Prosa og pusekatter

Hva er det egentlig med katter og forfattere?

Tekst: Jorun I. Husdal/Foto over: Edith Södergran med katten Totti.

“I don’t like love as a command, as a search. It must come to you, like a hungry cat at the door” (Bukowski, 1966).

Hulda Garborg ble også avbildet med katt. Foto: Ola Andreas Stang Geelmuyden, oslobilder.no. CC 3.0

Charles Bukowski tok inn et utall katter ingen andre ville ha, og anså dem som sine fremste læremestere i livet. Edith Södergrans favorittkatt, Totti, var en statue verdig, og står den dag i dag foreviget i bronse på Södergrans sommersted i Russland. Ernest Hemingway omga seg med en hel liten bataljon av skipskatter, og hans tidligere hjem i Florida huses fortsatt av et femtitalls pelskledde etterkommere. William Borroughs’ drømmer var invadert av katter, han kontemplerte over det åndelige kameratskapet, og beskrev langt på vei kjærlighet i sin reneste form som den han følte for kattene sine. Hva er det egentlig med katter og forfattere?

Bakgårdskatten

I fjor høst, 21 år etter Charles Bukowskis død, ga forlaget HarperCollins ut en tredelt serie med et utvalg av tidligere upublisert materiale: en bok om kjærlighet, en om skriving, og viktigst av alt – en bok om katter, nemlig On Cats. Tekstene er en formmessig collage av alt fra noveller og kortprosa til dikt og alt imellom.

Han beskriver dem som inspirasjonskilder og læremestere, og betrakter dem ofte når livet butter imot.

At Bukowski hadde en forkjærlighet for katter er relativt kjent. Det var særlig noe med de eierløse bakgårdskattene som han til stadighet tok til seg. Kanskje ga de gjenklang i noe i mannen selv – essensen i et kattevesen, dens verdighet, autonomi og egenrådighet.

Inspirasjonskilder

Boken byr på uredigerte og mer eller mindre kronologisk ordnede tekster, som etter hvert går over fra å være løsrevne biter, til å danne et slags bilde av et liv levd side om side med katter. Hele tiden virker det som han kretser seg inn mot en forståelse for egen kattefascinasjon, både gjennom undring og beundring. Mot slutten av livet har han da også rukket å akkumulere intet mindre enn ni katter. Han beskriver dem som inspirasjonskilder og læremestere, og betrakter dem ofte når livet butter imot: “When I’m being torn by the forces, I just look at one or more of my cats. There are 9 of them. I just look at one of them sleeping, and I relax”.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=bwjZ-kayIDI[/youtube]

Haleløse Manx

Særlig den skjeløyde og haleløse katten Manx vender stadig tilbake i tekstene, og den samme historien blir fortalt flere ganger. Manx stod en dag på døra til Bukowski, og som vanlig tok han katten inn. En dag blir Manx påkjørt, og ifølge røntgenbildene er det ikke første gang. Katten har ikke minst blitt skutt på, og kulen sitter kapslet inn i den hardt prøvede katteskrotten. Manx viser seg dessuten ikke å være en manx (en katterase med kort eller manglende hale), men en helt ordinær huskatt noen har kuttet halen av. Prognosene etter ulykken er ikke akkurat lovende. Men mot alle odds reiser han seg en dag etter å ha ligget med brukket rygg, bokstavelig talt, og står støtt på alle fire. Manx fremstår som en litterær inkarnasjon av Bukowski selv. Den er en metafor så god som noen.

“‘This cat is me’. He came to the door, starving to death. He knew right where to come. We’re both bums of the street”.

Fra gud til djevel

Et overfladisk blikk på historien sier oss at vi skal ha vært beæret med kattens selskap i omkring ti tusen år. Altså lenge før det gamle Egypt. Imidlertid vet vi en del om katters status på akkurat den tiden, og den var høy, gudegitt faktisk. Drepte du en katt vanket det dødsstraff, og man sørget vel så dypt over en katts bortgang som den av et kjødelig medlem av familien. I tillegg til å være en del av den egyptiske gudekretsen har katter også hatt sin plass i det okkulte. I middelalderen ble svarte katter av mange ansett som en inkarnasjon av djevelen. Med andre ord snakker vi virkelig om kulturelle og historiske ytterpunkter.

I og med at vi ikke vet om det er av kjærlighet eller et ønske om å spise oss når vi dør at de lar blikket hvile på oss i minutter av gangen, opprettholdes en slags uutgrunnelig kvalitet i katten, og den iboende mystikken i dens vesen synes uuttømmelig.

27 katter

Men kattene kom til oss, og siden de i motsetning til andre husdyr har fått gå fritt, må de jo selv ha valgt å bli. I motsetning til hunder vil de aldri underkaste seg menneskene. Katten lever på vår nåde, men sine premisser. I den dels selvbiografiske, dels drømmeaktige lille boka The Cat Inside, spekulerer William Borroughs på hva hunden eventuelt måtte tenke om sin evige nemesis: “All cats do is purr and alienate the Master’s affection from my honest shit-eating face. Worst thing is they got no sense of right and wrong”.

Mark Twain, også en profilert katteelsker, hadde ingen illusjoner om katters moral: “A cat is more intelligent than people believe, and can be taught any crime”.

Ernest Hemingway var den litterære verdens machomann – kjent for å dyrke ultramaskuline aktiviteter som jakt og fiske, boksing og tyrefekting. Men han hadde en mykere side. På det meste utgjorde kattene i husholdningen 27 i tallet, og de lokket frem en ømhet i ham som ikke alltid var hans nærmeste til del. Hemingway refererte kjærlig til kattene sine som “love sponges” og “purr factories”.

Ernest Hemingway med sønnene Patrick, Gregory og kattunger på Cuba, 1942.

Perfekt selskap

Katten krever ikke all verden av oss. Tilstrekkelige mengder mat og respekt, samt litt kløing bak øret er ofte plenty. Ellers virker den tilfreds med bare å være i vår nærhet og utveksle noen innforståtte blikk. Katten er fremmed for menneskelige tilbøyeligheter som prestasjonsangst, men minner oss på at det finnes viktigere ting i livet, som å sove med halen over snuten. Den er det perfekte selskap for ellers ensomme bedrifter, som skriving.

Selv forlater Bukowski oss med noen ord som er så nære sannheten som det får blitt. Følgende strofe er hentet fra diktet “My Cats”:

They complain, but never
Worry,

they walk with a surprising dignity.

they sleep with a direct simplicity that

humans just can’t

understand.

…

Andre vidunderlige bøker om pusekatter:

Doris Lessing: On Cats (Mine katter) (2002)
– Usentimentale, men likefullt respektfulle og varme anekdoter om kattene i forfatterens eget liv

Bokomslag: Cappelen Damm.

William Borroughs: The Cat Inside (1986/1992)
– Tidvis vittig, tidvis drømmende, hele tiden dypt kontemplerende. Borroughs satte gjerne sine kattevenner over ethvert annet levende vesen

T.S. Eliot: Uncle Possums’s Book of Practical Cats (1939)
– Den ellers så gravalvorlige mannen forfattet noe av sitt mest lekne materiale i denne samlingen av kattevers, som senere la grunnlaget for musikalen Cats
Tikashi Hiraide: Neko no Kayaku (Katten) (2001)
– Historien om hvordan en katt reddet et ekteskap har sjarmert en hel verden. Katter og Japan – det er en greie

Haruki Murakami: Umibe no Kafuka (Kafka på stranden) (2005)

– En slags dannelsesroman i Murakamis sedvanlige magisk-realistiske ånd, komplett med en parallellhandling om en mann som kan snakke med katter