Årets forfattarar: Herbjørg Wassmo

Årets forfattarar er ein serie intervju med eit knippe forfattarar som alle kjem med bok i år. Femte røyst ut er Herbjørg Wassmo . Intervjua med Ruth Lillegraven, Eline Lund Fjæren, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Merethe Lindstrøm er alt publiserte. Dei to siste perlene på snora vert Nils-Øivind Haagensen og Jon Fosse.

Foto: Rolf M. Aagaard

HERBJØRG WASSMO

Jeg er ikke et uredd menneske, tvert om. Jeg er temmelig pysete, noen ganger livredd. Men jeg er trolig modig på å gjøre ting jeg ikke tør. Skrive bøker for eksempel.

«Hun glir baklengs mot det hun ikke vet». Slik startar den ferskaste boka di, Disse øyeblikk. Dette er ei praktfull førstlinje. Dei neste linjene er også flotte: «Kveldsdogg stiger opp av myrene og vannet. Som fremmed pust. Gjør alt uvirkelig. Legger seg i tollegangene når hun ror. ». Kvar kjem orda dine frå og korleis set du dei i hop til å verte Wassmoavtrykka i litteraturlandskapet?

Begynnelse og slutt i romanen er viktig for meg. Språket er viktigere enn historien. Noen magiske ganger står ordene der foran meg uten at jeg tenker på det. Men ofte er de bare nesten der, eller nokså rå, og må slipes ned akkurat som stein som skal foredles. De siste månedene med et manus er bare foredling. Noen ganger sliper jeg så hardt at jeg er redd det hele blir nokså transparent. Man kan jo ikke forlange at leseren skal være tankeleser heller. Da trøster jeg meg med at det viktigste allikevel bør stå mellom linjene. En god leser ser det. De andre får trøste seg med historien.

Ho ror. «Ro er noe hun kan». Du har vakse opp ved havet. Du har teke mange åretak i livet. Kor viktig er det å kunne «ro»?

Som jentunge på ei øy i havet var det en frihet å kunne ro. Mestre å ro alene. En fysisk og mental mulighet for flukt. Redning for kroppen. Seier for selvrespekten. Nå, som godt voksen i ei trepram, ved den stort sett milde Oslofjorden, er det ren poesi. Gjerne tidlig sommermorgen. Jeg kommer vel ikke særlig nærmere Paradis.

Du er uredd, ærleg og direkte i di forfattargjerning. I Disse øyeblikk er du det i kan hende enda større grad enn tidlegare. Kostar det deg mykje, dette å skrive so modig og djupt inne frå ditt eige kjensleunivers?

Jeg er ikke et uredd menneske, tvert om. Jeg er temmelig pysete, noen ganger livredd. Men jeg er trolig modig på å gjøre ting jeg ikke tør. Skrive bøker for eksempel. I den grad mine bøker virker uredde, har jeg greid å gå ut av symbiosen med meg selv, og klart å omforme den til litteratur. Ofte bruker jeg år på den prosessen, det er derfor det tar så lang tid for meg å skrive en roman. Det er først når jeg innser at manuskriptet er større enn meg selv at det begynner å få liv. For meg er det bare gjennom å erkjenne mennesket i meg selv at jeg kan få det fiktive til å leve. Jeg må forstå det de gjør, tenker og utagerer, selv om jeg ikke alltid er like fornøyd med måten de er på. Det kan være slitsomt og koste å komme dit. Men det fortrenger jeg øyeblikkelig. Til neste gang.

Det er fest ved skrivebordet når jeg naivt stoler på det intuitive, det som gjør meg så nysgjerrig at jeg bare må forfølge det.

Du er personleg , men med ei språkleg varsemd som ikkje gjer deg privat og påtrengande. Det biletklåre, lyriske språket, som minner sterkt om det i bøkene om Tora, skapar ein samtundes nærleik og distanse. Er dette eit medvite forteljegrep eller er det meir din måte å skrive på?

