Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju IMG_3125

Published on mars 11th, 2015 | by Ingela Nøding

2

I begynnelsen var (F-)Ordet

 Årets «feministuke» er over. En bok har fått spesielt mye oppmerksomhet. Hva har vi lært om «F-ordet»?

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen

De har hastet fra fullsatte lanseringskvelder i Bergen og Oslo til debatter i TV- og radiostudio. Blitt litt rist, men aller mest rost i anmelderspalter, kronikker, riksaviser og på nettsider. Trioen bak boka F-ordet: 155 grunner til å være feminist har vært i vinden. Hva har Marta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz lært oss om feminisme-ordet?

Forfatter Breen og designer og illustratør Jordahl møtte Deichmans litteraturblogg på biblioteket for å snakke om ordets makt. Og om flere F-ord, som «fordommer», «formann» og «forsvarsposisjon».

Det er mye makt i ord. Det er vel ikke tilfeldig at dere har valgt «F-ordet» som tittel på boka deres? Det gir meg asossiasjoner til «faen», er det sånn at…

B: Og «fitte»

Ja, og «Fuck» det finnes mye å ta av…

J: Mange F-ord…

Men hvorfor har dere valgt det, er det fordi dere tenker at feministordet er like kontroversielt?

B: Ja, på mange måter så er det jo det. Det har blitt brukt om feminisme før og det gir assosiasjoner til noe du ikke kan si. Mange har jo dessverre følt et behov for å ta avstand fra feminismen selv om de er enige i grunnprinsippene. De sier: «Jeg er for likestilling, men jeg er ikke feminist.» Og da er det jo fordi man har adoptert noen myter om hva det skal bety og innebære. Dette er en ganske stor del av boka, også fordi den retter seg mot unge mennesker, så håper vi at de ikke skal være med å…

Mange har jo dessverre følt et behov for å ta avstand fra feminismen selv om de er enige i grunnprinsippene.

Breen bryter av, før hun fortsetter:

B: Dette var noe jeg jobba med i den forrige boka mi (Født feminist). Jeg var skuffa over at vi adopterte alle de fryktelige mytene. Min mor var med i Kvinnefronten, og sånn var det jo før dem igjen også. Kvinnesakskvinnene, fra stemmerettsaktivistene og opp igjennom, har møtt motkrefter hele tiden som har vært med på å prøve å ødelegge deres image ved å gjøre dette til et spørsmål om kroppshår eller hvor mye sminke man bruker og spille på sånne typiske ting som er vanskelig for kvinner. Det er ikke så lett for kvinner å gå inn i en rolle som folk tror er frigid, veldig uattraktiv og aggressiv, alle de tingene som en kvinne ikke skal være. Så jeg føler det er helt bevisst fra motstandernes side å…

J: …flytte fokus fra sak til person.

Feministene vil diskutere feminisme og kvinnesak og likestilling. Mens alle andre vil bare diskutere feministene.

B: Ikke sant. Og det merker man også: at folk er så veldig interessert, det gjelder mediene og det gjelder folk der ute, i å diskutere feministene.

J: Hvem feministene er, hvordan de ser ut.

B: Ja, og bare det. Feministene vil diskutere feminisme og kvinnesak og likestilling. Mens alle andre vil bare diskutere feministene. Hvem er de, hvorfor er de så upopulære, hvorfor ser de sånn ut.

J: Er de annerledes nå enn før…

B: Og så bare det. Og du kommer på en måte ikke videre. Så man blir tvunget til en sånn forsvarsposisjon hele tiden. Mens man egentlig vil snakke om hvorfor i all verden skjønnhetspresset på unge jenter har eskalert så vanvittig at det har blitt et helseproblem, eller alle de andre 155 grunnene vi har til å være feminister.

IMG_3131

Forfatter Marta Breen.

Ja, for i denne boka kommer de grunnene helt til slutt. Før det skriver dere veldig mye om disse fordommene og hva man kan svare når folk kommer med slike kritiske spørsmål. Og dere snakker mye om at disse fordommene er innarbeidet også mye på grunn av mediene.

Men kan dere se at noen ganger går noen feminister og feministaksjoner for langt? Jeg tenker for eksempel på Ottar som for ti år siden hang ut en del mannlige politikere og skrev «horekunde» over ansiktene deres og hang det opp rundt om i byen. Eller det dere sier er et sånt typisk svensk/norsk-eksempel som medier tar opp: at vi hisser oss voldsomt opp over at en barnehage i Sverige bestemte at barna skulle kalle hverandre for «hen» i stedet for «hun» og «han».

