Filmmanus – eller kunsten å fatte seg i korthet

Filmmanus er en snål sjanger. De er i utgangspunktet ikke ment å være litteratur, likevel er mange av dem vel verdt å lese. Noen står stødig på egne bein som tekst, mens andre kanskje er mer interessante hvis du allerede har sett filmen.

Foto: Cezzie901, Wikimedia Commons. Tekst: Tarjei F. Werner

Filmmanus er en svært komprimert form: Manuset til en to timer lang film består ikke av mer tekst enn hva du finner på kanskje 30 sider av en roman. Derfor krever formen en forfatter som har evne til å beskrive en scene med få ord og som har et godt grep om dialoger.

Det finnes regler for hvordan man skriver telefonsamtaler, bilscener, montasjescener, tilbakeblikk, drømmer og alt mulig annet.

Sjangeren er full av særegne standarder og egne filmtekniske begreper. Det finnes regler for hvordan man skriver telefonsamtaler, bilscener, montasjescener, tilbakeblikk, drømmer og alt mulig annet. I USA er de generelt strengere på formatregler enn i resten av verden. Her i Europa, for eksempel, er vi visstnok langt løsere i snippen.

Oppskriftsbøker

Filmskaper Lynn Shelton er kjent for å klare seg mer eller mindre uten manus. Foto: Elen Nivrae.

Hvert år kommer det ut en mengde bøker om hvordan man skriver filmmanus. Mange av disse er simple “hvordan gjøre suksess i en fei”-bøker, mens andre har mer substans. En av de mest kjente av disse er Robert McKee’s Story. (Robert McKee opptrer forøvrig som bifigur, spilt av Brian Cox, i Charlie Kaufmans og Spike Jonzes film Adaptation, en film som handler nettopp om manusskriving og om den vanskelige kreative prosessen). Boka inneholder i tillegg til filmspesifikke funderinger, også mer generelle råd om historiefortelling.

Det er også verdt å merke seg at ikke alle spillefilmer lages ut fra et tradisjonelt manus. Béla Tarr og Lynn Shelton er bare to eksempler på filmskapere som opererer helt eller delvis uten manus. En metode som ofte benyttes er å ha en generell beskrivelse av hver scene, og så la skuespillerne improvisere dialogen.

Manus som bok

Flere filmmanus, både norske og utenlandske, er utgitt i bokform. Ofte kommer disse med for- eller etterord, intervjuer med filmskaperne, eller annet “ekstramateriale” som kan gi økt innsikt i prosessen med å lage film.

Hvert år kommer det ut en mengde bøker om hvordan man skriver filmmanus.

Orions belte: fra idé til film inneholder intervjuer med produsenter, manusforfatter og komponister (du husker vel det legendariske Svalbardtemaet?). Filmen var svært uvanlig for sin tid, og markerte på mange måter et veiskille i norsk film (den innledet den såkalte “helikopterperioden”).

Noen manus blir utgitt som skikkelige praktbøker, illustrert med konseptskisser og bilder fra filmen. For eksempel bør fans av Dave McKean og Neil Gaiman sjekke ut Mirrormask.

Hybridsjangere

Ingmar Bergmans filmmanuskript kan du låne på Deichmanske bibliotek.

Nokas og Engelen er to filmer som på forskjellig vis befinner seg i grenseland mellom fiksjon og dokumentar. Nokas er basert på en virkelig hendelse, det vil si ranet av Nokas tellesentral i Stavanger i 2004, og produksjonen krevde derfor nitidige forundersøkelser. I forordet til boka forteller manusforfatter Christopher F-B Grøndahl om den lange prosessen det var å gi disse hendelsene en form som både var etisk forsvarlig og fungerte som fiksjon.

Engelen var opprinnelig planlagt som en dokumentar, men endret retning etter hvert og endte opp som spillefilm. Margreth Olin viser i forordet hvor elastisk en filmproduksjon kan være, hvordan prosjekter tar form underveis.

Her er til slutt noen andre filmmanus du kan låne hos Deichmanske bibliotek:

Izzat av Ulrik Imtiaz Rolfsen
Collected screenplays av Paul Auster
Filmmanuskriper av Ingmar Bergman
Som du ser meg av Dag Johan Haugerud
Filmmanusskripter av Eskil Vogt og Joakim Trier