Fra og til

Det finnes bøker, slik det finnes instrument, der tonen som slås an får det til å dirre med i deg. I et fremmed rom av David Galgut er på en sånn frekvens at den satte meg i bevegelse.

Saklig sett er dette en roman om å reise, rettere sagt tre ulike reiser foretatt til ulike kontinent, drevet av ønsket om å være i noe nytt, være avgårde, miste seg selv og vekten av hjemløshet. Fellesnevneren er denne medrivende fortellerkunsten, knapp og forunderlig filmatisk på samme tid, ikke til å forlate før siste punktum. Og dramatikken som stadig bølger, i noen sekvenser mest rundt de indre flokene avløst av andre nesten uhåndterlige og påtagelige påkjenninger. Menneskelig eksistens skånselsløst avkledd, gjort på fineste vis.
Denne utgivelsen er forresten en del av Gyldendals nye serie for oversatt litteratur, XS som sjølsagt også er å finne på Deichman.

Så over til noe ganske annet, lesesirkelen Poesi Takk! har valgt seg Bertrand Besigyes Og Solen tilber Ingen Andre Guder Enn Sin Egen Styrke til torsdagens treff. Hvordan forholder vi oss til dette fortsatte trøkket og temperaturen fra denne forfatteren som i 1993 debuterte med et brak og med en bestselger av ei diktsamling? Som ikke sjenerer seg for å lesse på og rase i vei, – men heller ikke for å se poesi der andre kanskje ser bort. Blir vi klemt flate eller løfta høgt? Både og? Velkommen til ordveksling!

Åshild