Brev til et barn

7. oktober slipper Litteraturtidsskriftet Kamilla en ny utgave. Kamilla publiserer uetablerte forfattere, og temaet for dette nummeret er: brev. Vi har fått lov til å gi deg tre av brevtekstene her på bloggen fram til onsdag!

SKRIBENT: Eivind Gullvik Frøiland (f.1982). Er fagarbeider i barnehage, men har utdannelse i historie og utøvende kunst.

OM EIVIND VAR ET BREV, VILLE HAN VÆRT: Et personlig reisebrev fra ikke lange avstander.

TIL MITT LILLE BARN, CORVUS

Da du var en tanke og en blå strek på en pinne, en fysisk følelse hos mor, og en idé om et barn hos meg, måtte jeg gå fysisk til verks for å komme til en slags forståelse om meg selv som far. Med en stokk i hånden gikk jeg fra tre til tre i skogen utenfor byen og slo på trestammene. Ikke slag for å skade treet eller for å få ut frustrasjon, men for å høre lyden. Hvilken lyd ga de forskjellige tresortene? Hvilken lyd ville jeg gi deg? Det var ingen gjennomtenkt forskning, alle tresortene jeg slo på var friske levende trær, fulle av sevje og liv og gav lite lyd. Det er luften som gir lyd, det er mellomrommene som gir resonans. Det var stokken i hånden som gav lyden, en gammel tørr bjørkekjepp.

Det var heller ikke så viktig hvilken tresort det var, det var ikke derfor jeg gjorde det. Når tanken var reell, og det var et faktum at jeg skulle bli din pappa, måtte jeg bestemme meg, eller finne ut hvem jeg var som pappa. Det at du skulle bli til er noe av det vanskeligste som har hendt meg. Jeg måtte plutselig ta et oppgjør med hele min fortid og alle mine verdier. Var dette noe som ville komme deg til gode eller bli en byrde? Det eneste virkelige for meg var naturen. Naturens lover, naturens ømhet og brutalitet. Naturens paradoks i mennesket som resulterer i kulturen. Jeg ville gi deg naturen. Med lyden av tørr bjørk.

Da jeg gikk for å finne emner, slo det meg av og til at det jeg gjorde ikke var det vanligste å gjøre når en far er svanger i hodet med et barn.

Jeg visste godt hvor jeg skulle dra, jeg og mammaen din hadde vært der mange ganger før. Jeg hadde også hatt planer om å fri til henne på denne plassen. Om ikke lyden av bjørken her var perfekt, var den i hvert fall full av mening. Alt skulle være meningsfullt. Alt var viktig. Alt er viktig. Plassen ligger ved et vann ikke langt utenfor byen, men så avsides at du føler at du er ute. Du har vært der, på tur med altfor varm sovepose og en mamma som er redd for småkryp. Da jeg gikk for å finne emner, slo det meg av og til at det jeg gjorde ikke var det vanligste å gjøre når en far er svanger i hodet med et barn. Det var heller ikke lov å kutte ned trær der fordi det er et naturreservat. Litt ironisk at en naturelskende pappa som vil gi en bit av naturen til sitt barn kutter ned friske trær på en plass som skal bevare naturen, men det var som om trebitene ble mer verdt da. De var så viktige. De er viktige.

De var passe store nok for min kreasjon, og korte nok til at de fikk plass nede i sekken så ingen skulle se at jeg hadde kuttet ned deler av skogen. På vei hjemover ringte jeg min beste venn, din filleonkel, og forklarte litt humoristisk hva jeg drev med. Jeg ville forenkle det og forklare det. Stødig, var et av ordene jeg fikk til svar på min handling. Var jeg på vei til å bli en stødig pappa? Jeg hadde ikke sett meg selv som stødig, og jeg følte meg i hvert fall ikke stødig der jeg gikk med sekken full av stokker jeg skulle gi til et lite menneske som jeg ikke hadde møtt og som skremte meg ned til grunnmuren. Stødig er et ord med tyngde. Jeg var stødig fordi jeg ville lage en uro til deg av stokker hentet på en plass i skogen ikke langt fra byen. Du skulle få en bit av naturen i form av uro. Stødig.

Jeg vil aldri kalle deg kråke igjen. Min pappa kalte meg for kråke. Han så ikke kråke som et positivt ord.

