Nominert til Rivertonprisen på første forsøk

Til daglig er han seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet. I fjor debuterte han som krimforfatter med Den siste pilegrimen, som fikk gode kritikker. Nå er Gard Sveen (f.1969) nominert til den prestisjefylte Rivertonprisen som utdeles i morgen torsdag 3. april. Vi har tatt en prat med den spente debutanten dagen før dagen.

Foto: Charlotte Hveem.

Hei, og gratulerer med nominasjon til Rivertonprisen for Den siste pilegrimen. Jeg regner med at bare nominasjonen i seg selv er som en seier å regne for en debutant?

Takk for det! For meg som debutant var det overraskende, men ikke desto mindre gledelig, å bli nominert. Nominasjonen er en flott fjær i hatten og en veldig fin oppmuntring som jeg tar med meg videre – og velger å tolke som at jeg ikke er helt på jordet, noe man lett kan føle noen dager når man sitter midt i et manus og klør seg i hodet og ikke helt vet om man faktisk duger.

Boka di er på over 500 sider, og du spenner opp et stort lerret både tidsmessig og tematisk. Kan du gi litteraturbloggens lesere en presentasjon av boka?

Boka kan vel best beskrives som en parallellhistorie: Politietterforsker Tommy Bergmann forsøker å finne den gamle motstandsmannen Carl Oscar Kroghs morder på nåtidsplanet, mens vi følger både til dels Kaj Holt og Agnes Gerner fra tida før, under og rett etter andre verdenskrig. Ettersom handlingen skrider fram, forstår Tommy Bergmann at Carl Oscar Krogh sannsynligvis ble drept på grunn av handlinger begått under krigen.

Ettersom handlingen skrider fram, forstår Tommy Bergmann at Carl Oscar Krogh sannsynligvis ble drept på grunn av handlinger begått under krigen.

Et par uker før Krogh blir drept, har politiet funnet beinrester fra tre mennesker et stykke inne i Nordmarka. Disse er trolig fra krigens dager. Tommy Bergmann tror etter hvert at dersom han kan bringe klarhet i hvem disse tre var, og hva som skjedde med dem, vil han klare å finne Kroghs morder.

Underveis får Bergmann også rede på at Krogh hadde vært en av den myteomspunne kaptein Kaj Holts nærmeste medarbeidere under krigen. Holt begikk angivelig selvmord i Stockholm rett etter krigen, men ble raskt glemt, selv om han kanskje var den mest sentrale norske motstandsmannen. Det viser seg at Krogh forgjeves forsøkte å grave i sin gamle våpenbrors dødsfall. Tommy Bergmann mener at det må være en sammenheng mellom Krogh, Holt og de tre døde menneskene i Nordmarka. Men hvilken? Han dras tilbake til en krig der den eneste æren var å overleve, og der få ting viser seg å være slik han trodde.

Det virker som du har inngående historisk kunnskap om 2. verdenskrig og den norske motstandskampen. Er dette et tema som har opptatt deg lenge?

Ja, jeg vokste jo opp i en tid der alt ble framstilt veldig svart-hvitt. Enten var man på riktig side under krigen, eller så var man på feil side. Og de som var på den riktige siden, begikk naturligvis bare gode handlinger. Ettersom man blir eldre og heltene dør eller letter litt på sløret – eller det kommer historikere til som ikke ser det som sin fremste oppgave å «forvalte sannheten» og bedrive nasjonsbygging, forstår man jo at bildet er langt mer sammensatt. Krig kan kalles det ytterste menneskelige drama og får fram både det beste og det verste i mennesket: mot, tapperhet, svik og barbari, noe som gir et utmerket utgangspunkt for fiksjon. I tilfellet med Den siste pilegrimen ble jeg jo også inspirert av et uløst mysterium fra krigens dager, nemlig Kai Holsts påståtte selvmord i Stockholm sommeren 1945.

På omslaget av boka di står det: «En Tommy Bergmann–krim». Du må ha ganske god selvtillit siden du nærmest lover leserne en romanserie i fra første stund?

Han er jo en person som har noen forbedringspunkter, for å si det forsiktig

Det er flere grunner til det: For det første hadde jeg lyst til å skrive mer om Tommy Bergmann. Han er jo en person som har noen forbedringspunkter, for å si det forsiktig, han er en mann som har en vei å gå i livet for å overkomme sine egne utfordringer (eller demoner, om man vil), utfordringer som også går utover dem som står ham nærmest. I tillegg er det klart at det ikke er en ulempe å forsøke seg på en serie, mange lesere ønsker å følge en hovedperson over flere bøker. Og helt til slutt: Å gå ut med et løfte om at det kommer flere Tommy Bergmann-bøker, virker jo også disiplinerende på meg selv. Jeg vet sånn cirka hvor jeg skal med skrivinga de neste par årene.

Alt i alt tok det omtrent to og et halvt år å skrive boka

Da jeg leste boka, ble jeg imponert over hvordan du mot slutten klarte å legge inn et ekstra gir, virkelig skrudde det til, og økte spenningsnivået til et maksimum. Du må ha jobbet lenge med denne boka?

Riverton-nominerte Sveen anbefaler den svenske krimforfatteren Leif G.W. Persson. Foto: Albin Olsson

Alt i alt tok det omtrent to og et halvt år å skrive boka, fra begynnelsen på førsteukastet til siste korrektur. Manuset gikk gjennom to fulle runder med min glitrende redaktør i Vigmostad og Bjørke, Per Bangsund, som dessverre døde i november i fjor. Manuset hadde garantert godt av Pers kulepenn og av hans rosa og gule markeringstusjer- og våre «halvdagsmøter» over manusbunken. Det er mange handlingstråder og flere tidsnivåer som skal holdes orden på og et stort persongalleri som skal bli levende for leseren. Slikt krever falkeblikk og en skarp og erfaren leser som Per. Jeg skulle veldig gjerne ha jobbet med Per i mange år framover, men slik ble det sørgelig nok ikke, men lærdommen jeg hentet fra ham vil leve videre.

Jeg skulle veldig gjerne ha jobbet med Per i mange år framover, men slik ble det sørgelig nok ikke, men lærdommen jeg hentet fra ham vil leve videre.

Har du en annen krimbok eller to du vil anbefale våre lesere?

Av norske krimforfattere mener jeg at Torkil Damhaug er noe for seg selv, han tør å gjøre sine egne ting fullt og helt, virker det som. Så hvorfor ikke anbefale Døden ved vann? Jeg vil også gjerne trekke fram svenske Leif GW Persson, som etter min mening er den forfatteren som indirekte forvalter arven etter Sjöwall og Wahlöö best i dag. Han strør om seg med beksvart humor og «one-linere» som alltid får meg til å le når jeg leser bøkene hans. Det er ikke så ofte det skjer når man leser krim. Mellom sommerens lengsel og vinterens kulde (Mellan sommarens längtan och vinterns köld) fra 2002 holder jeg som hans beste bok.

Han strør om seg med beksvart humor og «one-linere» som alltid får meg til å le når jeg leser bøkene hans. Det er ikke så ofte det skjer når man leser krim.

Og når hører vi mer fra Tommy Bergmann?

Forhåpentligvis kommer det en ny Tommy Bergmann-bok etter jul – altså i begynnelsen av 2015.

Tusen takk for praten, Gard Sveen – litteraturbloggen heier på deg!