Til ungdommen

Det nye biblioteket i Bjørvika må dømmes på det aller vanskeligste målet: Om det klarer å inkludere dem som står utenfor.

Kristian Meisingset er frilanser, litteraturviter og medredaktør i Minerva.

En tirsdagskveld i september i 2007, mens jeg studerte litteraturvitenskap på Universitet i Oslo og jevnlig frekventerte «Litteratur på Mono», «Forfatteraften» på Bokcaféen på Chateau Neuf og sære poesiarrangementer på Spasibar, var jeg med på å lansere enda et nytt litteraturkonsept: «Litteratur på Blå». Kort tid etter åpnet Litteraturhuset.

Enhver sivilisert by må ha arenaer for litteratur, på samme måte som den må ha konsertscener, teatre og kunstgallerier. Oslo har mange. Da jeg var student, var det allerede for mange til at jeg klarte å få med meg alt. I dag er det mye, mye mer. Litteraturhuset satte en ny standard for hva som var mulig og har bygget en større publikumsgruppe: I 2011 var det faktisk 260 000 som besøkte huset. Over 100 000 var på de rundt 1500 arrangementene.

Enda har jeg ikke nevnt bibliotekene. Som litteraturstudent så jeg egentlig bare et ganske snevert utsnitt av verden. På Spasibar og Mono samlet det seg noen hundre i løpet av et halvår. På bibliotekene i Oslo var det over to millioner besøk i 2012. Det er enormt. Mange av dem gikk på de omtrent 2500 arrangementene som ble avholdt på Deichmans ulike filialer i 2012. Vi som startet «Litteratur på Blå», hadde ikke egentlig noe å stille opp med.

Litteratur-Oslo syder og koker, og midt i dette får vi tidenes største litteratursatsing: Deichmans nye hovedbibliotek i Bjørvika. Bygget koster 2,6 milliarder og har et mål om opp mot to millioner besøkende årlig. Hva skal vi forvente oss av det nye huset?

 Innvandrere, ungdom og folk med lav utdanning og inntekt bruker litteraturen og det eksisterende tilbudet langt mindre enn andre.

Være til for de andre

I en by som Oslo er det fort gjort å tenke litt som de andre. Å etterligne det som finnes. Å ha de samme typene panelsamtaler som finnes på Blå og Chateau Neuf. Å samarbeide med de samme organisasjonene som i dag holder sine arrangementer på Litteraturhuset.

Biblioteket i Bjørvika må sette seg høyere mål.

Man må stille spørsmålet: Hvem er det som ikke har et tilbud hos de eksisterende institusjonene? Svaret er nedstemmende: Innvandrere, ungdom og folk med lav utdanning og inntekt bruker litteraturen og det eksisterende tilbudet langt mindre enn andre.

I en by som Oslo er det fort gjort å tenke litt som de andre. Å etterligne det som finnes. Å ha de samme typene panelsamtaler som finnes på Blå og Chateau Neuf.

Andelen unge mellom 16 og 24 som bruker bibliotekene årlig har stupt fra over 60 prosent i 2000 til drøye 40 prosent i 2012. Det er dem, de andre, de som står utenfor, de som ikke kommer opp på radaren, de som ikke er blant de to millionene som besøkte Deichman-filialer i 2012, de som sjelden åpner en bok eller leser en avis, det nye biblioteket må være til for.

Å tenke slik treffer rett i kjernen av hvordan Oslo-biblioteket på sitt beste allerede tenker. Filialene rundt i byen, særlig på østkanten, gjør et uvurderlig arbeid. Det er dette som må forsterkes og videreutvikles. Det nye hovedbiblioteket må, slik tidligere biblioteksjef Liv Sæteren ønsket, ikke bare fokusere på seg selv, men levere innhold til hele byens bibliotek. Da skal det selvfølgelig ikke bare være et hus for litteratur, men for alle typer kunnskap og (ut)dannelse.

Det nye biblioteket må tenke helt nytt.

Slik kan biblioteket nå mye lengre ut enn de fleste kultur- og kunnskapsinstitusjoner i Oslo makter i dag. Nye Deichman må ikke bli litteraturens svar på Nationaltheatret, Nasjonalmuseet eller Den Norske Opera & Ballett. Det nye biblioteket må tenke helt nytt. Det vil det ha unike muligheter til når det får mer ressurser og sterkere innovasjonskraft.

Et hus til ungdommen

Det er naturligvis viktig at biblioteket i Bjørvika fylles av mange mennesker. Biblioteket skal bidra til å skape et folkeliv i området, noe alle der vil tjene på – både operaen og det kommende Munch-museet. Det blir en urban kulturpark av en karakter vi tidligere bare har kunnet misunne andre europeiske hovedsteder, og jeg gleder meg som et lite barn.

Den nye bibliotekplanen i Oslo legger vekt på at biblioteket skal være til for alle borgere. Det er et godt mål. Men biblioteket i Bjørvika må likevel ikke dømmes på om de får et høyt nok antall besøkende. I hvert fall ikke hvis de fleste av dem minner om meg. Det er for lett. Vi er allerede interessert i litteratur, vi leser, vi har steder å finne likesinnede. Det er heller ikke heldig for «Litteratur på Blå» og studentenes arrangementer om vi bytter dem ut med Deichman.

…jeg gleder meg som et lite barn.

I stedet må Bjørvika dømmes på det aller vanskeligste målet: Om de klarer å inkludere dem som står utenfor. Det handler om langt viktigere spørsmål enn poesi og kunstlitteratur, nemlig om å løfte flere inn i en borgerlig offentlighet og om sammenhengskraft. Det handler ganske enkelt – og svært vanskelig – om fremtiden til en by som ikke bare er Norges mest spennende, men også står overfor store utfordringer med inkludering og ulikheter. Først og fremst må det nye biblioteket i Bjørvika være et hus til ungdommen.