Skammen ved å lese diktsamlinger på T-banen
Jeg hadde egentlig lyst til å skrive et flinkt og teoritungt innlegg om kulturrelativisme og norsk middelsmak, men jeg tror jeg holder meg til mine egne erfaringer.
Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Flamme og Pax
«Så jeg koser meg på T-banen, altså, men så slår det meg plutselig: Hva tenker folka rundt meg?»
På Hovedbiblioteket utenfor sonen med skjønnlitteratur henger det et oppslag med gule post it-lapper påskrevet litterære guilty pleasures. På en av dem står det: «Pierre Bourdieus Distinksjonen«. Jeg vet ikke hva som var motivasjonen bak denne lappen, men det er kanskje sånn at mens det oppleves som flaut å digge Bourdieu, er det helt greit å forgude Marian Keyes eller Cecilia Samartin?
«…formen, de korte, nydelige, små diktene – hvorfor er jeg flau over dem? Går det over når jeg blir eldre?»
Små og snertne
Jeg begynte å tenke på dette nå forleden på T-banen. Jeg har ikke hatt den store leselysta de siste par månedene, og da synes jeg det kan være godt å slappe av med noen unge diktsamlinger. Små, snertne, såre, morsomme, rare tekster som forundrer meg. Perfekt når jeg ikke har den beste konsentrasjonsevnen, og når jeg omtrent ikke leser mer enn det jeg rekker på T-banen til og fra jobb (noen dager gjør jeg ikke det en gang).
Nostalgi og hjertesmerte
Nå for tida leser jeg debutanten Thea Trøen Bjertnes’ Vi står her. Her er det mye nostalgi, hjertesmerte og oslohverdag. Så jeg koser meg på T-banen, altså, men så slår det meg plutselig: Hva tenker folka rundt meg? Hvor pretensiøs ser ikke jeg ut med mitt dustete syttitallsskjerf og ei diktsamling i hendene? Hvem er det jeg tror jeg er? Og det ville ikke hjulpet å pakke inn bøkene i gråpapir, det er jo boksidene som er problemet, formen, de korte, nydelige, små diktene – hvorfor er jeg flau over dem? Går det over når jeg blir eldre? Blir jeg da ei såkalt kulturkjerring som klarer å drite i hva andre mener?
Se på dette da, dere:
dette er et kjærlighetsbrev
om han var fiksjon
ville han ha vært mannen jeg fant
på biblioteket, nederst i hjørnet
etter å ha fulgt alle bokhyllene bort dit
jeg hadde nok lurt på
hva som sto i bokhyllene
hjemme hos ham
og tenkt på hvordan
jeg skulle kjenne ham igjen
jeg pleide å se på ham
og ønsket at jeg var trygg
i skjortelomma hans
han leste om det tynne stoffet
i En by eller en liten øy
vi så det når vi snakket
jeg dro hendene mine ut
av stoffet
hørte knitringa
da jeg såret ham
(S. 18 fra Thea Trøan Bjertnes’ Vi står her. Gjengitt etter avtale med forfatteren)
Jeg begynner nesten å grine, jeg. Men jeg tror det er mer innafor å grine på T-banen av Lucinda Riley enn av Thea Trøen Bjertnes. Og det har jeg egentlig godtatt.
2 kommentarer til “Skammen ved å lese diktsamlinger på T-banen”
Det er stengt for kommentarer.
RSS - innlegg
Fekk berre lyst til å dele med deg reaksjonen på bloggposten i eit lite hjørne av Facebook:
«Eva Mostraum: «Skammar meg ikkje over å lese noko som helst. Har eg blitt ei kulturkjerring?»
Eva Mostraum: «Kjem også på at ein av dei få tinga eg mislikar med å lese e-bøker er at andre på bussen IKKJE kan sjå kva eg les. Sterk formidlingslyst her altså.»
Kristin A……..: «Eg liker også at det synes kva eg leser, særlig hvis det lager nokon form for dissonans. Syntes det var morsomt å være nesten førti og lese teoriboka for å ta lappen, eller å lese hardcore scifi når eg ser alt anna enn hardcore eller scifi ut – generell tukling med folks fordommer er ein hobby»
Thomas Brevik: «Helt enig, Kristin! Dissonans i hverdagen har stor verdi»
Eva Mostraum: «Absolutt. Eit av mine kjæraste leseminne er å fnise meg gjennom Macbeth på bergenstoget. Då får du blikk då! (Skyld på Terry Pratchett)»
Rolf R…….: «Sånn jeg leste dette har hun ikke fått noen reaksjoner som tyder på at det ikke er OK å lese dikt på t-banen, men hun er likevel redd for hva andre tenker. Hvem har egentlig de største fordommene i denne situasjonen?»
Og, inspirert av bloggposten, skal eg no lese diktsamlinga «Kan jeg finnes i andre formater» av Isabell El-Melhaoui på bussen heim.
Åh! Kjempemoro. Liker spesielt godt dette med dissonans, «å lese hardcore scifi når eg ser alt anna enn hardcore eller scifi ut» – priceless! Misunner deg å knytte offentlig lesning til formidling, der har jeg noe å jobbe mot. Og Rolf R. har nok kanskje rett i at det er jeg som har de største fordommene.
Tusen takk for at du delte! Og kos deg med El-Melhaoui – deilig lesning i kult format.