Tusen bøker på tre år

Jarle Haugen trener for å kunne bære tungt. Han er biblioteknorges superlåner.

Tekst: Vidar Kvalshaug/Foto: Frank Michaelsen

En lang, tynn mann krøker seg inn gjennom biblioteket. Han sleper på mye. En bag av hockeystørrelse, noen bæreposer, en skulderveske og en grønn sekstiliters sekk som dingler over hele skulderen, slår og får ham ut av balanse i annet hvert skritt. Han drar seg frem til skranken og finner noen papirer i vesken før han løfter blikket.

I biblioteket har vi to typer mennesker, minst; de som kan sovne i en stol på grunn av stillheten og Duke Pearsons piano lavt i høyttalerne – og de som kommer for å sove. Vår mann smiler. Han er for pent kledd til å være uten fast bopel. Han kremter. Han legger arkene på bordet, fukter fingeren og begynner å bla. Han snakker varsomt og lytter aktivt. Han har et ærend.

 «Det er kanskje litt spesielt»

Det skal siden vise seg at han jobber med virksomhetsstyring i Mostad Consulting Group og er leder i Snowbird Invest, men akkurat denne dagen, på vei til bussen vestover, kommer han med hele flyttelasset og fyller sekken med over tjue romaner før han sleper seg enda litt mer tynget ut.

– Åja, han der ja, sier en kollega etterpå. -Listemannen? sier en annen. Jarle Haugen (60) går ikke ubemerket her på jorden.

-Det er kanskje litt spesielt, medgir han.

 Flere tiår uten bøker

De siste par årene har det tatt av med listeføring. Da denne samtalen fant sted, hadde Jarle Haugen pløyd seg gjennom 930 bøker. Han har ikke planlagt hvilken som blir nummer tusen, men vet den kommer. Tusen bøker på seksti år, det lar seg gjøre. Haugen har gjort dette på noen få år. Lesingen lå brakk i noen tiår.

«For meg var det «Forbrytelse og straff» som var den store åpenbaringen, uten tvil»

– Det angrer jeg på. Jeg burde lest mer de uvirksomme årene. I min fars ungdom syklet han femten kilometer til biblioteket og femten kilometer hjem. Kanskje var det tjue hver vei? Han lånte en del bøker i slengen og leste dem. Både søsteren min og jeg ble tidlig oppdratt som lesere. «Denne bør du lese», sa han, det var ikke noe tvungent over det. For meg var det «Forbrytelse og straff» som var den store åpenbaringen, uten tvil. Dostojevskij har fulgt meg alle disse årene, også i perioder jeg ikke har lest særlig. Inntrykket av «Forbrytelse og straff», håhå. Nei, en får ikke den romanen ut av kroppen. Nå har det jo tatt seg opp igjen.

Går ut over vennene

– Hvor redd har du vært for å tippe over?

– Jeg har kontroll, men ja, jeg må bekrefte at det har gått ut over enkelte sosiale relasjoner. Jeg har fortsatt venner og jeg trener jevnlig, men hjemme og på reiser bruker jeg hvert ledige minutt på lesing.

– Hva forsaker du?

– TV og radio og nettaviser. Slikt tar tid. Hvis jeg skal inn på nettavisene, er det målrettet og raskt for å skaffe en oversikt, ikke for å bli sittende og klikke videre. Datamaskinen bruker jeg til å notere fra bøker, alt fra sitater til avsnitt, ting jeg kan bruke i enten taler eller i andre sosiale relasjoner. Jeg noterer og leser gjennom notatene nå og da. Slik kommer handlingen tilbake.

– Hvilke bøker velger du bort?

– Krim og ungdomsbøker. Ellers er jeg åpen for alt. Selv om det er mange klassikere på listene, leser jeg også debutanter, nyere norsk og hva ellers biblioteket anbefaler.

– Hvordan leser du?

– I nokså høyt tempo. Hvis det er handling i en lengre passasje, får jeg med meg handlingen ved å feste blikket øverst på siden og lese på midten og la blikket fare ut til hver side iblant. Slik kan jeg ta noen sider i minuttet. Passasjer og tekster som krever mer tankekraft, bruker jeg selvsagt mer tid på. Men jeg hopper ikke over. Og jeg klarer ikke lese på 31-bussen fra Tonsenhagen til byen. Det blir for mye rykk og napp og svinger. Lengre reiser er derimot gode lesestunder.

– Vi tør nesten ikke spørre om hvordan det ser ut hjemme hos deg?

– Om det er mange bøker, mener du? Nei, det er ikke mange bøker. Jeg eier vel et sted mellom 100 og 130 bøker. Bibliotekbøkene ligger i bunker, og det høres kanskje rart ut, men jeg skulle ønske det gikk an å låne mer enn tyve bøker om gangen, jeg skulle jo det.

Rett i kjelleren

Hos Deichmanske hovedbibliotek på Hammersborg i Oslo, har vi anslagsvis 80 prosent av samlingen i magasiner – i kjellere og loft. Bare tjue prosent står fremme, og det er stort sett nyere bøker. Jarle Haugens ønsker sender ofte bibliotekarene rett ned i kjelleren, og på ett tidspunkt synes vi det var like greit å ta med mannen til 1. magasin der omtrent all voksen skjønnlitteratur som er utgitt på norsk gjennom hundre år står.

Haugens begeistring var den samme som hos en rev på et stabbur fullt av skinke. Han lot fingrene fare over ryggene, stoppet, tittet over brillekanten, tok ut bøker, kjælte for permene og gjenkjente en hel del av det meste, selv om han ikke er opptatt av å ha en leksikalsk tilnærming til litteraturen.

Hadde vi ikke tatt ham med opp og hjulpet ham å bære kvoten på tjue romaner, hadde han vært der ennå.

 Her er superleserens liste. Hvilke har du lest?