Mitt første bokprosjekt

Jeg skal herved anmelde boka jeg skreiv som elleveåring. Dette blir slakt.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Privat

Inspirert av religiøs litteratur
Sommeren 1998, tror jeg det må ha vært, begynte jeg på min første roman, Ingunn og sommerferien. Jeg var 11 år gammel og sterkt inspirert av bøkene jeg leste på den tida, kristne tweens-serier om jenter. Aller mest inspirert var jeg nok av Bestevenner-serien av amerikanske Hilda Stahl, men også Elisabeth-serien av samme forfatter og Tina og Thomas-bøkene av Ruth Nulton Moore. Jeg satte meg og skreiv, etter det jeg kan huske helt uten plan, både når det gjelder handling og karakterer.

Normativt
Ingunn og sommerferien er ikke en religiøs bok slik som de ovennevnte seriene, men den har likevel noen tematiske og særlig språklige likhetstrekk med disse (enkelt og dialogdrevet. Og på bokmål, til tross for at jeg hadde nynorsk som hovedmål). Det er skildringer fra møblerte, tradisjonelle hjem der mor gjør husarbeidet og døtrene er sosiale og normale, kanskje litt bortskjemte, og veldig interesserte i klær.

Mor er på kjøkkenet
Som vi ser nederst på side 1, skal hovedkarakteren Ingunn på ferie til Finland. Da venninnen Tone ikke skal på noen annen ferie enn dagsturer, får Ingunn ideen om å spørre moren sin om Tone kan være med til Finland. I prosessen med å be om tillatelse ser vi (bildet over) at Ingunns mor driver med husarbeid. Først på kjøkkenet, deretter på vaskerommet, noe jeg altså har valgt å trekke fram som en slags miljøskildring.

Kervo pervo
Videre i boka kommer det fram at stedet jentene skal reise til, er byen og kommunen Kervo som ligger ca. 30 km nordøst for Helsinki. Der skal de bo på en campingplass i tre uker. Jeg husker jeg fant dette stedet i et atlas, antakelig pappas Norden-atlas. Så vidt jeg har klart å finne ut, er ikke Kervo et typisk turiststed. Jeg er nokså sikker på at jeg valgte å bruke Kervo som feriested i Ingunn og sommerferien rett og slett fordi det rimer på ordet pervo, noe som selvsagt samsvarte med humoren jeg hadde på den tida (og som jeg kanskje har litt ennå).

Tre uker på kjøpesentre?
Et raskt bildesøk i Google, på den finske stavemåten Kerava, viser oss at byen er prega av høyblokker og det som ser ut som forretninger. Jeg  ser ingen bilder av campingplasser. Engelskpråklig Wikipedia bruker bildet under i artikkelen om byen. Bildet viser noe som ser ut som en handlegate og et kjøpesenter, og kanskje er det nettopp dette kjøpesenteret Ingunn og Tone besøker i det vesle av boka som faktisk beskriver at jentene er i Finland. Boka slutter nemlig svært brått med at jentene er på bomtur i en av kjøpesenterets butikker: «De gikk inn på en butikk, men gikk straks ut igjen da de fant ut at de bare solgte mannsklær der.»

Foto: Wikipedia/Vzb83~commonswiki

Brå slutt
Jeg har skrevet ut hele kladdeboka, 32 sider i alt, pluss to A4-sider, men som vi kan se på boksidene vokser håndskriften en del etter hvert; første side har mindre og tettere tekst enn alle de påfølgende. Kan hende kommer dette av at jeg skreiv fortere og fortere etter hvert og at skriften da blir mindre pen og konsentrert. Men jeg mistenker at jeg heller bare ville se sideantallet vokse raskest mulig.

… jeg mistenker at jeg heller bare ville se sideantallet vokse raskest mulig.

Upåklagelig språk, men anbefales ikke
Det skjer minimalt av interesse i Ingunn og sommerferien. Boka er kun drevet av hverdagslig dialog. Mangel på spenningsmomenter og -kurve (på grunn av manglende planlegging før skrivestart eller lite inspirerende karakterer) har nok muligens drept motivasjonen min til å fullføre romanprosjektet. Eller kanskje jeg syntes dette var bra nok i seg selv: å fylle en hel bok med egen tekst, selv om jeg jo på noen vis tok snarveier til målet.

Men selv om jeg ikke vet hvordan den elleve år gamle meg ville forklart den brå slutten, vet jeg iallfall dette nå: Ingunn og sommerferien anbefales ikke. Den er kjedelig og intetsigende. Språket er for så vidt upåklagelig til å være skrevet av en elleveåring, men… det eneste den gjør, er å speile livet til nettopp en norsk elleveåring. Jeg manglet erfaring og empati til å skrive om dramatiske hendelser slik som Hilda Stahl gjør i Bestevenner-serien. Den handler blant annet om triste barnevernssaker.

Sorry, men dette var ikke noe særlig.