Litteraturfestivalen: En ferskings dagbok. Del 1
Med fare for å virke innbilsk: Norsk Litteraturfestival er skreddersydd for meg.
Tekst og foto: Katrine Judit Urke
Jeg er på Norsk Litteraturfestival for første gang. Og det føles som om jeg er i Lillehammer også for første gang; jeg har ikke vært her siden jeg var innom her som 18-åring. Så da jeg gikk av bussen (buss for tog mellom Hamar og Lillehammer) satte jeg meg på en benk og spiste mine medbrakte brødskiver med nøkkelost og et eple og lurte på hvor jeg egentlig var, før jeg gikk inn på festivalkontoret, som var rett bak meg, og fiksa meg armbånd:
Så da kan jeg vel kalle meg en slags rosablogger.
Og mens jeg løper ser jeg kjente ansikter, forfattere og kritikere som også er på festivalen, og jeg nikker innvendig, litt som jeg forestiller meg at man gjør i Hollywood.
Så fant jeg fort ut at Lillehammer er den perfekte byen for denne festivalen. Flotte kulturinstitusjoner og serveringssteder er plassert helt i nærheten av hverandre, akkurat slik som typiske musikkfestivaler, svært oversiktlig. Man går på et arrangement som varer i 50 minutter (for øvrig helt perfekt varighet!) og så rekker man å løpe av gårde til neste scene der et nytt arrangement starter ti minutter etter. Og det er akkurat slik jeg gjør det her, løper fra sted til sted, for det er så mye bra på programmet her som jeg må ha med meg.
Og mens jeg løper ser jeg kjente ansikter, forfattere og kritikere som også er på festivalen, og jeg nikker innvendig, litt som jeg forestiller meg at man gjør i Hollywood. Og jeg ser, heldigvis, andre kjente, folk jeg kjenner på ordentlig som jeg kan henge med, gå på arrangementer med og spise måltider med.
I år har Norsk Litteraturfestival USA som fokusområde. Første arrangement jeg får med meg foregår på hyggelige og intime Café Stift: Nytt amerikansk på norsk ved Anna Kleiva, Leif Høghaug og Gunnar Wærness. Jeg blir faktisk litt starstruck av å se sistnevnte, jeg trodde på en måte at han ikke fantes på ordentlig. De tre poetene er ikke her for å snakke om egne tekster, men for å fortelle om og lese fra gjendiktninger de har gjort av amerikansk poesi. Kleiva snakker om Ariana Reines’ Coeur de Lion, Høghaug om Julian T. Brolaskis Det virkelige og Wærness om CAConrads Boka til Frank. Det er fint, og det blir også friskt, dette er ikke poesi om blomster og vind. Særlig gøy ble det da Wærness skal lese – jeg har herved hørt Wærness si en del stygge ord på ‘f’.
Etter poesiarrangementet snakker jeg og de to jeg er sammen med om hva slags typer poeter er. Gunnar Wærness tok av seg på beina og satt med ene foten i oppi sofaen. Og da ordstyreren ba de tre om å lese et eget dikt som de mener stilistisk kan ligne på forfatteren de har oversatt, trakk Wærness seg fra oppgaven og ville heller lese mer av CAConrad. Vi konkluderte med at poeter kan få lov til å være akkurat som de vil; de har ikke en bred lesergruppe å please, sånn som mainstreamforfattere har.
Jeg har herved hørt Wærness si en del stygge ord på ‘f’.
Deretter går vi på kafeen i Kunstmuseet og hører årets bibliotekdebatt, Biblioteket som integreringsarena – fortjent eller feil?. Oppland fylkesbibliotek, Norsk bibliotekforening og Nasjonalbiblioteket har invitert et bredt panel bestående av Bård Folke Fredriksen (statssekretær i Kulturdepartementet), en svensk bibliotekleder, en ung student (Ali Al-Jabri som er kjent i Deichman-miljøet fra før blant annet for å ha vært engasjert i ungdomsdebattprosjektet Usagt) og sjefen ved Berg folkebibliotek. Nesten hver gang Ali Al-Jabri snakker, hører jeg humring i salen – når jeg skriver «ung student» er dette jo faktisk snakk om en elev på videregående skole, og dette er en politikerspire som evner å sjarmere. Til slutt ble det anledning til å stille spørsmål, og da var det en som var modig og oppfordra politikeren til å ta med seg et ønske om å styrke skolebibliotekene tilbake til Oslo. Fredriksen skulle notere forslaget.
Så stikker vi innom biblioteket en tur, venninna mi skal hilse på venninna si som jobber der. Mens vi er innom, foregår arrangementet Yu Huas Kina, altså ved forfatteren Yu Hua i samtale med sin oversetter Harald Bøckman som tolker fra kinesisk. Jeg blir stående litt og glane fascinert, språket er så kult å høre på, kinesisk inne i et bibliotek i Lillehammer, det føles stort.
Kinesisk inne i et bibliotek i Lillehammer, det føles stort.
Og så går vi og spiser, nå er vi plutselig en gjeng, alle de andre jeg er sammen med jobber ulike steder i Akershus og jeg får masse innblikk i mye kult de jobber med der, blant annet, ja faktisk, litteraturfestival.
Så går ferden tilbake til biblioteket, til Det utsatte mennesket. Her er det iallfall anledning til å bli startstruck: Mette Karlsvik modererer en samtale mellom Beate Grimsrud og Sofi Oksanen (For et hår! For en kjole!) om sine romaner. Etterpå hører jeg flere overraskede utbrudd over hvor morsom Grimsrud er.
Så går jeg og sjekker inn på hotellet, får lagt fra meg litt saker. Jeg skal sove med store vinduer som slipper inn mye lys og med utsikt mot Mjøsa. Jeg føler meg trygg og glad. Flere av dem jeg har møtt på festivalen bor på samme hotell, så jeg avtaler å møte en av dem i resepsjonen før vi tar følge ned igjen til byen og inn i Teltet som ser ut som et sirkustelt fra utsida:
Inne i teltet foregår arrangementet Late night literature med høytlesninger fra to norske forfattere, Vigdis Hjorth og Gunnar Wærness, og to amerikanske, Alexandra Kleeman og CAConrad. Alle skal lese på engelsk, og her får vi oppleve Vigdis Hjorth som stotrende og nervøs og, tja, kanskje litt flau over engelsken sin. Det er godt å se, kanskje mange kjenner seg igjen i den følelsen, det gjør iallfall jeg. Alexandra Kleeman leser fra romanen sin You too can have a body like mine, jeg tror kanskje denne tittelen var hovedårsaken til at jeg ville gå på dette arrangementet. Utdraget hun leser vitner om en morsom, underlig bok om blant annet tv-reklamer og, hva var det, kalvekjøtt fra dagligvarebutikken?
Rapport fra torsdagen, dagen med det beste programmet, kommer snart!