Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Kommentar NG.K&H.A.19001_1

Published on september 18th, 2016 | by Katrine Judit Urke

0

Er han fremdeles ungdommens dikter?

Obstfelders dikt «Jeg ser» traff sekstenårige meg så hardt at jeg skrev min egen versjon. Kunne det skjedd i dag?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: Edvard Munchs portrett av Sigbjørn Obstfelder, Nasjonalmuseet/Dag Andre Ivarsøy

standard_712px-Edvard_Munch_-_The_Scream_-_Google_Art_Project

I biblioteket er vi over gjennomsnittlig opptatt av jubileer. I år er det 150 år siden Sigbjørn Obstfelder ble født. For meg er Sigbjørn Obstfelder egentlig bare diktet «Jeg ser» fra 1893. Sammen med Tarjei Vesaas’ «Regn i Hiroshima» var dette det første diktet som grep meg. Jeg er usikker på om dette var på ungdomsskolen eller på videregående, men det skjedde iallfall på et følsomt tidspunkt, og det traff meg på samme måte som Edvard Munchs Skrik (selvfølgelig):

Sammen med Tarjei Vesaas’ «Regn i Hiroshima» var dette det første diktet som grep meg.

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

no-nb_blds_ 2398

Foto av Sigbjørn Obstfelder: Atelier Francais (København)/Nasjonalbiblioteket

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt…

Det er deilig å ikke føle seg dum, men i stedet klart kunne se for seg det som skjer i diktet

Tilgjengelig dikt

Jeg går ut ifra at mange flere enn meg også kan huske å ha blitt sterkt truffet av dette diktet i ung alder. Fremmedhetsfølelsen kommer godt fram og er lett å kjenne igjen. I tillegg er det nok befriende å lese et dikt som er forholdsvis tilgjengelig. Obstfelder blir gjerne kalt den første modernist, og «Jeg ser» er skrevet uten de strenge reglene for rim og rytme som vi kanskje ellers var vant til å måtte slite med i norsktimene. Det er deilig å ikke føle seg dum, men i stedet klart kunne se for seg det som skjer i diktet: Jeg-et ser opp på himmelen og på sola, jeg-ets blikk blir ved hjelp av en regndråpe ført nedover mot bygningene rundt seg, jeg-et ser videre nedover på menneskene og hestene, sola forsvinner og det begynner å regne og jeg-et føler seg helt fortapt. Og så er det kanskje noe ved disse temaene, å føle seg utenfor og å kanskje ville forsvinne litt, som treffer ekstra sterkt i midten av tenåra?

Tenåringsangsten

Sigbjørn Obstfelder var riktignok 27 år da diktet blei utgitt, så det gir vel mer mening å anta at slike temaer kan appellere til mennesker i alle aldre, om enn kanskje mest yngre mennesker. Men da jeg leiter i diktarkivet mitt fra da jeg var seksten finner jeg for eksempel dette diktet, «de kjenner meg ikke»:

DSCN0034

«Jeg ser» var fortsatt aktuelt i 2003 og treffer helt sikkert dagens unge emoer også.

jeg sitter på en
grønn, nymalt benk for tiden, jeg
eller
kanskje ikke på en benk
jeg tror jeg sitter
lengre nede
på bakken

på sort og kald asfalt

de går forbi meg
trakker nesten på meg
av og til står de der bare
ser teite ut
krangler
eller diskuterer

de blir aldri enige

jeg ser på dem
ingen ser tilbake
de kjenner meg ikke
jeg tror ikke de ser meg

eller kanskje ikke de vil se meg

Jeg tok disse diktene såpass på alvor at jeg har tatt meg tid til å forklare (for meg selv) hva det handler om: «skrevet 01.09.03 og handler om splittede lille meg som ikke vet hvem jeg er og føler at jeg er mange personer». Nå står det riktignok ingenting om Obstfelder i denne tolkningen, men jeg mistenker at diktet kan ha vært noe inspirert av «Jeg ser». Jeg synes det er ganske utrolig at et dikt kan treffe så godt 110 år etter at det blei skrevet.

Jeg synes det er ganske utrolig at et dikt kan treffe så godt 110 år etter at det blei skrevet.

«Identisk med sitt dikt»

Norsk litteraturhistorie skriver Per Thomas Andersen om hvordan Sigbjørn Obstfelder nærmest har blitt til synonym med «Jeg ser»:

«Ikke noen norsk forfatter er i større grad enn Sigbjørn Obstfelder blitt gjenstand for en historisk fiksering knyttet til én enkelt tekst. Diktet «Jeg ser» er, i likhet med Hamsuns Sult, blitt en litteraturhistorisk markør for 1890-tallet. Og som med Sult: høyst fortjent. Problemet er imidlertid at man som leser har lett for å høre «fremmedfølelse», «modernisme» og «1890-tall» før man hører diktet. Dessuten blir Obstfelder nesten identisk med sitt dikt, slik at det er vanskelig å oppdage resten av hans forfatterskap.»

Siden jeg jo kjenner meg sånn igjen i dette, vil jeg sjekke om jeg har lest andre tekster av Obstfelder som jeg kanskje kan ha glemt at jeg har lest. I Den store norske diktboken har redaktør Ivar Havnevik valgt ut fjorten dikt av forfatteren. Det første er «Rosen» som dere kan lese litt av her:

IMG_2435

En jeg får lyst til å ha som kompis

Diktet «Rosen» er ekspressivt, fullt av en slags nøling som gjerne avsluttes med utropstegn. Jeg synes det er dritrart og jeg får mer lyst til å gjøre narr av det enn å faktisk lese det ordentlig. Men jeg gir det en sjanse, og ser at jovisst er det litt voldsomt, men det er på et vis noe filmatisk over det og i likhet med de andre diktene er oppsettet visuelt. Men jeg er helt sikker på at jeg ikke har lest det før.

Det samme gjelder det neste, «Billet Doux». Neste dikt er «Jeg ser» som her ser ganske dempa ut i forhold til de andre diktene. Deretter følger det for meg flere ukjente dikt fram til «Byen» får meg til å måpe. Det har jeg jo lest før og det er jo så bra og det gir meg lyst til å bli kompis med forfatteren. I dette diktet bor jeg-et i fjellet og får angst av å ikke ha mennesker rundt seg:

«Og fjeldet blir pludselig så isnende koldt. Det har intet hjerte.»

Men når jeg-et kommer til byen, blir alt bare verre:

«Jeg blir mere og mere angst. […] Og omsider går det op for mig, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes af sin egen skygge».

Wow. De vanvittige menneskene: Kan ikke leve med dem, kan ikke leve uten. Så trist, så sant, så gjenkjennelig selv i 2016.


I kveld kårer NRK bok beste norske dikt gjennom tidene, og jeg krysser selvsagt fingrene for «Jeg ser» som er blant de nominerte.

Jubileet markeres blant andre av Sølvberget i Stavanger og Nasjonalbiblioteket med utstillinger og foredrag.

Angsten evig leve – til lykke med Obstfelder-året til dere alle!

 

Print Friendly

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