Trøsten i det triste

Lars Lillo-Stenberg gjør rede for hvorfor hjernen er alene. Og hvorfor han stadig fascineres av Edvard Munch.

Av: Frank Michaelsen og Victor Josefsen
Foto: Frank Michaelsen

Det er en kjølig desemberdag i Oslo. Vi haster avgårde gjennom Karl Johan, med kamera og notisbok. Ferden går mot Warners hovedkvarter. Vi har fått en sniklytt på Lars Lillo-Stenbergs kommende skive «Hjerteblod», der han har tonesatt og bearbeidet noen av Edvard Munchs skrevne tekster. Albumet slippes den 12. desember, 150 år etter Munchs fødsel.

Lillo-Stenberg kommer inn i møterommet hos Warner. Han smiler forsiktig og forvirrer oss ved å rekke frem den venstre hånden.

– Må nesten hilse med denne i dag, sier han lurt.

Alene med hjernen

Det finnes nok av mørke kriker og kroker i deLillos-katalogen. Selv de muntreste melodier kan ikle seg den svarteste tekst. Angst-tangoen «Hjernen er alene» (1989) har lenge vært tolket som en parafrase til maleriet ”Skrik”, en tolkning Lillo-Stenberg støtter:

– Budskapet i «Hjernen er alene» er nok ganske likt på budskapet i «Skrik», ja. Selv om det aldri var bevisst fra min side. Sangen skrev jeg for å imøtekomme frustrasjonen etter at moren min hadde dødd, sier Lars Lillo rolig, mens han slipper til noen sekunders stillhet.

Opphavet til sangen stammer også fra en opplevelse Lillo-Stenberg hadde på familiens sommersted. En gang på 80-tallet skal han ha hatt en slags åpenbaring som vitner om en lettere nihilistisk verdensanskuelse.

– Hele livet hadde jeg følt at svabergene rundt hytta liksom var laget for mennesker, sier Lars-Lillo, og ansiktet samles i en konsentrert mine.

– Når du blir vant til et sånt sted tror du at formasjonene er til for at vi skal stupe fra dem, sole oss på dem og ha det fint. Og så plutselig fikk jeg en opplevelse av at disse svabergene har eksistert lenge før vi kom, og skal være her lenge etter at vi forsvinner, utdyper han, og tar en liten pause, før han gestikulerer lett med armene og slår fast: – Da fikk jeg en sånn «hva er vitsen?». Sånne følelser gir tekstene til Munch også uttrykk for, sier Lillo og ser lett granskende på oss, som for å sjekke om vi skjønner tegninga.

Hjerteblod

At det var mye Munch og generell 1890-talls-angst i «Hjernen er alene», syntes også Ellen Bødtker. Hun hadde regi på det som skulle bli forestillingen ”Hjerteblod”, og som nå er blitt en cd-utgivelse. Dessuten husket hun fortsatt skolestilen Lars skrev om Munch den gangen de gikk i samme klasse.

Mange vil si at Munchs mest minneverdige malerier ble til i den perioden da han personlig hadde det verst. Det er rimelig å si at han var avhengig av en viss melankoli for å male. Har Lars vært avhengig av melankoli for å skrive?

– Jeg har hatt melankolien i meg, og den har jeg selvsagt brukt. Hele mitt temperament er jeg avhengig av for å bli inspirert. Sorg, glede og irritasjon er følelser som kan bearbeides ved å være kreativ. Riktignok fungerer det ikke alltid sånn at man lager en trist låt fordi man er trist. Man kan være melankolsk, men så går man til pianoet og spiller noe muntert. Og omvendt, forklarer Lars.

Personlig fascinasjon for Munch

– Hva er det du personlig finner fascinerende ved Munchs kunstnerskap?

– Han var utrolig sensitiv overfor hva det vil si å være menneske. Han var inneforstått med at livet var en stor belastning. Hvis man selv går gjennom noe tungt, finnes alltid Munch der til å trøste oss og si; sånn er det å være menneske. Det er også noe veldig deilig og livsbejaende med bildene. Han klarer faktisk å få det til å se gøy ut å være depressiv. Det er så kommunikativt, generøst og tilgjengelig. Teknikken kan man også beundre. Man ser hva som har foregått på lerettet. Han prøver ikke å skape noen illusjon. Vi får innsikt i håndverket ved å studere maleriene.

Lillo-Stenberg blir såpass engasjert og lett til sinns av å snakke om Munch, at vi får lyst til å stille ham flere Munch-spørsmål. Det er ingen tvil om at kunstneren er en slags venn til tross for hans tidsmessige forsprang på nesten hundre år. Dessverre er tiden ute og vi skal opp på taket for å fotografere. Lillo-Stenberg runder av med å på nytt trekke frem sin egen versjon av ”Skrik”:

– Dette med at hjernen er alene.. Det er noe som tilhører oss alle. Vi har en rett til å kjenne på det.