Årets favoritter 2015

Å liste opp årets beste utgivelser har nærmest blitt obligatorisk blant skribenter på denne tiden av året. Vi kan jo ikke være noe dårligere. Så her får du våre favoritter fra 2015. 

Tekst: Ingela Nøding, Thor Arne Sæterholen, Katrine Judit Urke og Astrid Werner / Foto over: Wikimedia/Ondrejk / Bokomslag: Communicatio, Oktober, AFV Press, Jippi og Press

Ingela anbefaler

Føkka opp av Hege Arstad
Arstad følger opp samtidstrenden med en fortelling om et ungt, ensomt menneske med selvdestruktiv livsførsel. Likevel, den svarte humoren trekker denne romanen opp. Vi møter journalisten Ida som drikker mye, jogger intenst og ligger med bestevenninnens ektemann. Det tar tid før hun skjønner hvorfor. Boka minner om Stine Pilgaards Min mor sier (som også er en av årets morsomme utgivelser på norsk), men er drøyere. Der Pilgaards humor er en poetisk brite, er Arstads en frodig amerikaner. Av og til fører det til en og annen platthet, men alt i alt har Føkka opp en driv og friskhet norsk litteratur trenger.

Thor Arne anbefaler

Alice A4 av Inger Bråtveit
En befriende bok i havet av traust realisme og selvbiografi! Historien er i utgangspunktet enkel – ei 14 år gammel jente som faller for en ung mann med bil – men det er måten det fortelles på som er det vesentlige i denne boka: overraskende bilder, drøm, poesi og fantasi, i tett samspill med Alice in Wonderland. Litterær nytelse venter for den som våger.

Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes
Trenger vi flere bøker om ensomme og fremmedgjorte unge menn i norsk samtidslitteratur? Svaret er ja, så lenge bøkene er så velskrevne som Hæggernes’ roman. Fettere & kusiner er en av disse sjeldne romanene som gir meg følelsen av at alt som fortelles er vesentlig, at ikke ett ord kunne vært utelatt. En illusjon, selvfølgelig, men det er det som er kunsten.

Melding til alle reisende av Liv Køltzow
Forfatteren Kaja Baumgarten blir diagnostisert med Parkinson i en alder av 60, bryter med ektemannen og sine gamle «finkulturelle» venner, og går inn i et forhold med trailersjåføren og dansebandentusiasten Vegard. De utnytter hverandre gjensidig. Han nyter godt av pengene hennes, mens hun får etterlengtet sex og, ikke minst, romanstoff. Køltzow bruker nok av sitt eget liv her, men boka oppleves i høyeste grad som en roman. Velkomponert, overraskende, rasende og morsom. En personlig og kunstnerisk triumf!

Katrine anbefaler

Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø av Ingvild Lothe
Grünerløkka filial har en vidunderlig samling av utgivelser fra småforlag, og AFV press, som har gitt ut Ingvild Lothe, er altså et av dem som er representert. Denne kan det være lurt å sjekke ut for dem som er redd for å gå glipp av gull. Min gode kollega og venn ga meg Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø en dag jeg var helt lost på hva jeg skulle lese. Og hurra for det. Dette er ei lita flis, 21 sider, men putta i et stort og vulgært format. På forsida har vi altså et kvinnelig kjønnsorgan med en del av universet inne i seg. Og inni har vi dikt i samme gata og veldig i tråd med diktene i Uren poesi-innlegget som jeg skreiv her på bloggen tidligere i år. Kanskje boka er noe for tilhengere av snodigtwitter? Ingvild Lothe leste for øvrig på Litteratur på Blå i november om twitterpoesi.

Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer
Jeg ble Ida Høyer-fan etter å ha lest Ut og Unnskyld. Årets roman (og Høyers fjerde på fire år!) foregår på en øde stillehavsøy og er inspirert av virkelige hendelser som refereres til som Galapagos-affæren. Da jeg leste at dette var rammen, mista jeg litt av iveren etter å lese boka; det jeg liker best ved Høyers romaner er måten hun skildrer det fullstendig hverdagslige og det å være utilpass i nettopp det. Fortellingen om øde hørtes derimot eksotisk og eksperimentell ut. Men Høyer utnytter disse fremmede elementene til å få fram følelsen av nettopp å være utilpass. En mann ankommer øya helt aleine, og Høyer bruker situasjon hans til å gjøre narr av samfunnet vårt, på litt Erlend Loesk vis. Ypperlig utført og svært morsomt, og, som vanlig, godt skrevet.

Hundedagar av Anja Dahle Øverbye
Jeg merka før jeg leste biografien til forfatteren at dette er fra Nordvestlandet, fra traktene der jeg selv vokste opp. Fjella og fjordene og, selvfølgelig, nostalgien, slo mot meg fra starten, på samme måte som når jeg leser Maria Parrs barnebøker. I Hundedagar møter vi en gjeng unge jenter, mot slutten av barneskolen, antar jeg, som er som jenter på den alderen ofte er: nådeløst slemme og opptatt av hierarki. Hundedagar er en grafisk roman, og så lite belest innen tegneserier som jeg er, har jeg ikke øyne eller vokabular til å skrive så mye om streken. Men alt, både tekst og bilde, er gjort med blyant. Fortellingen skal være inspirert av forfatterens barndom, og alt føles veldig nært og personlig når det er utført slik. Som å få en tegning fra en venn. Forfatteren har lagt ut en liten smakebit på sine nettsider som kan ses her.

Astrid anbefaler

H for hauk av Helen Macdonald
Det var først og fremst den flotte tegningen på omslaget som fanga meg. En vakker tegning av en hønsehauk med et gjennomborende blikk. Å lese denne boka bare fordi du er interessert i fugler, blir nok for snevert. Helen Macdonalds fortelling er så mye mer. Interessen for fugler deler jeg riktignok med forfatteren, men det er Helens tap av faren som er hovedtema og som fører til at hønsehauk-prosjektet settes ut i livet.  Farens død etterlater et enormt tomrom og hele livet settes på vent.  For å prøve å få livet tilbake på et spor hvor hun ikke bare eksisterer, men også lever, bestemmer hun seg for å trene en hønsehauk. Hun har falkonerbakgrunn, men erfarer fort at hauker er ikke det samme som falker og vice versa. Som en parallell historie får vi også høre om forfatteren T. H. Whites prosjekt med sin hauk i klassikeren The goshawk fra 1951. Teksten har en nerve, samtidig som den har vakre beskrivelser av landskap og sorg.

I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson
I starten var jeg ikke helt overbevist om jeg egentlig likte denne boka, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse til. Ensomhet er så mangt og det jeg liker i Olssons bok er måten hun greier å få fram nyansene. Her finnes en hel palett med avskygninger, fra den svarteste ensomhet til den grålyse varianten av å bo alene i sitt eget selskap. Vi blir kjent med tre personer som alle bor i samme oppgang. Ensomheten er det eneste de har til felles, og via tilfeldigheter blir disse tre sakte, men sikkert bedre kjent med hverandre. Olsson har et vakkert språk og historien er til tider spennende. Og slutten? Den kan jeg jo ikke røpe her!