Forsvarstale for krimmen

Man kan nesten tro at krimlitteraturen selv er kriminell. Så forhatt virker den i visse litterære kretser.

Tekst: Ingela Nøding/Fotomotiv over: Edgar Allan Poe

«Krim er jo ikke litteratur,» sa en sint låner til meg for et par uker siden. Han var sint fordi vår samling på islandsk skjønnlitteratur angivelig kun inneholdt krim. Nå viste det seg at annen prosa på islandsk fortsatte på hyllene like bortenfor. Men det var ikke poenget. Låneren var også forbannet fordi krim var de første hyllene han så da han kom inn i avdelingen vår. Og han er ikke alene. Flere av mine kolleger lar seg også irritere av krimlitteraturen. En av dem, en belest og hyggelig dame, bemerker støtt og stadig at krimen har fått stor og sentral (les: for stor og sentral) plass etter at vi ommøblerte hovedbiblioteket. Enda vi har satt i magasin halvparten av krimbøkene som tidligere sto framme. Hvorfor er alle så sinte på krimen?

«Flere av mine kolleger lar seg også irritere av krimlitteraturen.»

Forfatteren med stor F

Agatha Christie som barn.

Jeg har nylig fått en ny kollega. Han heter Vidar Kvalshaug og er kjent for sitt litterære engasjement og sin sans for kvalitet. Vidar spurte meg her en dag hvilken forfatter som hadde stått for min litterære oppvåkning. Du vet, den forfatteren som man gjerne støter på en gang i tidlig voksen alder. Den du sluker med hud og hår, den som får deg til å forstå hvem du er her i verden. -Tja, sa jeg, og så i taket. -Jeg husker best hvordan barnelitteraturen gjorde sterkt inntrykk. Stemningen i Maria Gripes bøker, for eksempel. Men det var ikke det Vidar mente. Og jeg skjønte hva han mente. Men jeg kunne ikke komme på noen. Gikk jeg virkelig rett fra Gripe til leseopplevelsene på Allmenn litteraturvitenskap? Nei, selvsagt ikke. Jeg leste mye forskjellig mellom 14 og 21 år, men det var bare ett forfatterskap jeg pløyet tvers gjennom. Agatha Christies.

Blodets hvisken

Det kom jeg på først etter at den kollegiale samtalen var over. Ikke vet jeg om jeg hadde turt å si det mens samtalen pågikk heller. Ikke fordi jeg tror at Vidar hadde ledd meg opp i ansiktet. Det tror jeg ikke. Han er en hyggelig kar. Men Vidars litterære oppvåkning var Hans Børli. Agatha Christie og Hans Børli har liksom ikke helt samme status i min omgangskrets. Og det er det nok mange ulike grunner til. En av dem er kanskje at Christie ikke er den man nødvendigvis går til for å oppleve de store språklige åpenbaringene. Tar jeg ikke feil, opptrer det nok også noen lavpannede, svartmuskete 30-talls-skurker et par steder i noen av hennes rundt 80 krimromaner. Og noen lar seg nok provosere av den oppskriftsmessige whodunnit oppbygningen eller diverse romantiske avslutninger. Men er det virkelig alltid blodets hvisken og benpipenes bønn vi skal hige etter? Kan det være andre grunner til at vi åpner en bok og finner kvalitet?

«Christie ikke er den man nødvendigvis går til for å oppleve de store språklige åpenbaringene.»

Kvalitetskriterier

For meg har krimlitteraturen vært en kilde til mye psykologisk kunnskap. Jeg har lært mye om menneskets handlingsmønstre, veivalg, overlevelsesinstinkter og drivkrefter. Jeg har forstått betydningen av en persons oppvekst og livshistorie. Jeg har fått innsikt i andres livsvilkår og logiske slutninger og reflektert over mine egne. Er ikke det også en viktig del av lesningens utbytte? I tillegg er dessverre krimbøker ofte spennende. -Det er jo bare spenning! freste min islandske låner. Spenningslitteratur er ikke ekte litteratur. Ekte litteratur skal helst øve litt motstand. Eller vent nå litt. Under årets litteraturfestival på Lillehammer mente forfatterstorheten Margaret Atwood noe annet. Hun påsto at hun lærte sine studenter på skrivekurs at første side må fange leseren. Det har ikke noe å si hvor bra du skriver på side 52. Folk står i bokhandelen og sjekker ut første side. Så kanskje ikke det er så dumt med litt spenning hist og her? Så lenge den ikke er lagt der for å dekke over flate karakterer og et lite troverdig plot? For det kan kanskje «språk med motstand» også gjøre?

«Selv er jeg lut lei en del fantasiløse temaer og handlingsstrukturer i norsk litteratur.»

Pulp og perler

Litteraturprofessor og krimkjenner Hans H. Skei gjestet Deichman i forkant av årets krimfestival. Han påpekte at krimlitteratur ofte beskyldes for dårlig kvalitet, men at det finnes dårlig kvalitet i svært mye av den øvrige prosaen som utgis også. Selv er jeg lut lei en del fantasiløse temaer og handlingsstrukturer i norsk litteratur. Menn som sliter på grunn av håpløse fedre, kvinner med innvaderende mødre, ensomme figurer og elg i norsk granskog, nordmenn som drar fra bygd til by eller fra by og tilbake til bygd, usikre, forknytte mennesker med sosial angst og dårlige parforhold i øst og kanskje spesielt vest. Jeg er lei dem. Men det betyr da ikke at alle bøkene er dårlige! Noen av dem er riktig bra. Noen av dem er riktig dårlige. Slik er det i roman- og poesigenren. Slik er det i krimgenren også. Betyr det at vi skal avfeie en av formene totalt? Kan vi ikke heie frem de ukjente perlene innen alle genre?

Snobb ned

Edgar Alan Poe omtales ofte som krimgenrens far. Siden ham er det blitt utgitt utrolig mye spennende litteratur om menneskets ugjerninger i inn og utland. Jeg håper vi snart kan snobbe ned, og begynne å snakke kvalitet, ikke genre.