Litteraturfestivalen: En ferskings dagbok. Del 2

Det arrangementet som gjorde mest inntrykk på torsdagen, var det jeg ikke hadde planlagt å gå på. 

Tekst og foto: Katrine Judit Urke/Bokomslag: Gyldendal

Torsdagen er min favorittdag med tanke på programmet. Jeg beregner kjempegod tid på morgenen, men blir likevel litt forsinka til mitt første arrangement. Typisk meg, det, men det ordner seg; jeg og en annen kvinne som også skal på Kritikeren, en historie i seg selv blir sneket inn bakveien til Holbøsalen i Banken.

Arrangementet er en del av Kritikerseminaret, og det er selvfølgelig gøy å spørre Marta Norheim om det er ledig ved siden av henne før jeg setter meg ned. Foredraget blir holdt ved Sissel Furuseth som er en av redaktørene bak det store bokprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 som blir utgitt i august. Furuseth konsentrerer seg om aktørene i litteraturkritikken og viser oss blant annet en oversikt over kritikere på Bjørnstjerne Bjørnsons tid og hvor viktig det var (i enda større grad enn nå) med et godt nettverk. Disse kritikerne pleide å møtes hver søndag og snakke litteratur. Noe så hyggelig, da!

Jeg får vel arrangere en debatt selv, kanskje. Arbeidstittel: Finnes det litteratur som ikke er politisk?

Deretter går ferden til Kunstmuseet der det skal handle om hvorvidt unge norske forfattere skriver for innadvendt. Under tittelen Engasjementet som forsvant diskuterer kritikerne Ingunn Økland og Arne Borge og (den unge) forfatteren Roskva Koritzinsky hvorvidt det er for lite politikk i disse bøkene og hvorvidt det eventuelt er et problem. Det de kommer fram til, er at ja, det handler mye om kropp og selvskading og isolasjon, men dette er jo også politiske temaer da de blant annet handler om vanlige sykdommer, som jo er et samfunnsproblem. Så jeg blir sittende og tenke: Er ikke alt politisk, da? Jeg får vel arrangere en debatt selv, kanskje. Arbeidstittel: Finnes det litteratur som ikke er politisk?

Future Librarys første forfatter var Margaret Atwood, mens det i år altså er britiske David Mitchell som får æren å bidra med en tekst ingen får lese før 2114.

Så løper jeg videre til biblioteket og Hovedforedraget: David Mitchell (bilde over). David Mitchell er jo årets Future Library-forfatter. Future Library er et prosjekt av kunstneren Katie Paterson som har planta tusen trær i Nordmarka som igjen skal bli til ei bok. Om hundre år er trærne blitt papir i en bokantologi. Hvert år de neste hundre årene skal en ny forfatter bidra med en tekst, og disse skal oppbevares i et spesialdesigna rom i Deichmanskes nye hovedbibliotek i Bjørvika. Future Librarys første forfatter var Margaret Atwood, mens det i år altså er britiske David Mitchell som får æren å bidra med en tekst ingen får lese før 2114.

Mitchells foredrag handler om spøkelser, eller om «the unknown», litt i Future Library-ånden, altså. Han tar utgangspunkt i den første fortellinga han noen gang hørte, en spøkelseshistorie broren hans fortalte ham da han var fire år, og bruker denne til å finne ut hva som gjør spøkelseshistorier så spennende. Deler av publikum er åpenbart mer interessert i fenomenet spøkelser enn i skrivetradisjonen; det første spørsmålet som kommer fra salen handler om prinsesse Märta Louises «engleskole», hvorvidt disse englene er noe spøkelseslignende eller noe annet. Mitchell er en lystig og energisk mann, og dette kombinert med det lyse vårværet fører til at det (u)heldigvis ikke blir noen Åndenes makt-stemning i biblioteket.

Som i går er det friskt og gøy å høre på, men det jeg særlig kommer til å huske, er at Kleiva får meg til å gråte litt.

Deretter går turen til Café Stift, til Ny amerikansk poesi. Her skal Leif Høghaug, Anna Kleiva og Gunnar Wærness, altså poetene jeg onsdag hørte snakke om sine gjendiktninger, lese sammen med forfatterne de har oversatt. Høghaug/Brolaski og Wærness/CAConrad leser parallelt på norsk og engelsk, mens Kleiva/Reines leser fra ulike bøker: Kleiva fra Coeur de Lion og Reines fra Tiffany’s poems (tror jeg?) som handler om et lesbisk forhold og som hun derfor bare vil lese høyt i Skandinavia. Som i går er det friskt og gøy å høre på, men det jeg særlig kommer til å huske, er at Kleiva får meg til å gråte litt. Dette skjer når hun leser et langt dikt som rommer mye, selvfølgelig også kjærlighetssorg, men det som får meg til å gråte, er vel det at Kleiva liksom advarer oss før hun begynner å lese: Dette er et dikt om å gråte som hun alltid gråter av selv. Som så mange ganger tidligere lurer jeg på hvorfor jeg ikke har lest Coeur de Lion i sin helhet og gleder meg til å gjøre det.

