Møteplassen

Bokhøst, budsjett, slaktesesong. Sentrale vendinger også på Deichman om dagen. Risikoen er uttynning av bibliotektilbudet og argumentasjonen må slipes til forsvar, forsvaret for opprettholdelsen av vannhullene av  informasjon og kultur og opplevelser, disse ikkekommerse møteplassene.

«Forme, norme, storme,» gamle pensumfraser seiler forbi, disse henta fra hvordan litteratur kan virke på leseren. Og brått ramla Jens Bjørneboes dikt Eventyrene ned, en hyldest til hva fortellingene og litteraturen kan formå. Noen ganger sørger biblioteket for livsviktige møter med deg selv.

Eventyrene
Du husker ennu godt
at dette lindret:
i følelsenes store, mørke slott,
det skjulte, underlige, overgrodde,
drog fritt og uforhindret
noe inn
og bodde.
Og noe la sin ensomhet til din.
Det var en vind.
Og noe sang
i alle tårn og hemmelige trapper.
Det trøstet deg i Angstens Lille Gang,
i Sorgens Sal, i Ensomhetens Kammer,
til blodets lille engstelige hammer
klang fri og tapper som springvannet i slottsgårdens fontene.
Du var alene,
og de fandt deg hjemme!
Joringel, Veslefrikk og Askepott!
Nu var de fremme,
og bodde meget nær deg i ditt slott.
Du hørte disse bleke søsken gå
med engstelige, bløte barneskritt
omkring i dette stenslott som var ditt.
Og det var deg de lignet på.

Men de var var mer enn dét,
som gode venner
eller søsken er;
de var deg nær
som dine egne hender,
og lignet dem.
Og det var lett å se
at sorgen som du følte over dem,
var dét som drog,
var dét som hadde hjulpet alle frem
av all den sammenvokste torneskog
som grodde milevis omkring ditt slott.

De hadde alle bare gått og gått,
forfulgt av heks og skummel hengemyr,
og ført på vildspor av et kakehus.
Litt hjelp fikk de av planter og av dyr,
av blåbær og av snille harepus.
Men det var tryllehjelpen ifra deg,
av all din prinselige guttesorg;
som blev en hemmelig og sikker vei
inn til din borg.
Nu hjalp de deg.

Og alt de gjorde, var å være til.
Å være der.
For prinser vil
at andre prinser også er.
Ja, dette var det!
at slike prinser i landflyktighet,
de er de eneste som riktig vet
hvordan man har det!

Og dette var den hjelp de kunne gi deg:
å la sitt eget indre vokse i deg.
De husket bare uklart hvem de var.
De hadde rum, hvor alle kunne bo,
og alle lot sin hjemløshet få gro
og stige høyt i deg. Det var et svar.

Slik vokste du.
Og skogen om ditt slott var stadig vild.
Og stadig full av trollskap og av gru.
Men mellem trærne var der slike sletter,
hvor snille underlige ting gikk til
i barndommens ufattelige netter.

Der så du harepus og haremor,
sitte med de blomsterbløte labber
omkring hverandre, på den myke jord,
og sove mot de mosegrodde stabber.
Slik blev du stor.

Og hvad du siden
kanskje har forstått,
blev grunnlagt i den egentlige tiden,
i Følelsenes Underlige slott