Hvorfor fins det så mange filmer om forfatterspirer?

Når du først begynner å telle, fins det utrolig mange filmer og tv-serier som handler om forfattere. Men hvordan er det å spille en forfatterspire, når du er en selv?

Tekst: Katrine Judit Urke

Woody Allen. Foto: Wikimedia/Colin Swan

Woody Allen-gutta
Woody Allen er et eksempel på en regissør som ofte lar seg inspirere av mislykkede forfattere eller forfattere i starten av karrieren. Av hans nyere filmer kan vi nevne You will meet a tall dark stranger, der vi blant samlivsbrudd og utroskap finner Roy som i angst og spenning venter på responsen til sitt siste manus. Klassisk Woody. Og så har vi Midnight in Paris som kom året etter, med det triste paret som er på ferie sammen i Paris. Kvinnen i forholdet, Ines, er glad i shopping og redd for regn, mens mannen, Gil, jobber med en roman for å skrive seg unna meningsløse skribentjobber. I Paris får han hjelp til virkelig å innse at han ikke har gjort de rette valga i livet.

Forfattere i thrillere
Så Gil, spilt av Owen Wilson, rusler rundt i Paris for å finne seg selv, noe man kan si han lykkes med. Det samme kan man ikke si om for eksempel Jack Torrance (Jack Nicholson) som i Ondskapens hotell søker seg til en isolert vaktmesterjobb for å få skrivero, men i stedet blir hjemsøkt av både det ene og det andre. Eller forfatteren i Secret Window: klisjeen deprimert og nyskilt forfatter (Johnny Depp) med skrivesperre som stikker fra byen til ei hytte i skogen og er der aleine (til han får et besøk som senker livskvaliteten ytterligere).

Norsk snubling
Et eksempel vi ikke kommer utenom her hjemmefra er selvsagt Joachim Triers Reprise. Espen Klouman Høiner og Anders Danielsen Lie spiller to forfatterspirer i starten av tjueåra som begge får bøkene sine antatt, men samtidig må jo kameratene møte livet med alle sine relasjoner og annen galskap. Da jeg bestemte meg for å skrive denne saken, fant jeg ei topp femti-liste, 50 Best Films About Writers, på Flavorwire, et amerikansk allround kultur-nettsted. Det er stort sett store og kjente titler og også mange klassikere på lista, de fleste amerikanske, men på førsteplass finner vi faktisk Reprise!

«All work and no play makes Jack a dull boy.» Kan den «nødvendige» isolasjonen som forfatter drive en til vanvidd? Foto: Wikimedia/Marcel Oosterwijk

Kvartlivskrisene
På kino akkurat nå vises Mistress America, Noah Baumbachs nyeste med kjæresten Greta Gerwig i en av hovedrollene og som medforfatter av manus. Der møter vi Tracy (Lola Kirke) som er førsteårsstudent på college med store skriveambisjoner, men med noe mangel på inspirasjon. Da hun møter Brooke, som skal bli Tracys framtidige stesøster, er det mye som snur. Brooke er den klassiske karakteren med mange jern i ilden, som ikke får det helt til, men som uten å vite det selv gir Tracy mye å skrive om. Greta Gerwig har også laget Frances Ha sammen med Noah Baumbach, en film som da jeg satt i kinosalen minnet meg om tv-serien Girls (men som i ettertid gjorde mye mer vondt). Den handler om unge mennesker som står overfor et slags endelig valg mellom å forsøke å realisere drømmer og akseptere virkeligheten. Og, ja, i Girls er det jo også med en forfatterspire, serieskaper Lena Dunham spiller Hannah Horvath, en av hovedkarakterene som strever, på unge newyorkeres vis, med å få budsjettet til å gå opp parallelt med å lykkes med noe kreativt.

Forfatteren i Unge lovende
Den norske tv-serien Unge lovende har, nær sagt selvfølgelig, hyppig blitt sammenliknet med nettopp Girls, og også der har vi, i tillegg til en stand up-komiker og skuespiller, en karakter, Nenne, som vil bli forfatter (og som, oppdager jeg mens jeg skriver dette, i likhet med flere av de ovenstående karakterene viser seg å ha psykiske lidelser). Unge lovende har blitt sett av flere enn 100 000 siden den ble lagt ut i sin helhet på nett-tv 6. november. Enda flere har sett den etter at den hadde premiere på «vanlig tv» 14. november, og serien har fått mye medieomtale. Derfor introduserer jeg den ikke mer enn dette: Den handler om tre jenter i midten av tjueåra som lever liv som ligner mange liv i Oslo. Jeg er nesten nødt til å be forfatter og skuespiller Gine Cornelia Pedersen, som spiller Nenne, fortelle oss litt mer. Både om Unge lovende, seg selv, forholdet mellom forfatter- og skuespilleryrket og selvsagt om favoritter blant forfatterspirer på film og tv.

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Pernille Marie Walvik

– Er det som forfatter vanskelig å ikke legge seg opp i manuset til Unge lovende?
– Nei, egentlig ikke. Det er vanskeligere som skuespiller å ikke legge seg opp i manus syns jeg, men det gjør jeg mye allikevel. Legger meg opp i det, altså. Det er det som er så fint med å ha et godt samarbeid med folk du digger. Du får lov til å mene ting, og du blir tatt på alvor. Jeg anser det også litt som et ansvar jeg har som skuespiller. Et ansvar om å ikke bli gjort til offer for et dårlig skrevet manus, eller en dårlig regissør. Det er jeg som skal utføre det, og da syns jeg det er fint å bli lyttet til når jeg kjenner at noe ikke funker.

