Romløsninger og Virginia Woolf

Lotta Elstad er en imponerende forfatter. Likevel er hun ukjent for mange. Det vil vi prøve å endre på.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Flamme forlag

Kanskje kjenner du henne aller best som journalist, men Lotta Elstad har også skrevet romaner. I fjor kom Et eget rom, en satirisk feministfortelling hvor vi blir kjent med Anna Louise Germaine Millisdotter, en dame som skaper både beundring og frykt. Med referanser til Virginia Woolf, Mad Men og Natalie Dormer har Elstad skrevet en fascinerende historie en blir gående og tenke på etterpå. Hva handler dette egentlig om? Og er Virginia Woolf fortsatt like aktuell?

Kan du kort fortelle om hva Et eget rom handler om?

– Det er det vanskeligste spørsmålet en forfatter kan få. Jeg har laget et lite kart med syv bilder for huske selv hva dette handler om. Jeg kan egentlig bare gå gjennom dem for å rekapitulere dette for meg selv og for dere andre.

– Det første jeg tegnet var en avis, fordi denne boka handler om en kvinne som har et dilemma. Hun skal velge om hun skal delta i det offentlige rom eller ikke. Den andre tegningen er en stue, fordi det handler om en kvinne som har en relativt priviligert posisjon i samfunnet, og som sosiologisk kategori er hun på mange måter ikke et offer i det hele tatt. Det tredje jeg tegnet var en bygård med balkonger og fine vinduer på Frogner.

– Oppsummert kan en si at det handler om et individs kamp mot det hun vil kalle et kvelende kollektiv.

– Oppsummert kan en si at det handler om et individs kamp mot det hun vil kalle et kvelende kollektiv. Hun har en veldig stor leilighet på Frogner, men så har hun lyst på den leiligheten som er ved siden av, sånn at hun kan få 250 kvm. Problemet er at i borettslaget har de en regel som sier at man kun kan få eie kun én enhet per person, så det handler om hennes kamp mot dette fellesskapet, som vil passe på at det ikke blir for mye makt og eiendomskonsentrasjon i denne bygården.

– Datamaskinen er den fjerde tegningen. Den er et symbol på at hun var en pioner en gang i tiden, og har tapt mot tiden fordi hun ikke har fulgt med på den teknologiske utviklingen. Dette kommer til uttrykk i at hun ikke egentlig kan, fysisk sett, delta i offentligheten fordi hun behersker ikke e-post.

– Jeg tegnet også en typisk teaterscene som symboliserer kammerspillet mellom mann og kvinne, hvorav den ene er mye mer forelska enn den andre, og hun utnytter hans hengivenhet. I tillegg tegnet jeg kontanter, fordi det handler om materielle forutsetninger for skapende arbeid. Den syvende tegningen var et kunstverk, for dette er egentlig en fortelling om økonomisk kriminalitet og skatteunndragelse og kunst som et spekulasjonsobjekt.

Jeg har veldig sansen for denne hovedpersonen, Anna Louise Germaine Millisdotter. Men, hvordan uttaler jeg egentlig dette navnet?

– Altså, jeg angra veldig på det navnet, fordi jeg klarer jo ikke å uttale det selv. Egentlig begynte det med at hun het Anna fordi det skulle være en klassisk kvinnekarakter, også ble det Anna Louise fordi jeg har en venninne som heter Ida Louise. Etterhvert skjønte jeg at Madame de Staël, som var en 1700-talls salongkvinne, het jo faktisk Anne Louise. Når man likevel er i gang, kan man godt ta hele navnet for å gjøre det enda mer karikert og gjøre henne litt «drag». At hun er for mye. Jeg hadde lyst til å koble henne til faren helt konkret, og derfor ble det Millisdotter.

Den besnærende Anna Louise

Du skriver “Anna Louise Germaine Millisdotter hadde penger på kontoen, opptil flere rom, og hun hadde lest Virginia Woolf.” Du har skapt en veldig tydelig karakter, jeg så henne for meg med en gang. Hun har hilst på Judith Butler og bedrevet intellektuell akrobatikk, hun kan ikke skrive e-post, hun er irritert fordi de unge i dag ikke kan polonese, og har hatt en opprivende diskusjon om Bechdel-testen, for å nevne noe. Innimellom lo jeg litt av henne, andre ganger var jeg veldig enig med henne og beundret henne, eller jeg kunne til og med synes synd på henne.

