– Offentlig sektor kan være brutal

Rådhus-veteran Per Erik Borge har ikke skrevet en nøkkelroman om det politiske spillet rundt Nye Deichman. Men han har notert flittig på jobben.

Tekst: Ingela Nøding. Foto over: Niklas Lello

Det har vært mye bråk og tautrekking rundt de planlagte praktbyggene i Bjørvika. I media, på Rådhuset, mellom interessegrupper, politikere og kommersielle aktører. Nytt hovedbibliotek i Bjørvika har vært planlagt i 20 år. Så mye drama i så lang tid. Man kunne nesten skrevet et epos om det. Eller en krimroman.

– Noen temaer formelig hoppet opp i fanget mitt og skrek om å bli skrevet.

Per Erik Borge, du har akkurat publisert den politiske thrilleren Steinbryteren. Hvordan kom du på ideen om å kriminalisere prosjekt Nye Deichman? Prosessen rundt det nye Munchmuseet er vel mer kjent for å ha skapt rabalder?

– Steinbryteren er en kriminalroman som handler om de store temaene i hovedstadspolitikken. Og om politikere og toppbyråkrater, maktkampen i Rådhuset og byggingen av det moderne Oslo i stadige omkamper med eksterne aktører og pressgrupper som alle har hatt sine allierte i mediene og blant journalister med sterke meninger. Den handler med andre ord ikke om Deichman som institusjon og bibliotek, men om den fysiske byggingen av det nye hovedbiblioteket i Bjørvika.

Det nye biblioteket er slik sett bare en kulisse som hovedplottet er bygd rundt, det kunne like gjerne vært et annet kommunalt kulturbygg. Jeg hadde håpet i det lengste at flyttingen av Munch-museet til Bjørvika skulle være kjernen i plottet, men jeg satt jo på de politiske ledermøtene i byrådsavdelingen som hadde ansvar for Munch, og visste at flytting til Bjørvika hang i en meget tynn politisk tråd.

 -Inspirasjon? Hehe… den har jeg fått hver eneste dag på jobb. Jeg har i alle år skrevet flittig i mine notatbøker.

Så jeg valgte å bruke byggingen av Deichman i stedet for. Det bygget visste jeg ville bli vedtatt og bygd, til tross for hard motstand fra enkelte politikere!

Du er forfatter og journalist og har tidligere skrevet om narkotikatrafikk mellom Sør-Amerika og Europa, siciliansk mafia og den chilenske diktatoren Pinochet. Hva fikk deg til å velge maktkamp i lille Oslo denne gang?

– Etter å ha jobbet som informasjonsrådgiver i Rådhuset i skiftende byrådsavdelinger med ansvar for kultur siden 2001, ble det til slutt slik at det var noen temaer som formelig hoppet opp i fanget mitt og skrek om å bli skrevet.

Kommunal korrupsjon var et slikt tema, varsling var et annet tema. Store kulturbyggprosjekter. Politisk strid. Skiftende allianser i bystyret. Milliardbudsjetter og overskridelser. Brutale fall fra maktens tinder. Og en entreprenørbransje som har hatt gode år i kjølvannet av de store byutviklingsprosjektene og byggingen av fjordbyen. Her var det nok å ta av!

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Operaallmenningen med Nye Deichman (t.v.) og Operabygget. Atelier Oslo og Lund/Hagem arkitekter.

Ettersom din yrkeserfaring har gitt deg førstehåndskjennskap til Oslo Rådhus, skal jeg ikke spørre om dette er en nøkkelroman. Men kan du si mer om hva du har hentet av inspirasjon derfra?

-Da informasjonskollegene mine i Rådhuset fikk vite at jeg skrev på en kriminalroman om Oslo og oslopolitikken, var det første de spurte om det var en nøkkelroman. Jeg svarte som sant er, at nei, det er ingen nøkkelroman.

Hvis jeg kan få lov til å omskrive poeten Steinar Opstad, vil jeg si at i denne kriminalromanen har jeg løyet på ærligste vis. Og inspirasjon? Hehe… den har jeg fått hver eneste dag på jobb. Jeg har i alle år skrevet flittig i mine notatbøker.

Prosjektlederen for Nye Deichman blir i din roman funnet hengt i Rådhusets klokketårn. Snakker vi et av litteraturhistoriens mest symboltunge mordsted?

– «Spør ikke hvem klokkene ringer for, de ringer for deg.» Jeg har jo lest min Hemingway*. Det måtte bli klokketårnet.

 – Vi vet hvordan det er å jobbe i offentlig sektor. Beslutningsvegringen. Handlingslammelsen. Frustrasjonene.

Du har skrevet flere spenningsbøker tidligere. Hvilke forventinger har du til mottagelsen av denne?

– Jeg har grepet dypt i min og andre ansattes erfaring og hverdag i Oslo kommune. Vi vet hvordan det er å jobbe i offentlig sektor. Beslutningsvegringen. Handlingslammelsen. Frustrasjonene. Vi har som Jonas levd i hvalfiskens buk.

Jeg synes det var på tide å bringe det videre innenfor et litterært format, i form av en kriminalroman. Jeg tror mange vil nikke gjenkjennende, og andre vil få en aha-opplevelse! Offentlig sektor kan være brutal.

(Intervjuet fortsetter under bildet.)

Oslo Rådhus blir åsted for mord i krimromanen Steinbryteren. Foto: Alexander Ottesen

Hvilket forhold har du selv til Deichmanske bibliotek?

– Helt siden jeg begynte i Rådhuset, har jeg sittet i ulike råd og utvalg som har utredet et nytt hovedbibliotek i Oslo. Det har vært en byråkratisk ørkenvandring av de sjeldne. Jeg har mange ganger hatt vondt av ansatte og ledere på Deichman som aldri fikk oppfylt sine drømmer om et nytt bibliotek. Det har i perioder vært en fortvilet situasjon.

Men nå, endelig, har gravingen begynt, bygget kommer, og Oslo skal om noen år få landets flotteste bibliotek. Jeg gleder meg stort sammen med bibliotekarer og byens innbyggere!

* Tittelen på Ernest Hemingways kjente roman «For Whom the Bell Tolls» spiller på den engelske dikteren John Donnes (1572-1631) ord: «Never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee». På norsk ble romantittelen: «Klokkene ringer for deg». Kilde: Store norske leksikon.