Mitt første bokprosjekt: Namra Saleem

Da vi spurte Namra Saleem om hun ville dele sitt første bokprosjekt med oss, fikk vi et ambivalent ja: «Jeg har alltid tenkt at om jeg har noen skjeletter i skapet er det denne boka.»

Tekst og foto: Namra Saleem/Forfatterportrett: John Andresen

Journalist og musiker Namra Saleem debuterer i disse dager med romanen I morgen vi ler som handler om å ta oppgjør mot kulturelle holdninger. Hennes første bokforsøk var derimot en nokså klassisk barnefortelling med illustrasjoner tegna i Paint.

Dette forteller Saleem oss om Den magiske paraplyen:

Ok. Så jeg har sikkert prøvd å skrive bok flere ganger da jeg var barn og jeg var også ganske så ivrig når det kom til dagboksnotater, men det bokprosjektet som jeg husker best og som jeg også fullførte er Den magiske paraplyen.

På mange måter er denne barneboken som jeg skrev da jeg var typ 19 år, noe av det pinligste jeg har gjort. Jeg har alltid tenkt at om jeg har noen skjeletter i skapet er det denne boka.

Jeg hadde jobbet i noen barnehager og som resultat av det lest både bra og dårlige barnebøker. Det var de dårlige bøkene som fikk meg til å tenke at jeg også burde gjøre et forsøk. Jeg satte i gang med å skrive historien om Aras:

Aras bor med mora si, det er ingen som vet hvor faren er, men de klarer seg fint uten ham. En kveld sniker Aras seg ut til skogen, selv om han ikke fikk lov av mora, og der møter han en creepy, gammel mann som gir Aras en magisk paraply.

Av en eller annen grunn tenkte jeg at det ville være nyskapende å lage illustrasjonene i PAINT. Jeg dævver av å tenke på det. En gang var det til og med en venn som påpekte at den gamle mannen så pedo ut i trynet. Det er uheldig.

Det aller flaueste er likevel hvor selvsikker jeg var. Jeg skrev til og med et forord hvor jeg takket bestevenninnen min Siri, og tre av barnehagene hvor jeg hadde jobbet: «Takk for inspirasjon til å finne det indre barnet mitt, og støtte til å la meg skape noe som barn kan ha glede av». Og jeg sendte boka til hvert eneste barnebok-forlag, seriøst, HVERT ENESTE. Og avslagsbrevene, de haglet inn. Eller, det var ikke alle som svarte meg en gang, kanskje fordi de ikke trodde at jeg var seriøs. Men jeg var seriøs, og jeg trodde at jeg var nyskapende. Egentlig en smell jeg stadig går på.

Mamma var uansett veldig stolt av meg, den dag i dag skjønner hun ikke hvorfor ingen av forlagene var interessert. Hun hadde til og med tatt med et eksemplar av Den magiske paraplyen til barnehagen hvor hun jobba og fortalt at datteren hennes hadde skrevet den. Barnehage-lederen hadde lest boka for barna på morgensamlingen en dag, og dagen etter skal de visst nok ha spurt om de kunne lese Den magiske paraplyen igjen.

Enten er dette noe barnehage-lederen bare fant på for å være hyggelig med mamma, eller så kan man si at Paint-boka mi ble en hit likevel. Til tross for den dårligste slutten noensinne:

Les også Musikkbloggens saker om Namra Saleems band, Level & Tyson, her.