Djengis Khan – igjen!

Jeg vet jeg har gjort det før, men jeg må gjøre det igjen.

Fortelle om Djengis Khan.

Jeg blir aldri ferdig med denne mytiske skikkelsen; denne mongolske høvdingen som skapte det største verdensrike som noengang har eksistert.

Fasinasjonen skriver seg tilbake til Bringsværd ga ut sin andre bok i Gobi-serien. Han kalte boka Djengis Khan. Her får vi barndom og oppvekst skildret, den gang gutten het Temujin, og Khan-tittelen var langt fram i tid.

Hva som får en fredlig bibliotekar til å bli så til de grader fasinert av denne beryktede høvdingen, er ikke så godt å si. Fortellingene om Djengis er stort sett prget av brutalitet og ødeleggelser og ordet «barbar» er aldri langt unna. Nå skal det sies at Tor Åge Bringsværd greier å gi et mer nyansert bilde av Khan’en i sin bok, enn mange andre historier gjør.

Noe av det som jeg virkelig finner fasinerende er knytta opp mot nomadenes forhold til gjenstander og byggverk. Dette betydde ingenting for dem, i deres omskiftelig tilværelse hvor alt som var av nytteverdi måtte kunne pakkes ned og flyttes til stadig nye områder. Her var det ikke plass til prangende luksusgjenstander og solide byggverk. Dette så man eksempler på særlig i den første tiden. Alt ble ødelagt, brent og plyndret og bare forkullede rester og brennende mark var igjen etter at mongolene hadde herjet. Det er nok ikke tilfeldig at Bringsværds bok har et omslag som viser et hestehode med stigende røyksøyler i bakgrunn.

Denne forakten for det man kan kalle «kultur» har helt sikkert vært med på å gi mongolene et rykte som barbarer. Det er uansett utrolig å reflektere over andre folkeslags forhold til gjenstander og til hva som gir verdi i et samfunn.

I nyere tid er det mange som har skrevet om Djengis Khan og hans rike. En av de jeg selv setter mest pris på, foruten Bringsværds bok, er boka til Stanley Stewart: I Djengis Khans rike. Stewart reiser i Djengis fotspor, fra sitt hjemland Irland og hele veien til Mongolia. Hans fasinasjon startet med hester og dette ble hans inngangsport til den reisen han foretok i voksen alder. Planen hans var å reise til Mongolia og når han var der ville han krysse landet til hest.

Stewarts bok er godt skrevet og har mange anekdoter underveis. En av mine favoritter handler om arkeologen i byen Saul’der rett i utkanten av ruinbyen Utrar, som i sin tid ble jevnet med jorden av Djengis’ hær. Det spesielle med arkeologen er hvordan denne mannen har greid å holde et flammende hat og engasjement mot denne folkegruppen levende, etter nesten 1000 år! Det er virkelig utrolig:

«Som en pertentlig anklager førte han meg gjennom utstillingsrommene, mens han langsomt bygget opp sin sak, ivrig etter at jeg skulle få med meg alt. Det er mer ved historien om Utrar enn mongolenes beleiring, men arkeologen og museet hans hadde konsentrert seg kun om denne ene forferdelige episoden, som om den inneholdt en så overveldende resonans at den hadde oversvømmet de forutgående århundrene.» (s. 89-90)

Arkeologen vil såvist ikke la Djengis og hans menn dø i synden; det er helt sikkert: «Utvikling», hvisket han. «Utvikling, byttehandel og fremskritt.» Øynene myste mot meg. «Det er ingenting her fra Mongolia. Nomadene ga ingen bidrag til kulturen i dette området. Bare ødeleggelse.» Gjennom de tykke linsene var øynene forvrengte, hovne, nesten betente. Han var en besatt mann. Forfølgelsen av mongolene var blitt hans livs korstog.» (s. 90-91)

Både som reisebeskrivelse og som en historie om Djengis Khan og de mongolske folkenes historie, er Stanley Stewarts bok en stor opplevelse.

Anbefales!

Astrid