Jeg tenkte da jeg leste denne boken at denne historien må ha begynt med Anna Louisa, gjorde den det? Hvor kom Anna Louise fra? Hvor tydelig var hun for deg i begynnelsen?

– Det begynte egentlig ikke med den karakteren. Det begynte med at jeg hadde lyst til å skrive en bok som handlet om det offentlige rom og ulike posisjoner i det offentlige rom. Jeg utviklet ulike karakterer som var deltagende i en sånn type meningsutveksling. Anna Louise sto tydeligst fram av disse karakterene, og da valgte jeg å gå videre med henne og lage en fullkommen karakter og hennes drama.

– Hun er en besnærende og forførende hovedperson, og hun er den som har skapt mest følelser i folk i forhold til de andre karakterene. Det som er feministisk i denne boka er at Anna Louise er en kompleks karakter og at en ikke nødvendigvis skal like henne. Hennes egen frihet er viktigere enn solidaritet. En vet ikke helt om hun er en bitch eller om en skal synes synd på henne, eller om hun er en mektig person. Hun er på en måte også ganske utydelig.

– Det som er feministisk i denne boka er at Anna Louise er en kompleks karakter og at en ikke nødvendigvis skal like henne. Hennes egen frihet er viktigere enn solidaritet.

Liker du henne?

– Til dels. Hun er en typisk sånn person som jeg liker i litteratur og film fordi hun får meg til å stille spørsmål. Hun er problematisk, og jeg ville ikke likt å ha henne som venninne. Men, hun er jo også basert på meg selv, så jeg må jo like henne litt.

Hva er årsaken til at Anna Louisa sovnet for femten år siden?

– Hele hennes prosjekt dreier seg om å ta plass i verden. Det gjør hun på mange måter veldig tidlig. Så møter hun en slags vegg, når hun blir utsatt for en trafikkulykke og blir forbigått av yngre folk som tar henne igjen. Hennes posisjon eller hva hun mener gjelder plutselig ikke like mye lenger. Hun gir litt opp, og blir istedenfor fryktelig besatt av det materielle og det å kunne skape seg den plassen rent fysisk. Hun får en mer bedagelig tilværelse og får en mann som fikser veldig mye hjemme hos henne. Det er jo litt sånn folk er, at de ofte mister den driven.

Frihet eller prokrastrinering? 

Anna Louisa har jo på mange måter fått seg sitt eget rom, og hun har oppnådd mye, men har henfalt til TV-titting. Jeg tolker det mest som at hun har isolert seg fra omverdenen og gitt opp. Du skriver tidlig i boken: “Anna Louisa skrudde av tv-en. Hun stirret mot den svarte skjermen. Hørte lydene av Harold og Adrian som drepte insekter på kjøkkenet, atskillige meter ned i gangen, og hun tok seg i å tenke på hvordan de hadde havnet her, disse to mennene. En kirurg på sekstifem. En halvstudert programmerer på førti. I hennes leilighet. På hennes 250 kvadratmeter. Hvordan hun plutselig var havnet i et kollektiv, hun som alltid hadde bodd alene, og hun tenkte på alt hun kunne ha sagt. Alt hun ikke sa. Før hun skrudde på tv-en igjen. Og trykket seg inn på neste episode.”

Hva tenker du, har Anna Louisa gitt opp eller har hun funnet den ultimate friheten?

– Hun har ihvertfall funnet et sted hvor hun ikke har noe press på seg. Det eneste som må til for å kunne delta er jo hennes egen motivasjon, at hun gidder. Jeg vil ikke her si at hun har kommet til fullstendig frihet, hun har kommet til et kompromiss fordi hennes fullstendige frihet ville vært enten døden eller at hun har de 250 kvadratmeterne selv, eller at hun står på toppen av verden. Det som diskuteres her er om frihet er å slippe, eller er det det å ha såpass mye makt at hun ikke møter den motgangen.

