Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju Naess-Kristine

Published on februar 25th, 2015 | by Gunnar Vilberg

1

Deichmanansatt nominert til Nordisk råds litteraturpris

Forfatter Kristine Næss ble i forrige uke nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Bare et menneske. Ingen av de store medieredaksjonene hadde på forhånd anmeldt boka hennes. Enda færre vet at hun er ansatt på Deichman.

Tekst: Gunnar Vilberg / Foto: Finn Ståle Felberg

Hei Kristine. Først og fremst gratulerer så mye med nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris. Hvordan har de siste dagene vært, og hva betyr nominasjonen for deg?
Det ligger en stor anerkjennelse i en slik nominasjon og jeg er utrolig glad for den. Jeg fikk umiddelbart energi og nye ideer da beskjeden kom! Det er flott at nominasjonskomiteen ikke behøver å ta kommersielle eller kjendisorienterte hensyn, og dermed kan løfte fram litteratur som ellers ikke er så synlig.

Det er flott at nominasjonskomiteen ikke behøver å ta kommersielle eller kjendisorienterte hensyn

På NRKs Kulturnytt kunne vi tirsdag morgen høre at kritikerlaget mener det er pinlig for norske kulturredaktører at de ikke har anmeldt boken din og at den ble oversett av alle større redaksjoner på tross av innstendige oppfordringer fra forlaget. Enkelte redaktører peker tilbake på forlaget og sier det kommer for mange bøker på en gang. Hva tenker du om det?
Det er klart at det kommer mange bøker om høsten, men dette jaget etter aktualitet er jo noe medieredaksjonene delvis pålegger seg selv. Det er ingenting i veien for å anmelde en bok noen uker etter utgivelse, eller måneder for den saks skyld. På den annen side: De siste årene har det blitt merkbart færre anmeldelser fordi det er nedskjæringer i redaksjonene. Det har ført til at litteraturstoffet i enda større grad omhandler forfattere og bøker som er kjente fra før. Dermed går offentligheten glipp av mye god litteratur, og det blir vanskelig for de store medieredaksjonene å delta i en kvalifisert samtale om litteratur. Jeg synes de i steden burde benytte anledningen til å ta nye grep og formulere noen idealer om litteraturformidling og -kritikk for seg selv. Dette handler jo også om prioriteringer og vilje til å tenke nytt.

Vi er naturligvis kjempestolte over at du er ansatt i Deichman og har arbeidet mye på Lambertseter de siste årene. Bruker du noen av dine egne erfaringer fra hverdagen i bareetmenneskebiblioteket i boka?
He he. Jeg trives utrolig godt blant de veldig hyggelige kollegaene mine på Lambertseter! En direkte påvirkning er kanskje ikke så lett å finne i boka, men la meg svare med dette sitatet:

Tuva viser meg eksamensoppgaven sin i klassifikasjon. Hun skal bli bibliotekar (…) Dette er et emneordshierarki, sier hun, og her er henvisningene. Du kan ikke vise til noe du ikke har litteraturbelegg for. Du kan ikke skrive Elefanter, se også Støttenner, dersom det ikke finnes noen dokumenter om støttenner i biblioteket. Men du kan likevel vise fra Støttenner til Elefanter hvis biblioteket har bøker om elefanter, og det har de nok. Jeg får tårer i øynene. Det virker så vakkert. Å vise fram noe som ikke finnes til noe som finnes. Nå vel, støttenner finnes jo, det er dokumentasjonen som mangler. Jeg ser for meg hierarkier med løse ender som ikke kan bygges sammen. Kjærlighet som henger og slenger. (s. 93)

 

Jeg er også fristet til å spørre deg om du noen gang, inkognito, har anbefalt dine egne bøker til en låner? Og også om du har spesielle rammer du setter som forfatter når du anbefaler en bok?
Nei, jeg har aldri anbefalt noen av mine egne bøker, det ville virke litt påtrengende, tror jeg. Når jeg skal anbefale en bok, prøver jeg nok  aller først å finne ut hva slags bøker låneren vanligvis liker, deretter bruker jeg det som utgangspunkt. Aller helst vil jeg formidle bøker jeg tror er bra, men det hender jo at jeg må finne fram noe som jeg ikke er så begeistret for, avhengig av hva låneren ønsker seg.

Situasjonene der dette blir beskrevet har aldri funnet sted. Men selve avvisningen har skjedd, med noen som står meg nær.

Bare et menneske følger hovedsakelig tre kvinneliv. En retning innen samtidslitteraturen er såkalt selfie-bøker. Hvor mye av deg gjenspeiles i boka?
Bare et menneske er ikke en selvbiografisk roman, men som i alt jeg har skrevet, er det elementer av erfaringer som har med mitt liv å gjøre. Et hus jeg har bodd i, et miljø jeg kjenner. Som oftest er ikke hendelsene jeg beskriver hentet «fra virkeligheten», men det jeg vil kalle den psykologiske essensen i dem, kan være det. For eksempel forteller romanen om avvisningen av et barn. Situasjonene der dette blir beskrevet har aldri funnet sted. Men selve avvisningen har skjedd, med noen som står meg nær.

Vi lever i en tid hvor korte tekster og det å få fram budskapet sitt med få ord, er et mantra for mange. For meg framstår boken din som det motsatte. Er det en bevisst motvekt?
Nei, det er nok heller måten jeg skriver på som har gitt boka den formen den har.

Hvis du vinner prisen, Kristine. Hva er det første du skal gjøre da?
Gi redaktøren min en klem, og ringe hjem!

 


 

Les vår omtale av Bare et menneske på Deichmans litteraturblogg  i morgen torsdag!

 

Print Friendly

Tags: , ,


About the Author



One Response to Deichmanansatt nominert til Nordisk råds litteraturpris

  1. Pingback: Høstens siste samling – NORDiSK RåD

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