Gutten som glapp

Vi vil så gjerne at gutter skal lese. Kveler vi dem med vår «godvilje»?

Tekst: Ingela Nøding/Foto over: cybrarian77, Flickr

– Har du noen bøker om krig? Han ser forsiktig avventende på meg. Det er høst og tid for kurs i fordypningsoppgaven. Hundrevis av vgs-elever over det ganske land oppsøker bibliotek for å få tips og råd om bokvalg, problemstilling og sekundærlitteratur. Hundrevis, gutter som jenter, går også ut av biblioteket med et lettet uttrykk i ansiktet og flere bøker i veska. Men ikke alle.

Jeg finner fram boken mens jeg snakker. Tenker: «Det er verdt et forsøk. Kanskje han ikke bryr seg om coveret.»

Et mislykket forsøk

I dag har vi besøk av en klasse med mange minoritetselever. Gutten som spør er en av de siste elevene jeg rekker å hjelpe før de skal videre. -Ja, sier jeg. -Jeg ga nettopp en veldig fin en til en av dine klassevenninner. Den handler om en familie norske jøder som blir sendt fra Oslo til konsentrasjonsleir. Jeg finner fram boken mens jeg snakker. Tenker: «Det er verdt et forsøk. Kanskje han ikke bryr seg om coveret.» Men akk. Det er som om han rygger med blikket. Jeg viser tappert fram boka med rødt omslag, grønne blader og en rødhåret jente på forsiden. -Ja, sier han. Men han står et stykke fra meg. Virker ikke videre begeistret. Strekker ikke fram hånda for å se på boka. Venter.

Jeg gremmes

Når du har jobbet med å formidle bøker en stund, skjønner du at slikt kroppsspråk som regel betyr: «Jeg tror ikke det er noe for meg. Hva annet har du å tilby.» (Egentlig tror jeg ikke du trenger å jobbe med formidling engang for å forstå det.) Jeg kaster meg over PC’en for å søke. Hva annet kan jeg anbefale. Herreminskaper. Det utgis tonnevis av bøker om 2. verdenskrig. For ikke å snakke om krig generelt. At jeg ikke har flere alternativer parat er en skam. En skam for meg. En skam for biblioteket jeg representerer.

Jeg blir desperat

Foruten åpenbart å være dårlig forberedt, har jeg to problemer: Disse elevene får kun velge bøker av norske forfattere. Bøkene jeg umiddelbart kommer på er oversatt. Elevene er dessuten minoritetsspråklige. Det betyr ofte at de trenger bøker som ikke er for utfordrende språklig. Da kan jeg glemme Hoel, Vesaas og Nedreaas. Jeg griper etter halmstrå. Det må man aldri gjøre. Da går det galt.

– Det du kan gjøre er å velge bøker om flukt. Folk på flukt fra krig, da har jeg noen gode forslag, sier jeg. – Da kan jeg finne noen bøker til deg som er litt… spennende. Som liksom ikke er sånn… jentete, hører jeg meg selv si. «Jentete»!?! Er det ord jeg hater, er det ord som «jentete» og «guttete», ord som setter i bås og forteller folk hva det er greit for dem å like og ikke like. Jeg har irritert meg blå over folk som kaller rødt for «jentefarge». Folk som prøver å være «artig» ved å dulte i sønnen min og tulle kameratslig: «Du har ikke lyst til å begynne å danse ballett, da?». Ordet «jentetes» ugyldighet har vi propagandert i heimen i snart ti år. Plutselig står jeg her og kaller en god bok om deportasjon av jøder for «jentete»! Gud er død.

Men la oss hoppe 18 timer fram i tid.

Hva skjedde?

