Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


VOKSEN billedhuggerens datter

Published on mai 27th, 2015 | by Ingela Nøding

0

Litteraturtoget 2015: Deichman anbefaler

Møt menneskene som Lille My, Mummipappa og Mummimamma er basert på. Tove Janssons barndomsskildring er brilliant.

Tekst: Ingela Nøding

billedhuggerens datter2Hvordan går det an å gjengi glimt fra barndommen så presist? Sjalusien, fantasien, rutinen? Og de vedtatte sannheter innad i familien? Tove Jansson må ha hatt, som så mange andre glitrende forfattere, en egen åpen kanal i hukommelsen. En som førte rett tilbake til barndommens tankesett, fornemmelser og logikk. Slik føles det i hvert fall når man leser den formmessig uortodokse selvbiografien Billedhuggerens datter (1968).

Gjennom mors tyllskjørt

I nitten små kapitler får vi glimt fra den finlandssvenske kunstneren og forfatteren Tove Janssons barndom. Med en mor som var illustratør og en far som var billedhugger vokste hun opp mellom tusjpenner, gips og tørkefiller. Moren fortalte historier foran kakkelovnen, mens faren støpte hvite kvinnestatuer som befolket stuen i barndomshjemmet i Helsingfors. Leseren blir kjent med dette grunnlaget for forfatterens senere karriere, men ikke gjennom en oppsummerende fortellerstemme. Nei, her er det barnets perspektiv som råder: korte glimt gjennom kikkhullet fra hemsen, leiligheten opplevd med mors tyllskjørt på hodet og det konsentrerte blikket på trappene der lille Tove manøvrerer en kampestein opp mot femte etasje.

…faren støpte hvite kvinnestatuer som befolket stuen i barndomshjemmet i Helsingfors.

Snø og trygghet

I et av kapitlene drar Tove og moren til sommerstedet ved havet midt på vinteren. På samme måte som Mummifamilien, snør de inne etter et enormt snøfall, og Jansson beskriver malende hvordan opplevelsen utarter seg til et levende Armageddon i Toves hode. Det er først når moren påpeker at ingen kan komme inn i huset, at Tove bryter ut i skrik, latter og enorm lettelse på gulvet. Tryggheten i et hus, et hjem, en leilighet, et fellesskap, går igjen som hovedtema i boka. Behovet for den er så sterk at når en omtenksom person begynner å måke bort snøen foran vinduene, bedyrer Tove straks at hun vil løpe ut og bite ham. Paralleller mellom henne og den iltre Lille My i Mummidalen er ikke vanskelig å trekke.

En riktig god storm

Den eksentriske billedhuggerfaren har også klare likhetstrekk med Mummipappa. Han har for eksempel sterk sans for en drabelig storm på havet:

Tove bryter ut i skrik, latter og enorm lettelse på gulvet.

Så slengte far opp døren og fór inn på kjøkkenet og ropte: Faen! Kan du tenke deg! Det har steget en halv meter i båthuset! Leiren er bare saus. Er det ikke som faen. Ikke noe å gjøre med det. Det var da forferdelig, sa mor og så like glad ut som far.

Toves sindige mor må også ha vært en klar rollemodell når Mummimamma ble skapt noen år senere. Hun holder fortet og koker kaffe, mens far og stormen raser:

Jeg får ikke tid til kaffe. Jeg kommer siden en gang. Fint, sa mor. Jeg holder den varm. Så fór far ut igjen. Mor skjenket opp i alle kopper. Det var den beste stormen vi noensinne har hatt.

Print Friendly

Tags: , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