– Hun skulle virkelig ikke få til noen ting

Liv Marit Weberg debuterer i vår med romanen Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Vi har bedt forfatteren om å dele noen av tankene sine om den tafatte hovedpersonen sin, om å bruke humor for å formidle det alvorlige og om det å bli forfatter.   

Foto: Frank Michaelsen
Bilde av bokomslag: Aschehoug forlag

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til handler om ei 19 år gammel jente som flytter til Oslo for å studere, men ikke får til alt det som det er meningen at man skal få til. Hun mangler motivasjon og har i hvert fall ikke mot til å gjøre det normale mennesker skal gjøre. Hun drar til Høgskolen første skoledag, men stikker av i stedet for å møte faddergruppa. Og slik oppfører hun seg overfor alt som krever litt av en, hun snur før det blir for skummelt.  Boka har et sårt tema, men samtidig store doser herlig humor.

– Selv om temaet er sårt, er boka di lett, frisk og morsom. Hvordan har du fått til det? Vurderte du å skrive boka på en annerledes måte?

– Hun er en person som ønsker å holde vanskelige følelser på avstand, og denne egenskapen har hun i en så overdrevet form at det blir komisk.

– Jeg er veldig glad i å blande humor og alvor når jeg skriver. Og det føltes veldig naturlig for meg da jeg begynte å skrive om denne karakteren. Hun er en person som ønsker å holde vanskelige følelser på avstand, og denne egenskapen har hun i en så overdrevet form at det blir komisk. Men jeg ville at leserne skulle forstå at humoren og avstanden bare var en forsvarsmekanisme. Under alle forsvarsmekanismene ligger det en skam over å ikke få til ting, og denne skammen er for vond for henne å kjenne på.

Melder seg ut

– Det er lett å identifisere seg med hovedpersonen, ettersom mange nok har kjent på dette med å ikke finne sin plass og å ikke ha motivasjon til å gjøre det normale mennesker skal gjøre. Hvordan ble hovedpersonen til?

– Det jeg fant aller først var språket hennes og hennes tendens til å bortforklare alt som er vanskelig. Hun juger for seg selv hele tiden og forsøker å overbevise seg selv om at det ikke er noe vits i å gjøre det hun er redd for. I perioder mens jeg skrev boka var jeg redd for at hun var for far-out, at hun tenker for mye rart til at folk skulle kunne kjenne seg igjen i hennes tanker og følelser. Alt ved henne er jo så overdrevet. Jeg brukte situasjoner som er skumle i prosessen med å flytte for seg selv og bli selvstendig, og gjorde henne til et slags ytterpunkt. Der andre mennesker tvinger seg til å gjøre ting som de synes er litt skumle, skulle hun bare melde seg ut. Hun skulle virkelig ikke få til noen ting.

– Å ikke ha noe navn er liksom det mest usynlige som finnes.

En liten innrømmelse: Intervjueren trodde at hovedpersonen het Anne Lise … Men Weberg har bevisst unnlatt å gi henne et navn:

– Å ikke ha noe navn er liksom det mest usynlige som finnes. Men jeg vet at noen har lest det som at hun heter Anne Lise på grunn av en episode i boka. Det kan jo være fordi man har en så sterk forventning om at karakteren skal ha et navn!

For litt eldre ungdom

– Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til blir karakterisert som en young adult-roman. Det er jo en betegnelse som brukes om bøker som kan passe både for ungdom og voksne, og kanskje aller helst dem som er midt i mellom, slik som din 19 år gamle hovedperson. Boka di ble imidlertid skrevet mens du gikk på forfatterutdanningen på Norsk barnebokinstitutt. Hadde du selv en spesifikk lesergruppe i tankene under skrivingen?

– Jeg var interessert i den fasen som kommer etter videregående, når ingenting er fast og man liksom skal skape seg et liv helt på egen hånd.

– Jeg tenkte hele tiden at jeg skulle skrive en ungdomsroman. Men jeg var interessert i den fasen som kommer etter videregående, når ingenting er fast og man liksom skal skape seg et liv helt på egen hånd. Så da ble det en bok for litt eldre ungdom, for de som er mellom ungdomslivet og voksenlivet.

– Språket ditt er lett og naivistisk. Samtidig krydrer du med litt uvanlige ord, og innimellom har du lagt inn kjente uttrykk som du vrir om på. Dette gir meg assosiasjoner til Erlend Loes Naiv. Super, mens tematikken minte meg om en ganske så annerledes bok, Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Hvilke inspirasjonskilder har du? Kan du nevne noen bøker du har likt spesielt godt?

– Erlend Loe er jo definitivt en inspirasjonskilde, så jeg blir glad for at du nevner han.

Mange av mine inspirasjonskilder finnes i voksenlitteraturen: Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og Monstermenneske, Vigdis Hjorth er jeg også veldig glad i, blant annet Leve posthornet!. I ungdomslitteraturen har jeg flere forbilder i Sverige: Jonas Hassen Khemiris Et øye rødt, Johanna Thydells Hallo, elsk meg da, og Jenny Jägerfelds Det er ikke så farlig med meg. Jeg er glad i forfattere som lar karakterene selv fortelle historien med sitt eget språk.

Neste bok

– Hva er det gøyeste med å gi ut bok, og hva er det skumleste?

– Det skumleste er at det føles som om jeg stikker hodet mitt fram.

– Det gøyeste er at det er noe jeg har ønsket lenge, og det føles veldig bra å ha klart det. Det skumleste er at det føles som om jeg stikker hodet mitt fram. Og det er jeg jo egentlig ikke glad i …

– Jeg ser fram til å lese flere bøker av deg. Er du i gang med neste, og kan du i så fall si noe om hva vi kan vente oss?

– Så hyggelig å høre! Jeg er i gang med noe. Men jeg har ikke for vane å snakke om nye prosjekter før jeg vet at de blir noe av. For i skriveprosessen kan alt forandre seg. Jeg kan begynne med én idé og ende opp med noe helt annet, og derfor er det for tidlig å si hva det handler om. Men jeg tror jeg kan si med sikkerhet at det blir en blanding av humor og alvor!