MIN BIBLIOTEKAR: Læreren

I mars i år opplevde kollega Vidar Kvalshaug mye oppmerksomhet da han fortalte om hvor mye bibliotekaren Paula Bae hadde betydd for hans barndom. Deichmans litteraturblogg har derfor kontaktet flere litteraturkjære personer for å be dem fortelle om sin «bibliotekar»: en litteraturformidler som, med eller uten bibliotekarutdannelse, har gjort inntrykk. Vi håper du liker serien Min bibliotekar!

 Ole Ivar Burås Storø formidler bøker til barn og unge. Det hadde han kanskje ikke gjort hadde det ikke vært for en engelsklærer og en gitar med to strenger.

Foto over: Vibeke Røgler

Ole Ivar Burås Storø er utdannet sosialantropolog og har jobbet åtte år i Foreningen !les. Han har jobbet i NRK, Dagsavisen og fotball.no og sitter i Norsk Bibliotekforenings hovedstyre. Her får du Storøs fortelling:

«Jeg har møtt mange dyktige bibliotekarer gjennom min jobb i Foreningen !les og som styremedlem i Norsk Bibliotekforening. Jeg har sett bibliotekarer rundt omkring i Norge som på ulike måter legger til rette for at barn og ungdom skal bli glade i å lese og interessert i litteratur. Jeg har sett kompetansen, men også motivasjonen til å formidle, som finnes blant bibliotekarer. Jeg har sett hvor modige mange er i møte med unge og ofte kresne lesere, og på nye og uvante arenaer. Jeg har latt meg imponere over bibliotekarer i aksjon, om det så er på biblioteket, i klasserommet, fotballgarderoben eller festivalteltet. Felles for alle er at de gir av selv.

Det største spenningsmomentet var å rusle 2-300 meter langs E6 mellom gatekjøkkenet og Shell-stasjonen.

Mirakel eller katastrofe

Jeg hadde også en slik dyktig, uredd og motivert formidler da jeg på 1980-tallet vokste opp i Bjerkvik, ei lita bygd på snaue 1200 innbyggere innerst i Ofotfjorden i Narvik kommune. En oppvekst i Bjerkvik var trygg, men også en smule kjedelig. Inspirasjonskildene var få og kulturelle begivenheter så å si fraværende, bortsett fra den ene gangen Jørn Hoel kom til Bjerkvik hotell og vi fikk overhøre lydsjekken. NRK var eneste TV-kanal og internett tilhørte ikke engang Fantasy-sjangeren. Det største spenningsmomentet var å rusle 2-300 meter langs E6 mellom gatekjøkkenet og Shell-stasjonen. Håpe på et mirakel eller en katastrofe. At det skulle stoppe en buss med jenter eller at en brann skulle oppstå. Men ingenting skjedde. Rastløsheten var til å ta og føle på.

Hotel California

Det er her bibliotekaren kommer inn, eller han var vel strengt tatt egentlig lærer med ansvar for biblioteket. Svein P. var og er hans navn. Svein P. tok oss unge på alvor, og hadde både utradisjonelle læringsmetoder og et åpent sinn i og utenfor klasse- og bibliotekrommet. Det var Svein P. som begynte å lære oss engelsk på barneskolen. Ikke gjennom I was, you were og go, went, gone, og heller ikke gjennom pugging av gloser og trauste historier fra leseboka. Nei, det Svein P. gjorde var å spille, synge og fortolke sangtekster. Sammen med oss uvitende små vesener brukte Svein P. blant annet «Hotel California», «Blowin´ In The Wind», «Meet Me In Stockholm» og «Delta Dawn» som en inngang til læring. Slik inspirerte han oss til å lære et fremmedspråk, men også til å forstå sangtekster og få lyst til å spille et instrument. Det gikk ikke lang tid etter første engelsktime før jeg og min fetter startet vårt første band. Vi kalte oss Volum, skrev egne tekster på engelsk og hadde en gitar med to strenger. Det holdt i massevis, gnisten var tent.

Vi kalte oss Volum, skrev egne tekster på engelsk og hadde en gitar med to strenger.

Noe i gjære

På Bjerkvik skole var det et bibliotek som (ved behov) på dagtid var tilgjengelig for elever, og som to ganger i uka på kvelden var åpent for bygdas innbyggere. Her satt Svein P. bak en skranke og guidet bibliotekbrukerne inn i litteraturen. For oss unge som hadde blitt inspirert av hans engelsktimer, var det primært musikkblader som Puls og Beat som fristet. Dette var lesestoff Svein P. la fram og som vi bladde og drømte oss vekk i. Var det da vi begynte å tenke på en mulig utvei fra bygda? Kanskje. Det var i hvert fall da verden åpnet seg og vi forstod at det fantes noe mer enn et veikryss som på folkemunne gikk for å være Nord-Norges største. Jeg og fetteren min var faktisk så opphengt i Puls at da vi noen år senere reiste til Drammenshallen for å se Iron Maiden, så leita vi opp Puls´ adresse i Oslo, fant det vi trodde var riktig bygg og stod der utenfor en bygård i Oslo sentrum og bare stirret. «Tenk, her er det», sa vi til hverandre. Hvis jeg husker riktig, var det Ebbells gate 5. Om det var der Puls holdt til, fikk vi imidlertid aldri vite. Vi turte ikke å sjekke mer enn gata og husnummeret før Oslo-larmen skremte oss nordover igjen. Noe var likevel i gjære i to hengslete tenåringskropper.

Vi lyttet intenst til musikk, skrev av tekster fra en kassettspiller i håp om å skjønne noe mer, og studerte bilder og artikler i musikkmagasiner.

En frontfigur

Det gikk på en måte en rød tråd gjennom engelskundervisningen til Svein P. og stilen hans i biblioteket. Musikk var et bakteppe. Eller ikke et bakteppe, mer en frontfigur. Han visste kanskje hva han gjorde, hvordan han skulle lokke unge og nysgjerrige sjeler til å lære seg språk, tekstfortolkning og musikkhistorie. Metoden Svein P. benyttet førte i alle fall til økt interesse for både språk, musikk, litteratur blant mange av elevene. Jeg og min fetter startet flere band i løpet av barne- og ungdomsskolen. Vi lyttet intenst til musikk, skrev av tekster fra en kassettspiller i håp om å skjønne noe mer, og studerte bilder og artikler i musikkmagasiner. Slik ble også veien inn i litteraturen og musikkbiografier kortere og enklere. Selv «Fem fyrer med ved», historien om Vazelina Bilopphøggers, ble slukt på et kvisete gutterom.

Svein P.

Svein P. ga oss kunnskap og selvtillit. Han ga oss et dytt i riktig retning. For min del har språk, musikk og litteratur hele tiden vært blant mine viktigste hobbyer. Ja, det ble til og med en yrkesvei. Svein P. flyttet etterhvert fra bygda, og jeg tror ikke han helt vet hvilken betydning han spilte for mange av oss 80-talls-bjerkvikinger på søken etter noe større. Han etablerte et eller annet i oss. Så viktig kan faktisk en bibliotekar, og lærer, være.