-Da jeg skrev denne boka var jeg veldig ensom

Nokre gonger kan einsemd, tid og Darwin vere den perfekte match. For Frøydis Sollid Simonsen blei det oppskrifta på ei vellukka kortprosasamling.

Tekst: Kari Folvik/Foto: Frank Michaelsen

I høst, da eg skulle velge ein forfattar til intervjurekka vår på Hovedbiblioteket, var eg med ein gong sikker på at eg skulle velge Føydis Sollid Simonsen.

Eg plukka opp boka hennar både ut frå forsideillustrasjonen og tittelen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet. Språket er friskt og eigenarta, og eg er fascinert over koplinga mellom det store i universet og det vesle livet på bakken, mikrokosmos kontra universets storhet. Sollid Simonsen viser ei undring over tilveret som også får meg til å undre meir!

Her kan du bli betre kjent med dama som kombinerer litteratur med biologi.

 

 Kort om biologi

– Forma på boka di, kan ho kallast kortprosa? Og valgte du forma først, eller var det forma som kom til deg?

– Det var litt forma som kom. Jeg gikk på forfatterskole da jeg var nitten, kortprosa var det aller første kurset de hadde der, og jeg har brukt den forma mye som øving for å holde skrivinga i gang.

Jeg var i gang med å skrive en roman og var på et rart tidspunkt i livet der jeg blant annet leste mye biologi, og skjønte at dette må jeg bruke når jeg skriver, og da kom kortprosaformen helt av seg selv.

Så hadde jeg vel i starten tenkt at det skulle være kortprosa om biologi, men så kom det etter kanskje tre tekster, inn en jeg-person.

– Ja, det er jo også ei samanhengande fortelling her med ei jente som er student, strever med studiet, har kjærleikssorg og mistar onkelen sin…

– Det var ganske viktig for meg at hver tekst kunne stå for seg selv, for egentlig var det bare ment sånn. Men da jeg-personen kom inn, skjønte jeg at det må være en historie for å få en kontekst å lese hver tekst i.

Jeg skrev hver tekst slik at den skulle være en helhet, og så hadde jeg bare historien i bakhodet, så det siste jeg gjorde var at jeg satte den i rekkefølge.

Produktiv ensomhet

– Boka di er full av filosofisk undring, kor finn du det vi  kan kalle undringsrommet ditt? Har du ein teknikk eller metode for å få ro? Skrivinga krev vel einsemd  og mykje tid?

– Jeg har ikke noen teknikk tror jeg… Jeg har alltid tenkt mye på den måten, at hvis jeg lærer noe nytt, så setter jeg det i sammenheng med det andre jeg vet. Men akkurat da jeg skrev denne boka var jeg veldig ensom, det kan jo ha noe med saken å gjøre.

Jeg begynte å lese mye biologi, det var et av yndlingsfagene mine på videregående, men jeg gjorde ikke noe mer med det før jeg begynte å lese Artenes opprinnelse av Darwin og ble helt… gal… for  der lå det mye undring. Det var så spennende. Jeg gikk på hovedbiblioteket i København til biologihylla og lånte masse bøker og bare leste og leste.

– Kjersti Annesdatter Skomsvold sa i eit intervju i radioen nyleg at enseimd skjerper sansane for detaljar i kvardagslivet.

– Ja, i hvert fall når man får den roen som du snakka om i stad, når man skjermer seg litt for inntrykk, så blir de man får sterkere.

Hvis man har den skrive-ensomheten, den tror jeg er ganske viktig for  å skrive, i hvertfall at man i perioder isolerer seg litt. Hvis man finner den roen, får man også tid til å prosessere de inntrykkene man har fått.

Jeg tror det er ganske viktig for å skrive, skriving tar tid, bare det å sette sammen tanker…

«Skriving tar tid, bare det å sette sammen tanker…»

Tenke på tid

– Tid reflekter du mye rundt?

– Tid er ganske spennende. Jeg leste en bok om tid i sommer, jeg kan ikke gjenfortelle noen ting for det var så vanskelig å forstå, men jeg tenker at tid er noe av det mest grunnleggende vi har. Vi fins akkurat nå, men vi fins bare nå.