Hva synes du om det valget om å bare skru på TV-en igjen?

– Først og fremst synes jeg det er helt forståelig, og det er helt greit. Det finnes ingen plikt til å delta. Men det er ikke et moralsk spørsmål for meg. Det er det valget hun gjør, og det står litt i tråd med denne karakteren også. Hun veksler mellom det bedagelige og å slåss.

Du har flere analyser av scener fra TV-serier i boken, blant annet Mad Men og The Tudors. Jeg ble veldig begeistret da du skrev om Natalie Dormers tolkning av Anne Boleyn. Hva er det med Dormers tolkning av denne kvinnekarakteren som gjorde at den fikk plass i boken din?

– Anne Boleyn er ekstrem, hun kan både forstås som en mektig person som er del av det politiske spillet eller som en marionette som ikke klarte å produsere sønner.

– Hun er den siste som har tolka Anne Boleyn, og som da var veldig tilstede for meg. Jeg skriver ut denne entusiasmen via Anna Louise. Dette her går helt konkret på hennes skuespillertalent, og at hun klarer å lage et uttrykk for dobbeltheten hos Anne Boleyn. Anne Boleyn er ekstrem, hun kan både forstås som en mektig person som er del av det politiske spillet eller som en marionette som ikke klarte å produsere sønner. Dormer spiller på at hun er en femme fatale, manipulativ, forførerisk og fullstendig desperat og et offer. Alt dette er veldig forlokkende for Anna Louise.

Arven etter Virginia Woolf

Virginia Woolf nevnes jo i romanen, og tittelen henviser også til Woolf. Anna Louisa reflekterer over både sitt eget private rom og det offentlige rom. Er det nok med et eget rom og 500 pund i året i dag?

– 500 pund holder ihvertfall ikke. Jeg satt faktisk og regna på hvor mye det er i dag, og det er ca. 100 000 kroner. Det jeg tok ut av Virginia Woolf var hvordan hun vektlegger det å ha penger som forutsetning for i det hele tatt å kunne skape og for å kunne være en intellektuell. Virginia Woolf skriver også om at det historisk sett ikke har vært noen kvinner som har kunnet arve. Hun forklarer på en materialistisk måte hva som er grunnen til at kvinner ikke er genier slik menn har vært. Det handler ikke bare om talent, det handler også om å ha de riktige materielle forutsetningene for å skape. Menn har hatt et ekstremt forsprang.

Hva betyr feminisme for Anna Louisa?

– Det spørsmålet er ikke så lett å svare på. Det hun kjemper med selv er feminisme som et eget ambisiøst prosjekt, det andre er at hun har et dobbelt forhold til andre kvinner. Hun er ikke den mest solidariske eller oppofrende typen. For henne handler feminisme mye om fullstendig å gi en kvinne hennes rett til å bare være et menneske.

– For henne handler feminisme mye om å fullstendig gi en kvinne hennes rett til å bare være et menneske.

– Det skapes ekstremt mye aversjon i henne hver gang noen prøver å si at en kvinne egentlig har vært et instrument for noe annet, som med eksempelvis Anne Boleyn. Hun krever disse kvinnene tilbake, og hun stiller seg veldig mot alle de som, også på feministisk side, offergjør eller prøver å gjøre disse kvinnene om til et instrument for menn eller bakmenn. Sånn sett er vel det hennes feminisme. Og så kan man spørre om den er platt eller ikke, er den god nok analytisk? Men det dreier seg mye om hennes personlige prosjekt som reflekteres i dette her og hennes ønske om å være fullstendig fri.

*

Ble du nysgjerrig på Anna Louise Germaine Millisdotter og hennes kamp for å delta i det offentlige rom? Du kan selvsagt låne Et eget rom på Deichmanske bibliotek, det samme gjelder Virgina Woolfs essaysamling ved samme navn. Lotta Elstads neste bok kom ut i mai og bærer navnet Den spanske sensajonen Pademos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid. Dette er en sakprosabok som omhandler spansk politikk og det nye partiet Podemos. Boka har allerede fått mye oppmerksomhet. Vi håper du fikk lyst til å utvide ditt bekjentskap med Lotta Elstad. Det anbefales.