Fortellinger fra en Deichman-bibliotekars hverdag

Noen ganger kan folk bli utrolig glade for litt hjelp. Den gleden uttrykker de på forskjellig vis.

Tekst: Gjertrud Øvland/Illustrasjonsfoto: Frank Michaelsen

Takknemlighet kan vise seg på mange måter. Mange av lånerne våre sier «takk for hjelpen» når de går. Andre gjør det ikke, men vi merker at de er fornøyde, og det er nok for oss.

For ei stund tilbake var det innom en eldre dame på en av filialene jeg jobber på. Det var en dame av den «gamle, gode sorten», med hvitt hår lagt pent på plass og grå jakke og resten av klærne i duse farger. Siden hun snakket dialekten fra landsdelen jeg kommer fra, så minnet hun meg om de gamle «tantene» fra min egen barndom. Da hun kom bort til meg, var hun ikke helt fornøyd. Nummeret av Aftenposten som hun var på jakt etter var borte, og hun lurte på om jeg kunne finne det for henne.

Den forsvunne avis

Avisene vi har blir oppbevart i ei uke og det skal innrømmes at numrene av dem ikke alltid ligger i riktig rekkefølge. I dette tilfellet var den avisen damen var på jakt etter blitt borte. En eller annen hadde bestemt seg for å gi den et bedre hjem enn biblioteket. Damen var altså ikke fornøyd, og jeg forventet halvveis at hun skulle bli irritert etter hvert som jeg lette etter den forsvunne avisen. Det er alltid kjedelig når man ikke finner det låneren er på jakt etter. Denne gangen fikk jeg etter hvert på følelsen at det var veldig viktig for damen med akkurat denne avisen. Hun fortalte meg at hun var på jakt etter dødsannonsen til noen, slik at hun kunne få vite når begravelsen var.

«Hun ble så glad at hun til min store overraskelse reiste seg og neiet for meg.»

På dette tidspunktet hadde jeg gitt opp å finne avisen. Heldigvis har biblioteket tilgang til en del digitale databaser, blant annet A-tekst, der man kan finne det meste av det som har stått av smått og stort i norske aviser mange år tilbake. Jeg bad damen sette seg med og vente. Nå skal jeg hoppe over detaljene i hvordan jeg søkte, men til slutt fikk jeg skrevet ut et ark med det hun var på jakt etter. Jeg var litt bekymret for at det skulle være for liten skrift for henne, men enten så hadde hun godt syn for alderen, eller veldig gode briller. Damen fant ut når begravelsen var, og ble så glad at hun til min store overraskelse reiste seg og neiet for meg.

Jeg håper det var en vakker begravelse.

Jakten på et telefonnummer

Noen dager seinere kom det innom en mann som jeg først ikke helt oppfattet hva ville ha hjelp til. Dette er ikke uvanlig, og da stiller vi flere spørsmål, helt til vi vet akkurat hva låneren vil ha. Mannen ville ha en utskrift av noe, og jeg forstod at han hadde prøvd å få hjelp flere steder før han kom til oss. Jeg kunne merke at han var litt stresset, kanskje fordi han trodde at ikke vi heller ville kunne hjelpe ham, og det var veldig viktig for ham å få ordnet dette. Han var på jakt etter et telefonnummer.

«Nei, vet du hva! Jeg skal IKKE ha veksel.»

Til slutt løste alt seg med en utskrift fra Gule sider, der det til og med var et lite kart. Mannen ble lettet og glad, og muligens også litt overrasket.

Noe folk bruker biblioteket mye til, er å skrive ut fra internett. Det er CVer og jobbsøknader, flybilletter, bankutskrifter og ett og annet bilde av Justin Bieber. Det koster to kroner per ark. Mannen var mer enn villig til å betale for seg, og siden han bare fant en tier i lommeboka, sa han at  jeg bare kunne beholde alt. Jeg vil helst ikke ta for mye betalt for ting, så jeg sa at jeg skulle finne veksel. Da sa han, fast og bestemt, og om jeg ikke hadde visst bedre kunne jeg nesten trodd han var sint:

«Nei, vet du hva! Jeg skal IKKE ha veksel.»

Lydig tastet jeg inn ti kroner på kassaapparatet.

Takknemlighet kan ta mange former. Noen ganger blir man neiet for av damer dobbelt så gamle som seg selv, eller man kan se seg nødt til å ta imot åtte kroner for mye.