Historien mellom rutene

Hørt om Gabrielle Bell? Det hadde ikke jeg heller. Men nå håper jeg du får like mye glede av å møte henne som jeg har hatt. Hennes samling av tegnede noveller er fascinerende lesning, og bittelitt trist.

Cecil and Jordan in New York er navnet på Bells samling fra 2008, og handler om oppvekst, mobbing, kjærlighetsforhold og kunst. Novellene er surrealistiske, underfundige og melankolske. Selv om her ikke er mye tekst, er fortellingene ikke spesielt lettleste. Dette fordi du hele tiden må følge nøye med og merke deg de ørsmå detaljene.

Det er morsomt hvordan Bell endrer tegningene noe fra historie til historie, noen er i svart hvitt, noen i farger. Nettopp dette bidrar til at samlingen oppleves som såpass variert som den gjør. Streken til Bell er naivistisk og innbydende. Jeg har nok mest sansen for historiene med stram og pertentlig strek, de mer skjelvende og drømmeaktige tegningene blir for urolige og rotete for meg.

Sorg og Chopin

Flere av historiene er selvbiografiske, men også her er det god spredning. Min favoritt er faktisk basert på en av Kate Chopins noveller, «One Afternoon». Her følger vi hovedpersonen gjennom en ettermiddag hvor hun nettopp har fått vite at samboeren hennes har omkommet i en flyulykke. Hun blir selvsagt fortvilet, og går gjennom en hel sorgprosess på bare noen få timer. Etter å ha ligget apatisk på sofaen føler hun en enorm lettelse, hun er fri. Så skjer det selvfølgelig noe helt uventet. Ensomhet og apati er beskrevet i flere av historiene, og det er godt gjort. Her er aldri de voldsomme følelsesutbruddene, men du skjønner at stormene skjer i karakterenes indre.

Her er aldri de voldsomme følelsesutbruddene, men du skjønner at stormene skjer i karakterenes indre.

Tittelnovellen «Cecil and Jordan in New York» er kort, og jeg leste den faktisk flere ganger. Ved første gjennomlesning fikk jeg ikke helt med meg hva som skjedde fordi det gikk så fort, men jeg måtte legge fra meg utålmodigheten og virkelig gå inn i både tekst og bilde. Cecil og Jordan drar til Brooklyn for å søke lykken, men forholdet går kjapt i stykker. På bare noen få ruter beskriver Bell hvordan Cecil nærmest glemmer seg selv og sin identitet og forvandler seg til en stol. Hun setter seg på et gatehjørne til en snill mann plukker henne opp og tar henne med hjem. Fortsatt som stol. Når Cecil er alene, blir hun en vanlig jente igjen, men skynder seg å bli en stol så fort noen kommer inn døra. Sårheten ligger tjukt utenpå, og det er både sørgelig og litt fint at hun slår seg til ro med sin nye tilværelse som stol:

When he was away, I’d turn myself back into a girl, and lounge around the house. When he came home I became a chair again. I wondered how Jordan was doing. I wondered how the car was. I decided I wouldn’t be missed much.

Den vanskelige kunsten

En av de lengre historiene, «Felix», er uforløst, men også en av de bedre. Vår unge heltinne Anna er en kunststudent som får et slags kjærlighetsforhold til en kjent kunstner. Novellen handler tilsynelatende om Annas klønete forsøk på å bli en dyktig maler og hennes minst like klønete kjærlighetsforhold. Likevel, i fortellingens kjerne står Felix, den kjente kunstneres sønn.

Leseren aner hvor vanskelig det må være å vokse opp med denne kjente kunstneren, hvis livsverk er en donut-lignende sak i stein.

Anna blir overtalt til å undervise Felix i tegning, og Felix ender nok opp med å bli aldri så lite forelsket i Anna. Leseren aner hvor vanskelig det må være å vokse opp med denne kjente kunstneren, hvis livsverk er en donut-lignende sak i stein. Alle de tre karakterene i «Felix» er på tre ulike stadier i en slags kunstnerprosess. Vi har lille Felix som åpenbart har talent for tegning, men som ikke helt har lært seg anatomiens regler. Anna har kommet inn på en kunstskole, men får til stadighet krass kritikk fra læreren sin. Hun sier hun ikke kan undervise barn, men likevel virker Anna bedre egnet til å undervise enn til faktisk å skape noe eget. Til slutt har vi den kjente kunstneren som er på toppen av sin karriere, men som sliter med privatlivet. Ingen av dem har det spesielt bra, og alle er på en eller annen måte fortapt. Den store kunsten hadde kanskje ikke den frigjørende effekten den skulle ha.

Ingen av dem har det spesielt bra, og alle er på en eller annen måte fortapt. Den store kunsten hadde kanskje ikke den frigjørende effekten den skulle ha.

Garbielle Bell har flere utgivelser som du kan låne på Deichman, og jammen har hun ikke en fin liten blogg også. Cecil and Jordan in New York er et fint sted å begynne hvis du ikke kjenner til Bell fra før av. Selv gleder jeg meg til å gå i gang med en av de nyere utgivelsene som Deichman har kjøpt inn, nemlig The Voyeurs.

Men, aller først tror jeg faktisk ikke at jeg er helt ferdig med Cecil and Jordan in New York. Dette er nemlig historiene for deg som liker å lese mellom linjene, eller se mellom rutene. Dette er historiene du kanskje aldri blir helt ferdig med og som sitter i deg lenge etter at du har lest dem.