Boka du ikke tar med på campingferie

Den store skrekken kan være en frodig gressplen.

Tekst: Jorun I. Husdal/Omslag: Cappelen Damm og Ordfront

Se for deg at du en dag våkner opp til en verden hvor summen av hverdagens lyder har forstummet, lukter fordampet, og alt som står tilbake er fire campingvogner på en frodig, grønn gressmatte som møter en blå himmel uten sol i en tilsynelatende evig horisont. Du rekker knapt å begripe den nye tilværelsen før absurditeten når et nytt nivå, og du blir konfrontert med ting det har tatt deg et liv å fortrenge. Det er dette som venter de ti menneskene som befolker John Ajvide Lindqvists Himmelstrand: den första platsen, under det som tilsynelatende skulle ha vært en helt ordinær sommerferie på en helt ordinær campingplass i Saludden i Sverige.

Du rekker knapt å begripe den nye tilværelsen før absurditeten når et nytt nivå, og du blir konfrontert med ting det har tatt deg et liv å fortrenge.

Det är en brist så stor att den inte går att befatta sig med. Det man tar for självklart är det man saknar mest när det forsvinner. Derav denne ängslan. Ty, solen, liksom månen, är ett sällskap. I djupaste ensamhet om natten eller om dagen kan vi i alltid vända oss til dem.

Lindqvist har prestert å løfte grøsser-sjangeren, som ofte har vært gjenstand for billig triviallitteratur, til et annet og mer eksistensielt nivå. Ironisk nok er det sosialrealistiske vel så fremtredende som det overnaturlige. Med Himmelstrand beveger han seg bortenfor det gjenkjennelige; her er det ingen vampyrer eller zombier, men noe man først bare kan ane ligge dirrende mellom linjene, før skrekken materialiserer seg i noe ganske ubegripelig. Åtte voksne og to barn har blitt røsket ut av sin trivielle verden. De er typiske “medelsvenssons”, med sine volvoer og kanelbullar. Men penselen de males med er raus, og hver og en av dem trer stadig tydeligere frem som sammensatte individer med sine historier og indre demoner.

Når den nye tilstanden går fra uforståelig til kritisk, tvinges etter hvert romankarakterene til å se inn i seg selv og de mørke krokene av fortiden, med all den skam og fortrengte følelser det innebærer.

Himmelstrand fremstår mer som et psykologisk drama enn klassisk skrekk. Eller kanskje en roman om skrekk snarere enn en skrekkroman. Den handler om å finne mening i noe desperat meningsløst. Den handler om det å overleve for enhver pris. Den sier noe essensielt om den menneskelige tilstand, ved å la narrativet overgå naturen.

[D]et är bristen som gör oss till människor, ofullständiga och underbart intressanta. Man kan också säga att den gör oss till kräldjur som släpar sig fram mellan himmel och jord på jakt efter något som kan fylla hålrummet.

Himmelstrand kom ut i 2014. Den kan fint leses frittstående, men inngår i en planlagt trilogi, hvor bok nummer to, Rörelsen, den andra platsen, kom ut i 2015.

I sommer ser vi nærmere på noen boktitler som handler om sol og sommer, men som ikke egner seg som ferielektyre. Følg med videre i miniserien «Boka du ikke tar med på ferie»!