Sommerminne: Beautys`s summer dead

Beautys`s summer dead.

Det var the summer of 2005. På Tullinløkka ble Nasjonalmuseets utstilling «Kyss Frosken – forvandlingens kunst» i løpet av noen få, varme og hektiske sommermåneder, framvist.

Særlig et kunstverk, Børre Sæthres «Beauty`s summer dead», fanget min oppmerksomhet. Installasjonen var satt i en ramme som kunne minne om estetikken til en 60 talls science fiction film. Hoveddelen bestod av utstoppede ravner med lysende øyne. Ravnene satt på et dødt grantre som var malt hvit og over høytalere ble et dikt av Shakespeare ble lest opp. Alt dette høres jo kanskje litt trist og rart ut, men var svært virkningsfullt og unektlig ganske så vakkert også.

Sommeren 2005 var som sagt varm, veldig varm, men likevel, når jeg kom til ravnene, kunne jeg ikke unngå å fryse litt på ryggen. Det var noe med de lysende øynene og sorte silhuettene, og ikke minst lyden av Shakespeare, som hadde en uforklarlig og urovekkende tiltrekning.  Jeg bestemte meg for å få tak i en bok med diktet, for å forstå kunsten.

Og slik ble Shakespeares lyriske verden åpnet for meg. Sonetten viste seg nemlig å inngå i en samling av 154 kjærlighetsdikt første gang utgitt i 1609. De er Shakespeares lyriske hovedverk og er gjennomgående vakre og lidenskapelige (og, etter vår tids språklige målestokk, relativt pompøse, men det var slik det skulle være på 1600-tallet).  Hva slags kjærlighet det er William til en hver tid vil formidle er jammen ikke alltid lett i si, men jeg tror jeg forsår hva Børre Sæthre mente da han brukte sonetten som han gjorde (se under).

I alle fall.

Sommer er som kjent poesi og forelskelse, og siden den gang har jeg forbundet Shakespeare med sommeren. Om du kommer en tur til Hovedbiblioteket nå, kan du regelrett fråtse i hans forfatterskap. Alt fra romantiske filmatiseringer, krigerske skuespill og dramatiske intriger, til komedier og actionfylte, historiske drama og – kanskje aller mest – en samling av 154 sonetter med vakre ord du kanskje kan få bruk for en lys sommernatt.

Gunnar Vilberg

–

For meg, min venn, forblir du slik du var,

Din unge skjønnhet har bevart sin makt

fra da jeg så deg først. Tre vintre har

berøvet skogene tresommeres prakt,

tre ganger så jeg vår forvandlet til

en gulnet høst, trefoldig alt forgikk,

hver vårlig duft brant opp i junis ild –

men du står like duggfrisk for mitt blikk.

Dog lister seg, som viseren på et ur,

All skjønnhet bort fra stedet hvor den var.

Ser jeg i deg en varig skjønn figur,

Så er det kanskje blikket som bedrar.
   Hør meg, du fremtidsslekt, begrip min nød:
   Når du får liv, er skjønnhets sommer død