Jeg er ganske interessert i tid på den måten at vi har den nå i dette øyeblikket og det er det eneste vi vet. Og også det med at vi løper rundt og skal rekke ting. Jeg er iallfall sånn at jeg må rekke alt og har så mye å gjøre. Merker det på venna mine også, «har ikke tid til det og har ikke tid til det«, det blir som en endeløs to do-liste.

«Vi kan ikke bare krysse av den to do-lista, og så vant vi før vi døde liksom!»

Men hvis vi trekker det til sin ytterste konsekvens, hva er det egentlig vi prøver å rekke før vi dør? Vi kan ikke bare krysse av den to do-lista, og så vant vi før vi døde liksom! De to tingene ved tid er det jeg synes er interessante å tenke over, det med å være her nå og det med: Hva er tid?

Det er så utrolig rart, det med at den går langsommere og fortere ut fra hvor man er og hvor fort man beveger seg, det er helt sykt!

– Ja, eg tenkte mykje på tid da eg leste boka di. Eg opplevde boka di som livsbejaande, det er mykje overskot og glede, at vi kan glede oss over alle dei fantastiske tinga som skjer, både med oss, med dyra og med naturen. Men samtidig ligg det ei dødsbevisstheit gjennom det heile også. Det er ikkje noko trykkande, men  vi skal jo ikkje vera her alltid!

– Det føles som en viktig ting å ha tenkt gjennom, ja. Vi skal dø, men det er dritfint å være her akkurat nå, ofte da, men ikke alltid. Det at vi skal dø, gir jo perspektiv til NÅ, jeg har tenkt mye på det.

 

Ord og bilde

Eg har lyst til at du skal si noko om den andre måten du uttrykker deg på, nemleg med teikning og illustrasjon, teiknesida di! Har du tenkt å halde fram med både teikning og skriving?

– Helt klart. Jeg føler at de driver hverandre. Hvis jeg skriver mye en periode, får jeg skikkelig lyst til å tegne. Hvis jeg tegner veldig mye en periode, blir jeg veldig lei og vil bare skrive.

Jeg føler også at de gir mye til hverandre. Jeg elsker jo tegneserier og syns at man kan si alt med en tegneserie, men jeg merker at hvis jeg vil si noe på én måte, så skriver jeg det, og hvis jeg vil si noe på en annen måte, så tegner jeg det. Så det er en forskjell der.

«Hvis jeg tegner veldig mye en periode, blir jeg veldig lei og vil bare skrive.»

– Så denne boka kunne ikke vært en tegneserie?

Nei, jeg prøvde å lage ein tegneserie av en av tekstene, og den ble veldig rar, det funka ikke. Men jeg får et annet språk når jeg skriver enn når jeg tegner.

Man skal være så bevisst på å fortelle med bildene når man lager tegneserier, man må tenke litt på en annen måte. Når jeg forteller med ord, så kan jeg si noen ting, men da er det ord…

Men jeg elsker begge utrykksformene, så det vil jeg fortsette med.

Det er eg glad for! Eg vil gjerne ta fram denne bittelille fanzina som kom i år, nemleg Revevinter. Den er heilt fantastisk innhaldsrik ut frå at det er så få antal sider?

– Ja, her er det en kombinasjon av tegneserie og roman! Jeg har laget to fanziner, det er egentlig en mislykka roman som jeg skrev da jeg var 21! Men jeg syntes noen av de tekstene var fine, og så hadde jeg tenkt at det skulle være en blanding av en tegneserie og en roman. Så dette er halvparten av tegneseriedelen til det.

Så skulle jeg på ein tegneseriefestival for noen år siden, og tenkte at nå setter jeg det bare sammen. Så dette er noen få av tekstene fra denne romanen. Det fungerer egentlig fint som en egen ”ting”, og jeg er fornøyd med den.

 

Har du lyst til å høre intervjuet med Frøydis Sollid Simonsen i sin helhet? Trykk her.