Mitt første bokprosjekt: Gabriel Moro

Et skjellsettende syn på en motorvei resulterte i en debutroman 20 år etter. Sitt første verk skrev imidlertid Gabriel Moro som 9-åring.

Foto: Gabriel Michael Vosgraff Moro

Gabriel Michael Vosgraff Moro er forfatter, kritiker og en av redaktørene for BLA (Bokvennen Litterære Avis). Det var Moros forfatterkollega og venn Tor Even Svanes som tipsa oss om å kontakte ham. Svanes selv leter fortsatt etter sitt første bokprosjekt som passende nok er en detektivhistorie; et aldri så lite mysterium der, altså, som vi venter i spenning på. Moro har derimot oppsporet (dukke)teaterstykket han skreiv som niåring. I sommer kunne vi lese om hvordan forfatter Peter Strassegger hentet inspirasjon til sitt første bokprosjekt fra en biltur på Autobahn. Utrolig nok gjorde Moro også det.

Moro forteller følgende om sitt «hverdagsdrama med innslag av fantastiske elementer»:

En sommer mot slutten av 1980-tallet satt jeg i en bil på vei fra Norge til Sveits. Et eller annet sted på Autobahn mellom Kiel og den sveitsiske grensen passerte vi en trailer i feltet ved siden av oss. Fra der jeg satt fikk jeg øye på en rekke snuter som stakk ut gjennom trange åpninger langs siden på traileren. Det var en dyretransport stappfull av griser. Denne hendelsen, opplevelsen av å se levende vesener stuet sammen på vei til døden under kummerlige forhold, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

… opplevelsen av å se levende vesener stuet sammen på vei til døden under kummerlige forhold, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Da jeg i 2005 debuterte skjønnlitterært med romanen Autobahn, hentet jeg det sentrale motivet i boken fra dette barndomsminnet. Jeg vred og vendte på hendelsen og utforsket temaet med griser og døden i en stream-of-consciousness-aktig tekst, trolig inspirert av forfattere som Thomas Bernhard og William Faulkner.

Når jeg i dag ser tilbake, blir det tydelig at min interesse for maktforholdet mellom mennesker og dyr, ikke bare kan gjenfinnes i det som ble min debutroman, men også i det aller første jeg skrev med en viss ambisjon om å formidle noe av verdi.

Året var 1990, jeg var ni år og bodde med min familie i en liten by utenfor Zürich i Sveits. Vi var med i en slags forening for norske barn bosatt i Sveits, kalt Trollklubben. Til sommeravslutningen hadde jeg diktet (og med god hjelp fått skrevet) et skuespill som ble oppført som dukketeater. Det var inndelt i fire scener og jeg spilte selv to av karakterene. Stykket het «Kokken og høna», og kan kanskje best beskrives som et hverdagsdrama med innslag av fantastiske elementer.

Kanskje er det også årsaken til at jeg aldri har skrevet dramatikk igjen. Det er som kjent lurt å gi seg på topp.

Plottet var enkelt, men virkningsfullt: Per og Mormor ankommer en liten landsby. De er begge sultne og finner frem til stedets restaurant. Per bestiller pommes frites og cola, mens Mormor vil ha høne med ris. Etter å ha tatt imot bestillingen forsøker Kokken å fange Høna på kjøkkenet, men blir lurt og faller selv i gryta.

Høna, viser det seg, er god til å trylle og forsøker å forvandle Kokken til en høne slik at gjestene kan få det de har bestilt. Dessverre for høna er det noe galt med trylleordene og Kokken blir isteden omskapt til en slange. Høna blir livredd og påkaller Trollmannen (her tydde jeg åpenbart til Deus ex machina-grepet, et ofte uglesett dramaturgisk triks der man introduserer et usannsynlig, umotivert eller kunstig element i form av en figur, gjenstand eller begivenhet for å løse et problem eller en umulig situasjon.) Trollmannen tryller Kokken tilbake, og løser floken ved å overbevise Høna om at alle restauranter trenger en kokk.

Kokken må på sin side må love at han aldri mer forsøker å steke Høna, blant annet fordi hun legger så fine egg. Dramaet avsluttes med at Kokken og Høna blir venner og pønsker ut en forklaring til Per og Mormor på hvorfor det ikke lenger er høne på menyen. Forklaringen har jeg glemt, men publikum elsket den. Kanskje er det også årsaken til at jeg aldri har skrevet dramatikk igjen. Det er som kjent lurt å gi seg på topp.