Gode norske debutanter

Samtidig som stadig flere ønsker å skrive, er det blitt vanskeligere for ferske forfattere å nå ut til publikum. Det er ikke mange av forfatterdebutantene som vies særlig plass i mediene, og antall anmeldelser en debutbok kan regne med å få er synkende. Det er ihvertfall bra vi har Vesaas’ debutantpris, og for 2011 gikk den gledelig nok til en lyriker, Lina Undrum Mariussen. Hun fikk den for samlingen Finne deg der inne og hente deg ut, en bok jeg ser fram til å lese.

Imidlertid har jeg lest brorparten av de som debuterte med prosa i 2011, og av disse har jeg lyst til å trekke fram tre stykker:

Caroline Kaspara Palonen (bildet) har skrevet romanen Xeroxdager.  Den handler om ei ung jente med en enkel sekretærjobb og et trøblete sinn. Ove, samboeren hennes, er sveiser, men slutter i jobben for å bli student. Han får seg nye venner (og kanskje en elskerinne) i studentmiljøet, dermed forandres Oves personlighet, noe som blir vanskelig å takle for jeg-personen (jenta). Palonen viser dette i konkrete detaljer som at innholdet i kjøleskapet endrer seg: Ove slutter å drikke Cola, begynner å kjøpe salater og krydderplanter… Hovedpersonen har sitt eget prosjekt gående – hun tar kopier av kopier av kopier (Xerox) av fotografier av seg selv; bilder til slutt så kornete at hun «forsvinner». Dette er «showing, not telling» på høyt nivå. God minimalisme fra en original debutant.

Urak er tittelen på debutromanen til Demian Vitanza – en roman satt sammen av tre forskjellige historier, der en mystisk mann i gul regnfrakk blir en slags gjennomgangsfigur. Her dreier det seg om det usagte – alt som ligger under og ulmer. Overgrep som kanskje har skjedd, kanskje ikke. En gåtefull og fascinerende tekst. De ulike fortellerne plages alle av ubehagelige bilder og forestillinger. Vitanza har lest sin Vesaas og sin Fosse grundig, uten at jeg skal holde det mot ham. Denne romanen imponerer med sin stilsikkerhet.

Min favoritt er kanskje likevel Mari Ulset, som debuterer med romanen Biltur. Her er hovedpersonen Alma, en seksti år gammel kvinne på en gård langt ute i havgapet. Hun steller hjemme med sauene mens mannen er ute på fiske. Så dukker det opp en bil med et ungt par på jakt etter et sted å overnatte. Hun lar dem bo hos seg i tre-fire dager, og i Almas ellers så hendelsesløse liv blir dette en skjellsettende opplevelse. Samtidig som hun huser de unge, gjenopplever hun sin egen ungdom i tanker og følelser. Dette høres enkelt ut, og det er det – befriende enkelt. Ulset skriver så godt, varmt og inderlig om dette mennesket at jeg som leser virkelig lever med Alma, og på samme måte som Alma ønsker at det unge paret må bli værende på gården, ønsker jeg at denne lille perlen av en roman bare må vare … og vare.

Gode norske debutanter, altså!

Thor Arne