Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju WP_20160704_002

Published on juni 28th, 2016 | by Katrine Judit Urke

0

Mitt første bokprosjekt: Peter Strassegger

«Jeg satt med bratwurstfett i munnviken og brus eller snop i fanget, og skrev med penn i en innbundet notatbok.». Peter Strassegger skreiv sin første bok på Autobahn. 

Tekst og foto: Peter Strassegger

Peter Strassegger er psykolog og forfatter, født i Østerrike og oppvokst på Bryne. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Stasia i 2012, og utga Før de henter oss i fjor. Men karrieren startet allerede i tolvårsalderen.

Dette skriver Strassegger til oss:

9788202392451

Peter Strassegger ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for Stasia. Omslag: Cappelen Damm

Den første boka jeg fikk publisert handler om en elleve år gammel gutt som kjører langs den tyske Autobahn fordi hans familie flytter fra Norge til Østerrike. Den første boka jeg overhodet skrev, skrev jeg da jeg var tolv år gammel og kjørte langs den tyske Autobahn. Familien min flytta fra Østerrike til Norge.

Det var sommer og bilene raste av gårde langs den eviggråe motorveien. Det dura i setene, sola steikte inn gjennom rutene, store colaflasker ble sendt rundt mellom oss søsken, og hubba-bubbabobler smalt i lufta eller festa seg i biltaket. Turen til Norge tok omtrent tre døgn. Jeg satt med bratwurstfett i munnviken og brus eller snop i fanget, og skrev med penn i en innbundet notatbok. Sannsynligvis for første gang i mitt liv. Hvor jeg hadde notatboka ifra, eller hvorfor jeg overhodet kom på ideen om å skrive, vet jeg ikke.

Jeg hadde aldri likt å skrive på skolen, og jeg hatet å lese bøker. Men jeg likte å lese tegneserier, så min første bok het derfor (på godt tysk): Asterix auf Antarktis. Og jeg må si en ting: Allerede som tolvåring var jeg like mye til forfatter som jeg er nå. Ikke bare følte jeg meg som en forfatter, jeg var en forfatter, spesielt med tanke på metodene jeg brukte.

Ikke bare følte jeg meg som en forfatter, jeg var en forfatter, spesielt med tanke på metodene jeg brukte.

Jeg husker fortsatt handlinga. Det var den rene rip-offen etter Asterix i Alpene, og/eller Asterix oppdager Amerika. Det kuriøse ved Sveits/Amerika ble byttet med det rare på Antarktis. Som en ekte forfatter stjal jeg som en ravn og plagierte alt jeg kom over. At det var en eneste stor faktafeil når Obelix havna i slåsskamp med isbjørner var heller ikke så mye å bry seg om. Heller ikke at det levde eskimoer der. Da jeg fortalte historien til mine storesøstre, og de påpekte disse feilene, måtte jeg stå på mitt og si: Det er bare en historie, den trenger ikke å være ekte!

Samtidig var det vanskelig å dikte seg til den obligatoriske, goscinnyske latinen, som selvsagt bør komme i den rette, komiske situasjonen. Heldigvis måtte jeg ikke gå særlig langt for å finne noen som kunne hjelpe meg videre. Jeg spurte min far, og brukte dermed den mest brukte researchmetoden for forfattere overhodet: Spør en du kjenner.

WP_20160704_005Min far satt i førersetet og hostet opp alle de skole-latinske glosene jeg trengte til mitt prosjekt. Nåvel, fru Blom, trengte og trengte. Før Obelix denga løs på isbjørnene sa han derfor: ”Tu misera porcus”. (Jeg har aldri slått opp om det stemmer, det er mye arbeid å kryssjekke alle sine referanser).

Før Obelix denga løs på isbjørnene sa han derfor: ”Tu misera porcus”. (Jeg har aldri slått opp om det stemmer, det er mye arbeid å kryssjekke alle sine referanser).

sek-person-scid-36506

Foto: Fredrik Arff

Resten av historien er omtrent slik: Jeg tror det var en eskimojente der som Asterix forelsket seg i (ikke ulikt som i Asterix oppdager Amerika) og en ond trollmann blant eskimoene som ville ødelegge alt for dem (akkurat som i Asterix oppdager Amerika). Uansett så kom de seg til slutt helskinnet hjem med blomsten (sic!) som de skulle plukke for at Mirakulix skulle bli frisk igjen (jf. Asterix i Alpene).

Da vi kom til Norge tegna jeg et omslag på notatboka og la den så vekk i en skrivebordskuff. Jeg hadde bedre ting å ta meg til enn å fortsette å skrive. Jeg var dårlig i norsk og hatet fortsatt å lese bøker, men ettersom årene gikk fortsatte likevel antall skrivebordskufftekster å øke som seg hør og bør for en forfatterspire. Og metodene har egentlig ikke endret seg stort, i beste fall moderert seg til et mer anstendig nivå.


Vi har bedt en rekke forfattere om å vise oss sin første bok.
Følg oss utover sommeren for flere fine historier!

Print Friendly

Tags: , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