En uro skaper ro. Et lite stykke kaos hengt opp så det blir et system hengende i luften. Uro har kanskje vært et gjennomgangstema i mitt liv. En urokråke. Jeg gir deg her tilnavnet Corvus, latinsk for kråke. Jeg vil aldri kalle deg kråke igjen. Min pappa kalte meg for kråke. Han så ikke kråke som et positivt ord. Kråka var bråkete og den rotet. Kråka var til å leve med, og min far mente det ikke vondt. Det var ikke godt. Jeg likte ikke å bli kalt kråke, lenge. Den norske kråka er skittengrå og svart, med en lyd som ligner ingenting annet. Den lever av åtsel, søppel og smådyr. Den er lyden av høst og mørke skoger. Vi kjenner alle kråka, men vedkjenner oss den ikke. Vi har ikke sterke meninger om den som måka, eller komplimenter om den som svalen. Det er urokråka vi kjenner. Kråka er undervurdert. Kanskje det var i min prosess i å bli din pappa jeg kom til fred med kråka. Kråka har et fargespill som er tilpasset den tette mørke skogen, den tilpasser seg også byen. Den spiser det den finner og er opportunistisk og tilpasningsdyktig. Forskning viser at den er smart som et menneskebarn, myten forteller at den kan telle opp til syv jegere som deler telt. Lyden er det den er, men vi trenger alle litt uro, noe som skriker opp og irriterer litt. Jeg forhøyer herved urokråka til Corvus, et barn av naturen tilpasset kulturen. Du gav meg den tanken.

I en bitteliten leilighet, i en middels stor by, satt jeg på kjøkkenet og spikket pinner så de skulle passe til sitt formål. Hver stokk skulle ha sin lengde for at de skulle få sin egen lyd. Jeg hadde allerede barket og tørket dem ved peisen så de ble enklere å jobbe med og for at lyden skulle bli fin. På jobben hadde jeg spikket en kule av gammel fuktskadet ved, den skulle bli kulen som hang i midten av uroen. Fukten hadde skapt et fargespill bare fukt klarer å gi. Kvist av rogn lå klart til å bli opphenget for stokkene. Aldri før hadde så lite matnyttig arbeid vært mer meningsfullt for meg. Det er noe med å følge innfallet og skape for å få orden i kaoset. Mitt lille, men store kaos, på grunn av den mest grunnleggende handling for et karbonbasert landdyr, reproduksjon. Handlinger og årsaker begynte åfå mening. Teori og praksis begynte å henge i hop.

Alt henger i hop. Da jeg satt med store fingre for å knyte småknuter så stokkene skulle få sin plass i kaoset, knøt messiaskomplekset seg hardere fast i meg. Jeg ville redde hele verden for deg. Altruistisk egoisme. Jeg ville gjøre hele verden fin for oss. For deg.

Åtte stokker av bjørk i forskjellig lengde som hver hadde sin klang, hengt opp i en åttekant av rognpinner. Alt bundet sammen av hemptau.

I midten henger kulen. Når man svinger den rundt, skaper den bevegelse og lyd i uroen. Alt er i den fargen treet er. Lyden er god, lyden av tørt og hardt tre. Jeg hang den opp i vinduet på det rommet som skulle bli ditt soverom. Den henger nå i vinduet på ditt nye soverom og den blir brukt. Det var ikke viktig om du likte den. Det viktige var at jeg lagde den.

Du ble større i magen og virkeligheten kom nærmere. Frykt og glede hele veien.

Du ble større i magen og virkeligheten kom nærmere. Frykt og glede hele veien. Vi bygget rede. Vi dro på tur. Vi var forelsket. Fra en dårlig start til en gyllen middelvei, for så å nærme seg en sliten slutt. Når historien tar form, er det som minnene er farger til lerretet. Bokstavene er penslene og setningene motivet. Jeg skulle gjerne brukt hele paletten og dekket hele lerretet, men dette er denne historien og den må være slik den er. En abstrakt ekspresjonisme, formulert som en historie.

I den mest kritiske delen av fødselen hadde du en puls på 150. Stødig puls. Det var aldri kritisk. Fødselen var full av klisjeer om den sterke kvinne og mirakler, og full av unike øyeblikk som kun kan forklares i presens og som indre monolog. Din mor har aldri vært religiøs og bekreftet dette ved å utbryte «Jeg tror ikke det finnes noen gud!», og jeg fikk større tro på din mor. Da du kom ut, var det ingen som gråt, ikke en gang du. Du gryntet. Jeg lo. Din mor sa hei.

