Date med Diktafon

På bussen, i kajakk eller ved kjøkkenbenken. Jeg har stadige stevnemøter med poesi på radio.

Foto: Maritè Toledo, Flickr.com

Slik introduserer NRKs programpost Diktafon seg selv: «Norges eneste riksdekkende radioprogram om poesi. Programleder Annelita Meinich presenterer dikt og poeter gjennom opplesninger og samtaler». Diktafon byr på en halvtimes sending ukentlig på NRK P2, samt repriser, og et reservoar på nett av sendinger helt tilbake til oktober 2011. Drøyt hundre program ligger altså klare for direkte avspilling eller nedlasting – ikke småtteri.

«I det ene øyeblikket kan lyrikk være tull og tøys. I det neste utsier diktet noe vi ikke trodde kunne formuleres i ord. Noen ganger er diktet avansert tenkning, andre ganger et brøl». Sitatet er henta fra boka Lyrikkens liv og kan også være en dekkende oppsummering for variasjonsbredden i hva som har vært satt på sendeplanen. Fra det dokumentariske til det eventyrlige, poesi i alle innpakninger har fått oppmerksomhet. Nå mangler bare et program om slampoesi.

Om alt klaffer, er gjerne lommeradioen på øret da, og det er i den forbindelse jeg har opplevd noen av mine sterkeste stunder på kulturfronten.

Godt og blandet

Muligens har en urliten overvekt av norske poeter vært innom, men ellers er gjestene på Diktafon en gjennomført blanding av alt fra debutanter til de grundig etablerte, klassikere, nordiske og nyoversatte fra verden der ute, flere kategorier prisvinnere, og arkivopptak. Et par innslag har også dreid seg om poesi fra eldgamle tider.

Den røde tråden gjenom programmene er som oftest møtet med en forfatter og utvalgte dikt fra en samling, men flere antologier har også vært i fokus, i likhet med oversettelser. En rekke  lyrikkrelaterte evenement har det blitt bragt intevjuer og rapporter fra, og en gang i blant sendes rene opptak fra lesninger gjort ved spesielle anledninger.

For noen av oss har lørdag potensiale som bra radiodag, og kl. 15:30 er Diktafon på lufta.

Det er temmelig fristende å ramse opp eksempel på programoverskrifter fra det mangfoldige lageret, men du kan heller ta en kikk innom siden der podkastene er å finne, med sine to-setningers introduksjoner.

Å bli truffet
For noen av oss har lørdag potensiale som bra radiodag, og kl. 15:30 er Diktafon på lufta. Om alt klaffer, er gjerne lommeradioen på øret da, og det er i den forbindelse jeg har opplevd noen av mine sterkeste stunder på kulturfronten.

På bussen gjennom byen en ellers forventningsfull ettermiddag var følget sendingen der Steinar Opstad var gjest for en samtale om essaysamlinga Himmelretninger, pluss at han leste et par egne den gang uutgitte dikt. Veikrysset hvor vi passerte er fortsatt limt fast i hukommelsen, det samme er impulsen om å røske ut øreproppene, reise meg og bare dele dette med alle. Diktet «Sjelemesse» med sitt usedvanlig slående bilde er å finne 17:30 minutter ut i programmet, og begynner sånn «Hver dag tar jeg bussen forbi blokka/der Jon ble funnet død».

Bedre lydsetting av den stunda der ute i bølgeskvalpet seinhøstes kan jeg knapt tenke meg

En gjennomgrå, mild oktoberdag et par uker tilbake passa Diktafons sendetid med en padletur. 100-årsdagen for Dylan Thomas ble markert med lesning og intervju knytta til en splitter ny oversettelse, og ikke minst uforlignelige opptak av denne markante stemmen. Bedre lydsetting av den stunda der ute i bølgeskvalpet seinhøstes kan jeg knapt tenke meg: «Do not go gentle into that good night/Old age should burn and rave at close of day». Stort.

Det slår meg at dette radioprogrammet er særdeles godt egna for øyeblikk allerede i bevegelse. Ikke for hastige og for distrahert sjølsagt, men det er som om utflukter av ymse slag, luking eller visping av aioli (for hand) kompletterer denne halvtimen på den beste måten. Leirbål tror jeg også ville gjort seg. Som om mottagerapparatet for denne ettertenksomme ordvekslinga og konsentrerte tekster ispedd latter og pauser endres alt etter hvor man bokstavelig talt befinner seg. Utgreiinger om dette fenomenet mottas for øvrig med takk.

Programleder Annelita Meinich
Jeg har på langt nær fått med meg alle sendingene. Et par har jeg delvis hørt gjentatte ganger, og ved et høve slo jeg av før tida. Men en god grunn til å få med hver eneste en av Diktafons poster er henne som loser lytterne gjennom, uansett poetiske uttrykk. Hver gang med stø undring, observant og interessert. En samtalepartner som både kan utfordre og gi gjestene tid til å svare, og med en stemme som skapt for disse sendingene. Den slags omgang med poesi åpner opp og kan skape innsikt og nysgjerrighet.

Sist sommer mottok hun da også hedersprisen Wergelands åre av Norsk forfattersentrum, som tildeles «ein person eller institusjon som har bidrege sterkt til forståing, formidling og synleggjering av poesi». Gratulasjoner til en framifrå formidler!