Nå går ferden en etasje opp til Festsalen, til Hva er en god bok?. For å snakke om dette, er bokblogger (Kassiopeias bøker) Nora Nordskar Hoel, forfatter Jan Kjærstad og kritiker Bernhard Ellefsen invitert. Salen er stappfull av håpefulle mennesker som venter på svaret. Kjærstad snakker om etterglød som et kvalitetskriterium – de aller fleste bøker vi leser, og liker, for så vidt, står seg ikke over tid. Videre reflekterer forfatteren over et fenomen jeg kjenner meg igjen i: Hva er det egentlig som foregår når ei bok irriterer oss under lesning, men likevel blir værende i tankene over lang tid?

Deretter får vi konstatert at Ellefsen ikke liker kriminallitteratur, men så veldig mye mer fra ham får vi ikke; moderator Helene Uri gir stadig eksplisitt beskjed til kritikeren om å snakke kort. Dette er selvfølgelig ment (iallfall delvis) humoristisk, men likevel: Hva ville skjedd dersom kjønnene hadde vært snudd på hodet, dersom en mannlig moderator hadde bedt en kvinnelig paneldeltaker om å snakke kort? Det vet jeg ikke. Og jeg vet, heldigvis, fortsatt ikke hva en god bok er heller.

Hva ville skjedd dersom kjønnene hadde vært snudd på hodet, dersom en mannlig moderator hadde bedt en kvinnelig paneldeltaker om å snakke kort?

Nå er jeg sulten og møter en gjeng på Café Stift for middag. Og jeg tror jeg egentlig hadde tenkt å gå videre på noe annet, men blir sittende der sammen med de andre som skal høre på Barnebokbar. Konseptet er slik: Barne- og ungdomsbokforfattere leser høyt for voksne. Dette viser seg å bli en skikkelig følelsesmessig berg- og dalbane. Liv Marit Weberg får alle til å le når hun leser fra den herlige young adults-romanen Det er heldigvis ingen som trenger meg som handler særlig om å ikke funke sosialt, og å attpåtil være smertelig klar over dette. Denne sterke selvinnsikten kombinert med det voldsomt klønete hos hovedpersonen fungerer svært godt. Nå har jeg riktignok bare lest første bok, Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, men skal hive meg over nummer to snarest. Og jeg tar sjansen på å anbefale begge to.

Konseptet er slik: Barne- og ungdomsbokforfattere leser høyt for voksne. Dette viser seg å bli en skikkelig følelsesmessig berg- og dalbane.

De har heldigvis lagt inn en pause i dette arrangementet; det er stappfullt på Café Stift og lufta er uutholdelig. Så jeg og en Akershus-kollega går ut en tur, og vi snakker om at det hadde vært kult å arrangere dette på bibliotekene. Men vi kommer vel fram til at det ikke ville funka, ingen ville vel kommet på et voksenarrangement om barne- og ungdomslitteratur uten pedagogisk innhold? Interessen for barne- og ungdomslitteratur som kunst er nok dessverre ikke så stor, men det skal vi få til å gjøre noe med.

Aller best kommer jeg til å huske Bjørn Ingvaldsen som leser fra Far din, en selvbiografisk roman om, nettopp, hans egen far. Nå er ikke jeg ekspert på ungdomsbøker, men det er kanskje ikke så ofte disse er selvbiografiske? Dette er ordentlig vondt stoff fra en forfatter som åpenbart har behov for å fortelle historien om en far, og for så vidt en hel bygd, som sviktet et barn.

Og så avslutter Lisa Aisato med En fisk til Luna som rører meg i utgangspunktet: Jeg elsker tegningene, fargene og menneskene og byene og historien om ensomme lille Luna som får seg en rar venn, men etter Ingvaldsen blir det ekstra voldsomt å høre den bli lest høyt og se tegningene på stort lerret.

Og nå er vi slitne. Det blir ikke så mye fest på denne festivalen, og jeg elsker jo egentlig fest og skammer meg litt over å ville ta kvelden tidlig, men hodet koker liksom litt, på den gode måten. Men vi går iallfall og drikker en øl i Søndre park og snakker om denne sigenheten: Hva minner den om? Noe fra barndommen? Kanskje skoleturer? Og så skiller vi lag og går hver til vår hotell-tv og -seng.

Siste del av festivaldagboka kommer i morgen!