Jeg sitter ved frokostbordet med mann og sønn. Jeg forteller om fadesen fra i går. – «Jentete»!?! gjentar niårig sønn ubarmhjertig. «Du kan ikke si «jentete», mamma! Min mann ler og harselerer like hjerterått ved min side. – Her bretter jeg ut sjela mi, sier jeg. – Jeg hadde håpet på litt støtte og trøst! -Hva vil du vi skal si da? repliserer de. – «Alle gjør feil», svarer jeg. – «Alle gjør feil», sier min sønn. -Jeg holdt på å stryke i to fag på skolen, sier min mann. Jeg begynner å bli usikker på om denne frokostbekjennelsen var en dårlig ide.

– «Jentete»!?! gjentar niårig sønn ubarmhjertig. «Du kan ikke si «jentete», mamma!

Men så legger han til det jeg egentlig vil høre. Det som er sant. Det som viser at han forstår. –Du ble desperat, sier han. -Han sto foran deg og du ville så gjerne hjelpe. –Ja! sier jeg. –Nå hadde du sjansen, fortsetter han. -Ja! sier jeg. –Og han var gutt i tillegg, legger jeg til (jeg føler et moralsk ansvar for å få flere menn til å bruke biblioteket). –Han hadde liksom samlet mot til å spørre og så klarte jeg ikke å gi ham noe han ville ha!

Erkjennelse

Med andre ord: Jeg mislyktes som bibliotekansatt. Og samtidig mislyktes jeg som menneske. I hvert fall nesten. Gutten trakk seg tilbake med et smil. Sa han skulle tenke på det. Eller kanskje det var jeg som sa det. Jeg aner ikke. Jeg var i en kapitulert ørske. Som formidler mistet jeg ham. Han glapp ut av hendene mine. Det var ingenting jeg kunne gjøre.

Lærdom

Hva kan vi lære av denne historien?

1. Biblioteket ønsker sterkt å nå fram til ungdom og unge voksne. Spesielt menn i aldersgruppen 16-24 år som ifølge SSB* bruker biblioteket stadig mindre.

Biblioteket ønsker sterkt å nå fram til ungdom og unge voksne.

2. Skal man nå fram til unge mennesker, må man være rask, presis og poengtert i sin formidling. Generasjon smarttelefon gidder ikke høre på lange tirader. MEN «poengtert» er ikke det samme som «generaliserende». Lær deg forskjellen.

3. Forbered deg godt til en anbefalingssituasjon. Dette gjelder alle, uansett om du er ansatt til å anbefale folk saker og ting, eller du bare vil at en venn skal sjekke ut en låt eller lese en diktsamling du synes var fantastisk.

4. Ikke få panikk hvis vedkommende ikke vil ha det du anbefaler.

5. Bokomslag er uhyre viktige. Selv om coveret over er aldeles nydelig, lever vi i et samfunn hvor mange gutter ikke tør å ta i det. På grunn av dette samfunnet mister mange gode bøker halvparten av sitt potensielle publikum.

6. Tenk som en amerikaner. Når du mislykkes, når du faller, når du deiser i bakken og bruker ord på «j» du ellers aldri ville tatt i din munn, reis deg og tenk på alle gangene du har lykkes med å få gutta til å låne en bok! You can’t win ’em all!

* «Undersøkelse om bibliotekbruk 2015», SSB.

Ønsker du harde fakta om gutter og lesning? Få med deg denne spennende panelsamtalen!

Gutter som lesere

I hvor står grad stemmer utsagn som gutter leser ikke og gutter er ikke interessert i litteratur? Hva sier forskningen om gutter som lesere? Hvilke erfaringer finnes blant aktører på formidlingsfeltet? Og hvordan kan vi videreutvikle gutter som lesere?

Daglig leder i Foreningen !les, Wanda Voldner, samtaler med Kåre Kverndokken (Høgskolen i Vestfold), Steffen Sørum (Forlagsredaktør i Cappelen Damm og forfatter) og Vera Micaelsen (forfatter).

Sted: Halvbroren, Cappelen Damm-huset, Akersgata 47/49

Tid: Torsdag 17. september kl. 16.00-17.00

https://www.facebook.com/events/1666282590259232/