Årets forfattarar: Kjersti Annesdatter Skomsvold

Årets forfattarar er ein serie kortintervju med eit knippe forfattarar som alle kjem med bok i år. Tredje røyst ut er Kjersti Annesdatter Skomsvold. Intervjua med Ruth Lillegraven og Eline Lund Fjæren er alt publiserte. Dei resterande perlene på snora er Merethe Lindstrøm, Jon Fosse, Nils-Øivind Haagensen og Herbjørg Wassmo.

Foto: Finn Ståle Felberg

KJERSTI ANNESDATTER SKOMSVOLD

For meg er det å skrive blitt en måte å klare å være i verden på.

Du debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, heldt fram i fjor med Monstermenneske, også roman. Den tredje boka frå dine hender er rett rundt hjørnet, diktsamlinga Litt trist matematikk. Etter to romanar har du valt dikta som uttrykksform. Kvifor og korleis vart det lyrikk denne gongen?

Det var nok delvis tematikken som gjorde det. Diktsamlingen er en elegi, og for meg ble lyrikk en nærere uttrykksform når jeg skulle skrive om sorg. Dessuten henger alt jeg gjør sammen, så etter den store romanen i fjor, var dette kanskje en slags motreaksjon? Som om jeg prøver å nærme meg en kjerne på så forskjellige måter som mulig. Selv om jeg ikke nødvendigvis vet hva denne kjernen er, og kanskje skal jeg heller aldri skrive den ut direkte.

I Monstermenneske, skriv du ”Jeg tusler ut i stua. Kanskje jeg kan bli en sånn som broren min, en som sover på stuegulv. Søvnen hans ligger som støv utover gulvet.”. Kvar kjem orda dine frå og korleis får du dei til å vekse i hop til dine unike Skomsvoldske formuleringar?

Noe skjer vel nærmest litt av seg selv, men først og fremst har jeg utviklet det litterære språket mitt gjennom å jobbe med skrivingen i åtte år. Enten ved å flikke på setninger i timevis, eller ved å skrive side opp og side ned. Dessuten leser jeg mye, jeg blir inspirert av andre forfattere, og jeg stjeler fra dem.

Du har hausta stor merksemd og prisar for romanane dine, også internasjonalt. Du er omsett til godt over 20 språk. Alt dette på få år. Gjer det deg berre tryggare på vegen vidare eller er det med på å leggje listene høgare for framtidige prosjekt?

Jeg tror presset jeg legger på meg selv er større enn noe press utenfra. Det er så mye jeg vil få til. Jeg tror det handler om å innse at jeg aldri blir ferdig, at jeg ikke ønsker å bli ferdig, at jeg stadig vil finne ut noe nytt, i språket, og ikke slutter å forsøke å skrive det jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få til å skrive. Så blir jeg jo veldig glad når bøkene mine klarer seg der ute på egen hånd, og at de kan bety noe for andre enn meg.

I forlenginga av det: Kva er det som driv forfattaren i deg stadig vidare, og kva er det som inspirerer deg aller mest i skrivinga?

For meg er det å skrive blitt en måte å klare å være i verden på.

Du skriv bøker, du er eit bokmenneske, men som lesar av andre: Kva bøker og forfattarar har betydd og betyr mykje for deg?

Nå er mine tre store Samuel Beckett, Louis-Ferdinand Céline og Marcel Proust. Og heldigvis har jeg et hav av verdenslitteratur igjen å oppdage.

Du er alt godt i gang med ein ny roman. Kva er det vi har i vente?

Når jeg leser det jeg har skrevet til nå synes jeg det er så kroppslig, nesten som om språket er kroppslig også, noe fysisk, som om jeg kan kjenne setningene pløye opp hjernebarken. Jeg tror boka blir tynn, og jeg tenker på den som blå. Men den er ikke ferdig, så alt kan skje!