Vannet gikk i en grå joggebukse og mammaen din så mer ut som et uttisset tilfelle enn gravid en stund da vi hastet og vagget hjem for å ringe sykehuset. Veene tok på utpå natten og taxi ble bestilt. Taxisjåføren var veldig opptatt av at jeg skulle være tilstede ved fødselen, noe jeg skjønte fra hans fortelling om da han fikk oppleve sine barns fødsler. Jeg var for høflig til å fortelle om selvfølgelighetene, og for selvopptatt til å dele min opplevelse. Din mor satt i baksetet og var i gang med vendepunktet i hele historien, din fødsel. Hun var mindre opptatt av to mannfolk som satt i fremsetene og delte høflighetsfraser.

Du kom tidlig på morgenen, uten gråt, men sterk og ivrig. Smil og latter og komplimenter fra profesjonelle. En time senere var vi alene med deg, og din mor skulle sove. Jeg fikk deg i armene mine, og der lå du. En sovende klump som inneholdt hele min frykt og all min kjærlighet. Jeg gråt. Forløsende gråt slik et barn kan gråte når noe har hendt og det endelig er trygt nok til å slippe løs. Glad, slik vinnere kan gråte. Sliten gråt. En god gråt.

Den første tiden med deg kan kun forklares som en rus. Ekte rus. Jeg var adrenalinhøy i fem dager.

Den første tiden med deg kan kun forklares som en rus. Ekte rus. Jeg var adrenalinhøy i fem dager, og det merket jeg først da jeg ikke lenger var det. Total krasj ved noe så trivielt som oppvasken og dyp søvn på en sofa. Heldigvis ingen nedtur, kun utflating og ro. Måtte lade batteriene før strømmen ble skrudd på for fullt. Jeg var nå blitt pappa og jeg skulle vise at jeg var den pappaen som gikk ut i skogen og lagde uro. Jeg skulle stå for mine verdier som en misjonær på kasino. Ble med i politikken, og skiftet retning i studiet. Du forandret meg ikke, du forsterket meg. Volumknappene ble skrudd til elleve, og jeg angrer ikke. Jeg skulle være din pappa som din pappa burde være. Ta verden på sine skuldre og gjøre den bedre for deg. Vanskelig å fortelle en historie om deg uten å bruke klisjeer. Klisjeer har blitt til fordi de funker. Rock’n roll.

Å være far gir også mulighet for å kjenne på ekte frykt. Jeg hadde kjent på frykt før, i testing av grenser, og annen selvpåført redsel. Når du var tilstede, fikk jeg kjenne på frykt satt av andres grenser. Bolig, økonomi og samfunn. Vi nærmet oss et punkt uten fast sted å bo. Jeg som far kunne gi tanker og lyder fra skogen, ønske om musikkglede og tegnekunnskaper, men når grunnleggende behov som varme og tak over hodet plutselig blir en problemstilling, så kan lyden av bjørk og uro virke mindre viktig. Vi bodde i lånt leilighet og tiden gikk for hvor lenge vi kunne bo der, samtidig som landet vi bor i var inne i en boligpsykose med priser som sykdomstegn. Jeg misunte deg din likeglade væremåte som kun ettåringer kan ha. Flytteesker var klatrestativ, og maten smakte fortsatt godt. Det kan være at du hadde skjønt det. Du hadde folk rundt deg som brydde seg om deg og maten smakte godt. Krisemaksimering hos far merket du ikke, og du trengte ikke merke den heller. Det ordnet seg. Vi skaffet oss et flott hjem, og hjemmet har hele tiden vært flott. Oss. Uro i vinduet og en far som tester lyder.

Vi bodde i lånt leilighet og tiden gikk for hvor lenge vi kunne bo der, samtidig som landet vi bor i var inne i en boligpsykose med priser som sykdomstegn.

Din mamma er den viktigste i historien.

Etter atten måneder hadde jeg blitt vant til deg. Jeg hadde blitt vant til meg med deg. Jeg har hele tiden vært glad i deg. Jeg sluttet ikke å slå på stokker for å finne lyden, men det var andre stammer som ble testet. Hvor var det luft, og hva ga resonans? Foran meg lå det et bilde av fiskere på en brygge i Russland. Dette var også en lyd jeg måtte lete etter. Hvor var historien og hvorfor ville jeg finne den? Det demret for meg at alle mine handlinger gjort for deg, er det jeg som har gjort, så de er like mye handlinger for meg. Jeg kan stå for dem eller gjemme dem, men de er alle trestammer som gir lyd. En del av historien. På bildet er det en mann som står litt utenfor. Han står med en røyk, og det kan se ut som han betrakter de andre. For meg ble han lyden av meg som leitet etter den gode historien. En som måtte dra ut for å finne den, men hele tiden hadde den med seg.

Les mer om Litteraturtidsskriftet Kamilla her.