«Dei vil ikkje ha med meg. Det synest eg er skikkeleg drit.»

Det vurderes, premieres og ekskluderes. Hva kan du stole på i en jungel av bokomtaler og litteraturpriser?

Tekst: Katrine Judit Urke/Bokomslag: Flamme, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke/Over: Pearl Buck mottar Nobelprisen i litteratur i 1938

Tittelen på denne kommentaren er hentet fra Flamme-singelen Joggesko (2015) av Kristin Auestad Danielsen. Sitatet beskriver en tematikk som stadig dukker opp i bokbransjen.

Som de fleste litteraturinteresserte nok har fått med seg, hadde forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Rohde for noen uker tilbake en kronikk i Aftenposten om anmelderes habilitet. Rohde mener anmelderen, for hvem er egentlig hun?, har for mye makt. Nå for tiden (eller kanskje alltid?) foregår det interessante diskusjoner om litteraturkritikk, og da er det interessant for oss i biblioteket å forsøke å peile oss inn på en posisjon i alt dette.

Å krølle sammen Morgenbladet-kåringen
Med Rohdes kronikk i mente, var det med stor interesse jeg leste nevnte utgivelse: Joggesko. Omslaget viser et krøllete eksemplar av Morgenbladets litteraturkåring 2015 der kritikerne trakk fram de ti mest interessante forfatterne under 35 år. Joggesko starter helt konkret: «Eg er ikkje på lista over dei ti mest interessante forfattarane under 35 år.»

Også lesere og kritikere kan mene at andres dommer er urettferdige.

Også kritikere og lesere reagerer
Kristin Auestad Danielsen fortsetter slik: «Les lista sjølv. Eg heiter ingen av desse namna. Det må vere ein feil?». Joggesko er riktignok en diktsamling, en humoristisk sådan, så dette skal selvsagt ikke leses som en slags klagepamflett eller et avisinnlegg, men vi kan tenke oss at det er mange forfattere som opplever kåringer og prisutdelinger slik.

Også lesere og kritikere kan mene at andres dommer er urettferdige. Da årets kortliste til Tarjei Vesaas’ debutantpris ble offentliggjort, oppsto det mange reaksjoner på at Hanna Dahl, som ble nominert til Brageprisen og som flere mente skilte seg klart ut blant fjorårets debutanter, ikke sto på lista. Og flere reagerte på at Helga Flatland ikke var en av de ti Morgenbladet trakk fram i sin kåring.

Å kjenne de rette folka
I høst publiserte Litteraturbloggen tre skjønnlitterære bidrag fra et kommende nummer av litteraturtidsskriftet Kamilla. Tekstene var i brevform, og en av dem, «Brev til en redaksjon», har forfatterens opplevelse av å bli refusert og hans syn på redaksjonsarbeid og -makt som en slags ytre ramme.

En av problemstillingene han legger fram, er hvorvidt Kamilla har publisert ham tidligere fordi han kjenner et av redaksjonsmedlemmene. Teksten han sendte inn til et nummer da alle bidragsyterne skulle være anonyme, ble refusert.

Det er jo lett å leke seg med skyldfordeling i skjønnlitterær form, men dette med å kjenne de rette folka ble nettopp svært aktuelt på alvor. Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen kommenterte at en av vårens debutanter har fått fire personer fra egen omgangskrets til å blurbe (skryte av boka) på bokomslaget. Ellefsen mente at forlaget hade begått en tabbe, mens forlaget på sin side uttalte at dette ikke var unik praksis i blurbe-sammenheng, ei heller i Norge.

Vi leser mye – faktisk er vi så heldige at vi jobber med bøker hver eneste dag.

Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen kommenterte at en av vårens debutanter har fått fire personer fra egen omgangskrets til å blurbe (skryte av boka) på bokomslaget.

Upoetisk innkjøpsordning?
Så har vi saken der fjorårets utgivelser fra de anerkjente poetene Jan Jakob Tønseth og Annabelle Despard ble underkjent av Kulturrådets vurderingsutvalg som bestemmer hvilke titler som skal kjøpes inn til bibliotekene. Tidligere var det i slike tilfeller ankemuligheter, men Kulturrådet har gått bort ifra dette. I stedet for å ha en egen ankenemnd, går klager tilbake til det samme utvalget pluss én ekstra person. Tønseth mener at hele innkjøpsordningen burde avvikles, at den blir for tilfeldig og subjektiv, og at det at ei bok blir antatt av forlag er kvalitetstegn nok i seg selv.

Jan Erik Vold uttalte seg i februar om at ordningen slik den er nå er udemokratisk og «upoetisk» og at det at kritikerroste bøker ikke blir kjøpt inn viser at dette ikke fungerer.

Men med et stadig økende antall forlag er det vanskelig å se for seg at en form for automatisk ordning vil fungere; det at et lite forlag antar en tittel, behøver ikke bety at boka oppfyller et alminnelig krav om kvalitet.

Dermed er kanskje ikke det udemokratiske så upoetisk likevel, verken når det gjelder innkjøpsordningen, litteraturpriser eller anmeldelser. Vi må nesten bare godta at de er basert på subjektive vurderinger. Men det er samtidig nødvendig å kunne ha en viss tillit til dem som sitter bak spakene.

Stol på oss
Det er altså mye makt man kan skaffe seg innen denne bransjen, iallfall ifølge enkelte. Hvis forfatterne kommer lengst med «riktig» nettverk, og hvis forlag og enkelte medier skaffer omtaler som skal selge, hvem kan du stole på da?

Jo, se til biblioteket!

For omtrent halvannet år siden begynte avisene for alvor å kutte i anmelderstabene, og Litteraturbloggens redaktør Ingela Nøding uttalte at bibliotekarer bør anmelde bøker fordi «vi som jobber på bibliotek har en unik posisjon som ukommersielle bokformidlere». Og det gjør vi på Deichmanske, det siste året har vi hatt anmeldelser som en av våre hovedsatsninger her på Litteraturbloggen.

Vi er alltid nysgjerrige på de litt ukjente stemmene.

Vi anmelder nyere, stort sett norske bøker, poesi, romaner og novellesamlinger, med en hyppighet på cirka to anmeldelser i måneden. Vi er alltid nysgjerrige på de litt ukjente stemmene. Vi leser mye – faktisk er vi så heldige at vi jobber med bøker hver eneste dag. Og vi kan ikke skryte på oss å kjenne så veldig mange forfattere.

Det kan selvfølgelig hende dere fra tid til annen er dypt uenige med våre vurderinger, men likevel: Oss på Deichmanske kan dere stole på!