I den samme saken sto det om en far som sa til datteren sin at hun ikke fikk kalle ham «pappa», han skulle hete «forelder». Ser dere at noen kan føle at dette blir for ekstremt? At man havner i den andre grøfta? Eller er alt dette bare helt over-opphausa?

B: Nå er det sånn at alle som jobber med likestilling må jo ikke forsvare alle andre som jobber med likestilling.

Men dere er jo veldig opptatt av disse fordommene?

B: Ja, fordommene, ja, men nå er det sånn at kvinnebevegelsen i Norge er veldig brei. Vi har organisasjoner som Fokus, som jobber med kvinner i andre land, vi har Mira-senteret, vi har Kvinnefronten, vi har Ottar, som jobber med seksualpolitikk og som jobber mot prostitusjon og porno, for det meste. Mange, mange forskjellige nivåer og felt. Og så er det det at når man skal være «kritisk», så trekker man alltid fram de få tingene som man da opplever er polariserende og kontroversielt, og det er jo eksempler som du trekker fram.

Det å snakke om «hen» er jo en lissepasning til alle dem som mener at feministene vil ha et kjønnsløst samfunn.

Sånn at av 100 feministiske aksjoner, som får veldig lite oppmerksomhet, så trekker man fram den ene som mange er uenige i. Dette med hen-problematikken i Sverige, det å snakke om «hen» er jo en lissepasning til alle dem som mener at feministene vil ha et kjønnsløst samfunn. Og dermed så blir det så mye fokus på det. Det var for eksempel en TV-serie i Sverige i fjor, som skulle handle om dagens feminisme, og så fokuserte de bare på toppløsaktivister, «hen» og…

J: Ekstremtilfeller.

B: …det som veldig mange er uenige i. Så når det er sagt, så kan jeg si at det er ganske mange her i Norge, mannlige sosiologer og sånne ting, som synes at det er så mye genushysteri i Sverige. At det er helt latterlig og de ler høyt og lenge av alt som foregår der. Og når det gjelder «hen»… jeg kan ikke forstå at det skal være så veldig kontroversielt. Det er snakk om én barnehage som folk melder ungene sine inn i frivillig, blant tusen på tusen av andre barnehager som ikke bruker «hen». Så det er et eksperiment i en barnehage. Det har vært mange barnehageeksperimenter rundt omkring siden 70-tallet som har vært rarere enn det, synes jeg.

IMG_3132

Ordet «hen», det er ingen som mener at det skal erstatte «han» og «hun», men det er en del mennesker som mener det kan være ganske nyttig. For eksempel: Hvis man har en uklar kjønnsidentitet, som ganske mange mennesker har, så synes de at det er et ganske inkluderende og fint ord å bruke.

Og dessuten, som journalist har jeg funnet ut at det i noen tilfeller kan være ganske praktisk og. For vi skriver jo noen ganger «vedkommende» eller «han eller hun». Akkurat i de tilfellene kan det være greit med «hen», og da er det en liten håndsrekning til dem som har uklar kjønnsidentitet. Så jeg skjønner ikke hvorfor man blir så sint for det, at noen tenker at «Å, nå kommer feministene og skal fjerne «han» og «hun»», men det har aldri vært noe problem, eller en sak.

Jeg skjønner ikke hvorfor man blir så sint for det, at noen tenker at «Å, nå kommer feministene og skal fjerne «han» og «hun»», men det har aldri vært noe problem, eller en sak.

Jeg får lyst til å anbefale folk å bli kjent med noen unge transpersoner. Jeg husker: Første gangen jeg ble kjent med en transperson, var det hverken skremmende…

J: Eller rart…

B: Eller morsomt. Man skjønner at…

J: Kanskje «hen» er en ganske ok ide, faktisk.

B: Men dette er jo marginale ting, det er jo ikke noe for de store massene. De fleste behøver ikke ha noe forhold til det. De kjenner ikke noen unge transpersoner. Så man behøver jo ikke bry seg så veldig mye om det hvis man… ikke gjør det.

Men barna har jo ikke noe valg da. Akkurat i den barnehagen.

Nei. Men det er mye rart, mange sære religiøse barnehager også, hvor de heller ikke har noe valg, så. Sånn er det. Det er foreldrene som styrer hvilken barnehage du havner i.