– Er Oslo viktig som kulisse i serien, eller kunne serien utspilt seg i en hvilken som helst by?
– Oslo er jo ofte byen folk drømmer om når de sitter hjemme på gutte- eller pikerommet og sturer. Jeg kan i alle fall kjenne meg igjen i det. Men det er jo sikkert mange som drømmer om Trondheim, Bergen eller andre byer i Norge også. Jeg vet ikke, denne gangen ble det Oslo, og det er jeg glad for. For meg ville det vært rart å spille Nenne i Bergen.

«Bestemoren min foreslo velmenende at jeg ‘kunne jo bare bli hovmester, siden jeg var så flink til det’.»

– Serien handler jo om unge mennesker som snubler rundt i den såkalte kvartlivskrisa. De er på et punkt der de etter hvert blir pressa til å gutse på og følge drømmen sin eller å akseptere at livet ikke blir fett på samme måten som man hadde trodd. Du har jo gitt ut to romaner i tillegg til at du har fullført Teaterhøgskolen – altså er du ganske langt unna Nenne. Men du har selv på mange måter vært der Nenne er nå? Hvem hadde du trodd du skulle være i dag da du, som Nenne, jobba i cateringbransjen?
– Jeg søkte som en gal på Teaterhøgskolen, og var så fast bestemt på å greie det, at jeg tror jeg trodde jeg i alle fall kom til å gå der. Men at jeg skulle ha gitt ut to bøker i tillegg, den så jeg ikke komme. Så, jeg så vel for meg et liv som ikke er så langt ifra det jeg har nå. Selv om bestemoren min velmenende foreslo at jeg «kunne jo bare bli hovmester, siden jeg var så flink til det».

Gine Cornelia Pedersen er aktuell med romanen Kjærlighetshistorie, eller Utenom og hjem, eller Et epos. Bokomslag: Oktober

– Tror du Unge lovende vil bety mye for deg som forfatter? Utlånet hos oss har iallfall gått opp, det er faktisk ganske lange ventelister på begge bøkene!
– Der kan du se. Det er vel omtrent det jeg tror det vil bety, at flere leser bøkene jeg skriver. Det er jo utrolig hyggelig.

– Får du utløp for det samme når du skriver som når du er spiller en rolle?
– Omtrent. Jeg kan bestemme min egen virkelighet, dramaturgien ligger i mine hender når jeg skriver, og det er forskjellen. At det er jeg som har all kontroll og makt over universet jeg skaper, jeg fantaserer fritt uten forstyrrelser.

– Hva slags planer har du som skuespiller, og hvilke har du som forfatter?
– Nå skriver jeg et stykke for DUS – Den unge scenen, og det er en kjempefin utfordring som var veldig i tråd med det jeg så for meg skulle bli neste skritt i forfattervirket mitt. Skuespilleryrket er ikke så autonomt som forfatteryrket, så jeg har vel ikke andre planer der enn de som blir til underveis. Nå har jeg noen gigs jeg skal gjøre ut våren 2016, og så blir det spennende å se om man får prøvd seg på en teaterscene kanskje. Jeg har foreløpig kun jobbet med tv og film etter jeg gikk ut av skolen i vår. Jeg drømmer om å skape min egen arbeidsplass så godt det går, og interesserer meg veldig for regi. Jeg må ta det som det kommer. Nå blir jeg mor snart, og det vil nok overta alle planene mine. Jeg vet jo ikke hvordan jeg vil føle det når babyen kommer, men er ganske sikker på, og håper, at jeg ikke tenker på jobb da.

– Har du en favorittfilm eller –serie om forfatterspirer?
– Jeg så Barton Fink for litt siden (altfor sent). Den var ordentlig bra! Ellers elsker jeg jo Joachim Triers Reprise, selvfølgelig … Og så er Girls en serie jeg har satt veldig pris på.

Gine Cornelia Pedersen ble i 2013 tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Null.

«Det er jo det vi liker å se; folk som sliter.»

– I et intervju med Aftenposten etter at du fikk Vesaas-prisen for Null sa du: «Men jeg tenkte jo på det: Faen. Når boken kommer, vil folk tro at jeg er helt gæern.» Men hvordan har du det nå – er du redd for hva folk tror om deg nå når de har sett deg som Nenne?
– Nei. Jeg er ikke det. Jeg gjør en rolle, og jeg er utdannet innen skuespillerfaget. Jeg har stolthet i yrket mitt, og mener at det er bevis nok at jeg har et velfungerende, svært forskjellig privatliv fra karakteren min Nenne. Man kan aldri beskytte seg selv fra forvirringen enkelte opplever ved å se en rolle spilles ut av deg, men det er noe man må ta som en bieffekt av at man har gjort en god jobb. Jeg vil alltid velge jobber fordi de tenner meg, og gjør meg nysgjerrig, og vil aldri velge dem bort fordi jeg er redd for hva folk vil tro. Da er det få roller igjen å spille tror jeg. De fleste roller sliter med ganske alvorlige temaer. Det er jo det vi liker å se; folk som sliter.