Av: Ingela Nøding Kommentarer 16. april 2016

Disse romanene overrasket ekspertene

Det kan være vanskelig å skille seg ut på bokmarkedet. Disse romanene har klart det.

Tekst: Ingela Nøding

Ikke alle norske samtidsromaner handler om ensomme mennesker på eller fra bygda. Mange av dem beskriver riktignok hvite folk fra middelklassen som skuer inn i seg selv. Likevel dukker det jevnlig opp bøker som bryter med tradisjoner og forventninger og lar oss bli kjent med nye miljøer, andre karaktertyper og originale språkvalg. Vi har spurt noen av Norges fremste litteraturkjennere:

«Kan du trekke fram en norsk roman fra de siste fem årene som har overrasket deg?»

Dette er svarene vi fikk:

Anne Merethe K. Prinos

(Litteraturkritiker)

Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven (2015)

-Det burde kanskje ikke ha vært en bombe, men personlig ble jeg i hvert fall overrasket over at fjorårets lengste norske roman (1100 sider) også var den som kanskje fascinerte meg aller mest. En roman kan gjøre så mye rart med deg. Den kan fremkalle latter og gråt, refleksjon og tvil, glemsel og erindring, forståelse og empati, utålmodighet og irritasjon. Alt dette gjør Johan Harstads bok om Max, Mischa og Tetoffensiven.

Foto: Ida Skivenes

Gabriel Michael Vosgraff Moro

(Forfatter og tidligere redaktør i Bokvennen)

Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde (2015)

-En snodig, annerledes og underliggjørende roman som overrasket meg stort både språklig og tematisk. Fortellingen er inspirert av en sann historie om europeiske immigranter på Galapagos for snart hundre år siden, men Høyer har diktet videre og brukt den merkelige historien til å si noe allment om menneskelige drømmer og utopier. Dette er en bok som viser hva den såkalte «historiske romanen» kan være når den er på sitt beste og mest oppfinnsomme.

Marie L. Kleve

(Kritiker i Dagbladet)

Siri Pettersen: Odinsbarn (2013)

Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

-En roman som ikke overrasker på noe vis, er ingen god roman, synes jeg. Men her er det heldigvis veldig mange jeg kunne trukket fram. I denne omgang går jeg for Siri Pettersens fantasyroman «Odinsbarn», som kom i 2013. Den første boka i en trilogi, som ble avsluttet med «Evna» i fjor høst. Et kjempeambisiøst prosjekt, ikke minst fordi hun går inn i et fantasylandskap som er ekstremt tett befolket av kjente internasjonale forfattere fra før av. Men så klarer hun likevel å gjøre det til noe helt eget og originalt. Hun blander sjangre og lager en overraskende kobling til den virkelige verden. Godt skrevet og veldig vellykket.

Nora Campbell

(Forlagsredaktør i Aschehoug)

Campbell-Nora_employee_full Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet
(2012)

-Jeg ble overrasket og overveldet over at en norsk samtidsroman med kommune-Norge som knagg i så stor grad skulle utvide mine forestillinger om hvordan det norske sosialdemokratiet viser seg i litteraturen. Jeg var ikke forberedt på romanens varme menneskesyn, at den skulle være så fri for tristesse. Evjemos omsorgsfulle blikk for fellesskapet brøt med min forventning om hva unge mannlige forfattertalenter var opptatt av. Hurra for det!

Vidar Kvalshaug

(Forfatter og forlagsmann)

Kristin Sørsdals oversettelse av Elena Ferrantes Napoli-kvartetten (2015-)

-Noe av det overraskende er at historiske romanserier fra mellom 50 og 120 år siden ennå går godt (Michelet/Hoem), spesielt etter at Knausgård/Renberg klarte å trekke historien nærmere oss. Om jeg skal trekke frem én overraskelse, en gledelig en, må det være Elena Ferrantes litterære og kommersielle suksess. Nynorsk, hardcore gateliv i Napoli på femtitallet: Den har et par parametre mot seg. Heldigvis trumfer kvalitet ofte det meste av motstrøm.