Som vi var inne på i starten, skriver dere om det at mange blir litt opphisset over «feminisme»-ordet, og sier:  «Hvorfor kan man ikke bare kalle seg for «humanist» eller «likestillingsforkjemper»?» Dere begrunner det med at dere har lyst til å vise at det er en stor skjevhet i samfunnet, både lokalt og globalt. Det viser «feminist»-ordet: at menn har flere fordeler enn kvinner i verden. Og at det er så vanlig å bruke «mann» i «ord», for eksempel «menneske», «formann«, «allemannsrett», ord som gjelder både kvinner og menn, så hvorfor kan vi ikke nå ha et «kvinneord» å forholde oss til som gjelder begge kjønn.

Men dere sier også i boken at man ikke skal være så opptatt av kjønn lenger og at det er veldig begrensende å sette folk i kjønnsbåser. Hadde det ikke da hjulpet å si at «jeg er likestillingsforkjemper» i stedet for definere sin sak som feminisme, som er et veldig kvinnelig ladet ord?

B: Jeg mener at når man skal snakke om den skeivheten du nevner, som er helt enorm på veldig mange områder her i verden, spesielt selvfølgelig på verdensbasis, så vil det være tilslørende å ikke bruke et ord som faktisk viser hva det dreier seg om. Det har vært en tendens til å vri veldig mange ord over på nøytral grunn. Da føler jeg at du gjemmer problemet.

I dag er det jo mange som mener vi har kommet så langt i Norge at vi ikke trenger feminisme lenger, vi kan bare snakke om likestilling, «og så kan dere andre klare dere sjøl».

F-ordet forside lav-500x500For eksempel så snakket man på 70-tallet om vold mot kvinner i mye større grad. I dag så heter det «vold i nære relasjoner», og da kan man jo si at du skjuler det faktum at godt oppi 90% av dem som rammes er kvinner.

Dessuten vil det jo nesten være et svik mot den kampen feminismen har vært, hvis vi skulle ta avstand fra det ordet. I dag er det jo mange som mener vi har kommet så langt i Norge at vi ikke trenger feminisme lenger, vi kan bare snakke om likestilling, «og så kan dere andre klare dere sjøl». Det er veldig viktig, føler jeg, at vi er med på å vise hva som er hovedproblemet i veldig mange saker.

Men kan det fokuset på kvinner, som jo er berettiget, føre noen ganger til at ofre som er menn, altså ofre for vold, for voldtekt og overgrep, som vi ser i media og som nå tør å snakke mer om det enn før – at de blir avfeid noen ganger, eller latterliggjort fordi kvinnesaken er den viktigste for mange feminister?

Jeg føler ikke at det er feminismens skyld hvis menn ikke får det rommet der.

Nei, det er klart, men kan feminister være med på å undergrave problemet?

Det kan sikkert feminister være med på, som alle andre. Men jeg føler også at: Hvem er det som snakker om kjønnsroller som et problem? Det er feminister. Og jeg mener at feminismen, slik jeg tolker den, er en veldig god ting for menn og menns spillerom og menns helse, ikke minst.

Veldig mange av de problemene menn sliter med kan knyttes direkte til kjønnsroller. Hvis man ser på rapportene om at menn topper selvmordsstatistikken [ser man at] veldig mange av mennene som har store psykiske problemer og begår selvmord ikke har vært innom helsevesenet først. De har ikke snakket om det med noen først, det kommer ofte som lyn fra klar himmel. Det handler om den tradisjonelle mannsrollen som sier at menn ikke skal vise følelser, ikke skal be om hjelp og sånne ting.

Det å myke opp mannsrollen og skape et rom der menn både kan gråte og være omsorgspersoner og også være tradisjonelle menn hvis de vil det, vil være en veldig bra ting for menns helse. Så jeg føler ofte at svaret er mer feminisme. Og jeg tror ikke det er ordet «feminisme» som skader menn i så måte.

J: Ja, jeg synes det virker som at det har blitt mer fokus på mannsrollen innen feminisme. At det er mange feminister som snakker om vold mot menn og som tar opp den typen temaer og ser mannen i feminisme også. Så man blir i hvert fall veldig godt mottatt og møtt med veldig mye forståelse av feminister i denne typen problemer.

 *

Les mer:

Les Litteraturbloggens intervju med Breen om fjorårets utgivelse «Født feminist» her

Les Minervas anmeldelse av F-ordet her

Les Dagsavisens anmeldelse av F-ordet her

 

 

Av Breen, Schultz og Jordahl:

Jordahls blogg

Breens blogg

Schultz blogg

Livet blant dyrene

Under arbeid

 

 

 

 

 

 

Print Friendly

Tags: , ,


About the Author



2 Responses to I begynnelsen var (F-)Ordet

  1. Pingback: F-ordet mediabonanza - Livet Blant Dyrene

  2. Pingback: Feminist, javel? – Moss bibliotek

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