Jeg skal ikke skryte på meg flinke bevisste fortellergrep. Jeg skriver intuitivt, uryddig og rått, og vet ikke bestandig hva jeg gjør. Men ofte får jeg replikkene til folk som snakker min dialekt helt uten kamp. Og hele scenen rundt en slik replikk kan brette seg ut uten at jeg vet hvor den kommer fra, eller hva jeg skal bruke den til. Det er fest ved skrivebordet når jeg naivt stoler på det intuitive, det som gjør meg så nysgjerrig at jeg bare må forfølge det. Men mesteparten av tiden slåss jeg med folkene mine. Kaster bort dyrebar tid for å få dem til å bli slik jeg vil ha dem i øyeblikket. Det er som å oppdra unger. De farer uansett av sted og gjør sine egne ting. Men på slutten, i det jeg kaller redigering, prøver jeg å hente dem inn ved å file språket. Slik får jeg det siste ordet.

Kva er det som driv forfattaren i deg stadig vidare, og kva er det som inspirerer deg aller mest i skrivinga?

Jeg vet ikke så mye om hva som driver meg, men det er dette jeg vil. Jeg har sterk vilje. Uansett hva jeg ellers må, så vil jeg skrive. Det er ikke noe kall, mer egoisme. Kanskje en ambisjon om å etterlate noe som er større og modigere enn meg. Inspirasjon har jeg ikke noe forhold til. Det er et pent ord uten fremdrift. Nysgjerrigheten derimot, er fruktbar. Og viljen. Bare gjøre det. Uansett. Skrive for fan!

Kva andre forfattarar og bøker har betydd og betyr mykje for deg?

Å lære å lese og skrive er det største som har hendt meg. Lærte å lese i en Bibel med gotisk skrift, så jeg måtte lære de kjedelige bokstavene også når jeg begynte på skolen. Ennå leser jeg hele tiden. Favorittene har selvsagt skiftet gjennom livet. Tror ikke jeg kan gjøre ordentlig rede for alle dem jeg har å takke. I dag husker jeg best de bøkene som jeg vet har drevet frem et litterært ego hos meg, ikke for å skrive akkurat slik, men for å tro på at også jeg kan skape. Knut Hamsun og jeg har vært barn i samme bygd. Jeg leste tidlig Victoria og Pan. Fremfor alt Sult. Han viste at det går an. Hvem som helst kan gjøre hva som helst, dersom hun vil det sterkt nok. I tidlig ungdom bodde jeg en tid i det huset som Knut og Marie engang hadde eid. Har skrevet om det i Disse øyeblikk. Syntes jeg hadde rett til å puste inn bøkene hans. Trampe stiene sammen med ham ned til Glimma. De store russiske fortellerne kom også med stor kraft inn i livet mitt. Dostojevskij, Tolstoj. Jeg slukte mer enn leste – Dickens og Shakespeare. Så kom de store med kvinnenavn, Sigrid Undset, Selma Lagerlöf, Camilla Collett, Amalie Skram. Kvinnene ga meg det modige nære perspektivet. Uten maskulin sentimentalitet. Jeg lagret dem intravenøst. Historiene om en som kunne vært meg. Ikke bare på lissom berettet av en mann. Som voksen ble møtet med Sara Lidman, både som person og dikter, veldig viktig for meg. Hun skrev jo sine store romaner på dialekt. Simone de Beauvoir, Det annet kjønn, var viktig på sytti- og åttitallet.  Virginia Woolf, Til fyret – var en litterær oppvekker. Slik kunne det virkelig gjøres! Herta Müller og Alice Monroe har også gitt meg slike støkk. Du store verden, så heldig jeg er som kan lese!

Du skriv med stor kraft og vilje. Eg har ei kjensle av at vi har meir i vente frå din nakne og sterke penn. I dette ligg det ei håpefull forventing. Jobbar du med eit nytt manus?

Bøker som jeg ikke ennå har skrevet skal jeg ikke snakke om. De skal drømmes, noteres og hjelpes til liv. Aldri utleveres. Men jeg drømmer, ja.