havfru, til hans gravferd ring!
Ding, dang!
Ja, eg hører.
Ding — dang — ding.

Dykking er og blir en aktivtet for den nysgjerrige og eventyrlystne, det er like sant for dykking i vann som for dykk i vår boksamling. Nå skal det riktignok sies at sistenevnte er av en mye mindre risikabel art enn førstnevnte, men ikke mindre fruktbar og spennende av den grunn. For de av dere som ikke har skjønt det ennå; denne gangen skal det dreie seg om havdypet og om pionerene innenfor gentlemansaktiviteten spasering — på havets bunn.

I første rekke vil jeg nevne den særdeles opplysende og van(n)vittig velskrevne boken Stars beneath the sea (et raskt søk i våre baser på internett gir null treff, men ikke gi deg så lett. Stikk innom en av våre filialer, oppsøk en bibliotekar og forlang boken reservert på ditt lånekort. Vi har den nemlig). Boken tar for seg menneskene som «fant opp» dykking på starten av forrige århundre. «Fant opp» er her stilt i anførselstegn siden det er helt klart at folk har drevet med dykking tidligere, slik som Aleksander den stores dykkere som forsvarte en havn ved å sette opp bommer under vann, mens athernene sendte ut dykkere for å ødelegge de samme bommene. Eller romerne som hadde et regiment med topptrente undervannseksperter, kalt urinatores. En kan jo spekulere rundt akkurat dét navnet og det første som faller en inn fremkaller muligens en lett lattermildhet, men her i fagavdelingen liker vi hverken fiksjon eller grunnløs spekulasjon. Ordet stammer beint fram fra det latinske urinare som betyr å stupe ut i vann. Det er med andre ord snakk om dykkere. Intet mer, intet mindre. Mer underlig enn navnet var nok noen av deres skikker, blant annet at de hadde for vane å dykke med en liten mengde olje i munnen, som de senere spyttet ut under vann. Hvorfor? Så de skulle få trukket litt frisk pust, visstnok. Hva nå enn det betyr.

Trevor Norton, selv en eminent dykker og forsker, serverer gjennom boken historier om personer med eksplosivt temperament, eksploderende tenner og en hang for det våte element. Det hele starter med et portrett av Guy Gilpatric, fridykkingens far og forfatteren av The Compleat Goggler – Being the First and Only Exhaustive Treatise on the Art of Goggle Fishing – That Noble and Excellent Sport Perfected and Popularised by Guy Gilpatric in the Mediterranean Sea – Though Long Practiced Elsewhere by Other Benighted Savages; Setting Forth the Proper manner of Making the Goggles, Spears and Other Needful Gadgets Together with Descriptions of Many Marvels Witnessed Upon the Bottom of the Sea And Fully Exposing the Author’s Cunning Methods of Swimming, Diving & Spearing Fish and Octopi.

Et flott stykke litteratur vi dessverre ikke fører i vårt bibliotek, men nok om det. Les heller videre, og om William Beebes første dykk med Otis Barton i hans ‘bathysphere‘ , som de til slutt tok ned til 3000 fots dybde, nær Nonsuch Island, Bermuda. Eller om mannen som syntes at dykking hørtes ut som en ordinær og sunn gentlemansaktivitet, og følgelig kledde seg i tweed for en helt vanlig spasertur under vann, før han ble bitt av basillen og skaffet ordentlig dykkerutstyr. Boken er stappfull av gode portrett av mer eller mindre halvsprø forskere, som blant andre Jack Haldane; en vitenskapsmann som var over måte glad i å utføre eksperimenter på seg selv og sine kolleger. Han bygde f.eks. et trykkammer for å teste hva som skjer med kroppen dersom trykket rundt en endres, både langsomt og hurtig. Ved mer enn én anledning utsatte han seg selv for en endring på sju atmosfærers  trykk i løpet av halvannet minutt, og én gang eksploderte en av tennene hans, mens en av hans kolleger flere ganger under forsøkene opplevde at den ene siden av lungene kollapset. Følgelig ble testkammeret referert til som ‘the chamber of horrors’.

Menneskene omtalt i denne boken er virkelig havdypets stjerner, og det er en sann fornøyelse å lese portrettene av hver og én av dem. For å unngå å gi inntrykk av at dette er en bok om de «gode, gamle» mannssjåvinistiske dager, kan jeg nevne at det er opptil flere kvinner med i boken også. Men nok avsløringer, gleden ved å lese gode bøker er jo å få lese dem selv.

Som en liten tangent vil jeg få påpeke at dersom man ber noen tegne en vitenskapsmann, er det overhengende fare for at personen vil tegne en gal vitenskapsmann (bustete hår, reagensrør med giftige gasser, eksplosjoner, blafrende labfrakker, umulige menasjeri &c). Prøv selv.

En del av personene omtalt i boken, har selv gitt ut bøker, som vi selvsagt har i vår samling (og en del som dessverre ikke befinner seg i vår samling, men som kanskje kan lånes inn fra et annet bibliotek). Av de mer interessante er f.eks. William Beebes På 500 favners dyp. Her bli vi presentert for hans reise ned til dypet sammen med Otis Barton i hans ‘bathysphere’, ca. 1930. Omgivelsene, de få omgivelsene de kunne se i alle fall, blir beskrevet i boken, men ikke før vi har fått servert interessante syn på filosofiske spørsmål og en spennende måte for å regne ut når menneskets forfedre for første gang tok steget ut av havet og opp på land. Det hele er svært enkelt, i følge Beebe. Man måler bare saltinnholdet i blodet, og saltinnholdet i dagens sjøvann. Deretter er det bare å regne seg bakover til man kommer frem til årstallet, sånn omtrent, for når sjøvannet var like saltholdig som vårt blod. Hvordan i all verden Beebe har kommet på denne metoden er jeg sannelig ikke sikker på, og at det er det rene sludder og pølsevev er nokså klart, først og fremst fordi endring av saltinnholdet i vann ikke fungerer på den måten at det stadig blir saltere ad nauseam, men likevel er det svært fornøyelig lesing.

Av andre dypvannsskatter kan vi nevne over tredve årganger av tidsskriftet Skin Diver Magazine, og vi har Jack Yves Cousteaus Den tause verden, med flotte fargefotos av koraller, haier og lettkledde menn fra 1960-tallet. Ellers finner du, i bibliotekets hyller, perler som Drei Jäger auf dem Meeresgrund (men i norsk utgave) av Hans Heinrich Romulus Hass, og Peter Throckmortons The sea remembers:  shipwrecks and archeology.  Dersom det frister har vi også ymse håndbøker om dykking, for den særlig eventyrlystne. Blant annet Lizzie Birds manual for alle som skulle ønske de kunne dykke etter gamle skipsvrak og spanske gulldubloner på havets bunn — The Wreck Diving Manual. Alle er de flotte bøker om livet under vann. Apropos livet under vann. Om all denne dypvannslitteraturen nå har ført til en noe trykket stemning og gitt deg følelsen av at du aldri kommer til å se overflaten igjen, tynget ned av blylodd og det som verre er, da kan det være greit å ta ekspressen til overflaten og avslutte med en herlig og passende film av Wes Anderson — Livet under vann med Steve Zissou. En god parodi på, og en slags hyllest til disse fantastiske menneskene som gjorde sitt ytterste for at verden under vann skulle bli gjort mer tilgjengelig enn hva den tidligere hadde vært. Som du nå vet, finner du alt dette og mye mer på biblioteket. Kom og besøk oss snart.

Jørgen