Slik svarte Deichman nazistene

I 1940 fikk Deichmanske bibliotek et brev fra politiet. Alle jødiske og nazikritiske forfattere skulle fjernes fra bibliotekets samlinger. Hva svarer man på slikt?

Tekst: Ingela Nøding/Foto over: Bokbrenning i Berlin, Flickr, CC

Vi på Deichman markerer i disse dager 70 år siden 2. verdenskrig med foredrag og utstillinger. Vi har stilt ut bøker utgitt i Norge i krigsårene og invitert inn historikere og forfattere for å fortelle om alt fra spionvirksomhet til krigsfangers arbeid for NSB. Vi har også funnet fram et gammelt brev datert 4. november 1940. Det er et svar til Politidepartementet fra Deichmanske bibliotek med tittelen: «Fjernelse av tysk-fientlig litteratur fra Deichmanske bibliotek». Biblioteket var blitt bedt om å fjerne intet mindre enn 1800 bind.

Kafka og Gerhardsen

Slik begynner brevet: «Gjennom Oslo politi har vi mottatt beskjed om at en rekke forfattere skal fjernes uoppholdelig fra våre samlinger». Blant de forbudte bøkene var titler av Aksel Sandemose, Håkon Lie, Einar Gerhardsen, Thomas Mann og Franz Kafka. I tillegg skulle alt utgitt av åtte navngitte emigrantforlag bort.

«Jeg må her ta de forbehold som følger av at biblioteket for tiden er aldeles overbelastet med arbeid.»

På Wikipedia kan vi lese at: «Quislings Kultur- og folkeopplysningsdepartement ga ut ei omfattende liste, «Beslaglagte bøker», over forfattere, enkelttitler og forlag som skulle fjernes fra de aller fleste bibliotek og bokhandler. Unntatt var universitetsbibliotek, enkelte instituttbibliotek og departementenes og Stortingsbiblioteket og 16 utvalgte større bybibliotek». Deichmanske bibliotek var blant de heldige bibliotekene som slapp unna sensuren. Kanskje på grunn av disse snedige formuleringene?

• Angående emigranforlagene: «Innen den siste gruppe har vi ikke mange bøker, men de vi måtte ha, vil det være meget vanskelig å finne uten liste over forfatterne, da våre katalogkort ikke tar med forleggerens navn».
• «[…]i forbindelse med revisjon av bokbestanden [har vi] erfaring for at det er en sen og byrdefull oppgave å inndra et større antall bind spredt over hele systemet».
• «Aller mest tid krever det å fjerne fra kartotekene alle de mange katalogkort, hver enkelt bok forutsetter. Jeg må her ta de forbehold som følger av at biblioteket for tiden er aldeles overbelastet med arbeid.»
• «Biblioteket er i den heldige situasjon at det har et avlåst og bortgjemt magasinrom […] som nå ikke brukes, men egner seg godt til lagring av de utrangerte bøker etterhvert som de kommer inn.

Slitsomt og vanskelig

Ifølge Deichman var det altså både svært vanskelig å finne de forbudte bøkene, det kom til å gå treigt å fjerne dem fra filialene, vi hadde egentlig ikke tid, var overarbeidet og hadde dessuten et smart sted å legge dem (i stedet for å kaste dem). Dessuten ba vi om å bli behandlet på samme måte som Universitetsbiblioteket og få lov til å beholde «et arkiveksemplar av de bøker som har betydning for tidshistorien».

«Ifølge Deichman var det altså svært vanskelig å finne de forbudte bøkene…»

Jeg vet ikke om det var disse høflige, men svært logistisk begrunnede formuleringene som gjorde susen. Men denne avslutningen på svarbrevet må jammen ha hjulpet godt på:

«Deichmanske bibliotek er et av Norges eldste og betydeligste med store samlinger som er planmessig bygget opp og avspeiler de forskjellige åndsstrømninger like fra bibliotekets grunnleggelse i 1700-tallet til våre dager. Vi har et ansvar likeoverfor fremtiden som tilsier oss ved enhver utrensning å gå frem med den største varsomhet.»

*

Trykk her for å lese hele brevet til Politidepartementet.