Vil bøker fortsatt provosere i framtiden?

Film og spill har aldersgrense i Norge, men ikke bøker. I noen land sensureres fremdeles litteratur. Vil reguleringene forsvinne når VR blir det dominerende kunstuttrykket?

Tekst: Ingela Nøding/Foto: LearningLark, Flicr

Denne uka har vi markert Banned Books Week på Hovedbiblioteket ved å stille ut bøker som har blitt forbudt i ulike land til ulike tider. Det er et bredt spekter av titler som har blitt vurdert som skadelige og dermed uegnet for lesing. Kina lot seg provosere av Alice in Wonderland på 1930-tallet fordi den fremstilte dyr med menneskelige egenskaper, noe som kunne villede folk til å tro at dyr og folk var likeverdige. Volden i romanen American Psycho falt australierne tungt for brystet. Det er kun tillatt for lesere over atten år å låne eller kjøpe boka.

Ekstra interessant er det å lese om hvilke bøker bibliotekarer og lærere mottar klager på i dag. Den amerikanske bibliotekforeningen ALA utarbeider årlig en liste over kontroversielle bøker, titler som de får meldinger om er forsøkt sensurert på skoler og bibliotek i USA. Der viser det seg at ungdomsbøkene er sterkt representert. Bøker som tematiserer kontroversielle temaer i samfunnsdebatten, som kjønn, legning, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse eller seksualitet er fremdeles provoserende for mange. Men Bibelen er tydeligvis også fremdeles sprengstoff.

Les lista for 2015 her.

Ordets styrke?

Mange bibliotek trykker Banned Books Week til sitt bryst fordi denne markeringen tydeliggjør folks rett til å lese det de vil. Institusjonene oppfyller samtidig sitt samfunnsoppdrag ved å vise at de tilgjengeliggjør informasjon og kultur til alle og fremmer ytringsfrihet. Da er det interessant å tenke på at i Norge blir film og spill fremdeles tildelt aldersgrenser, som også bibliotekene respekterer, mens litteraturen står og skal stå tilgjengelig for alle. Vi setter ikke American Psycho eller Fifty Shades of Grey i barneavdelingen, men poden kan fritt vandre inn på voksenavdelingen og plukke med seg disse titlene, for så å sjekke dem uhindret ut på låneautomaten. Levende bilder blir fremdeles ansett som sterkere enn det skrevne ord.

Dette både bekrefter og står i skarp kontrast til de oppfatningene vi fremmer i debattinnlegg og festtaler til forsvar for ytringsfriheten. Ordet er jo noe av det mektigste vi har og skal være tilgjengelig for alle. Pennen kan felle et diktatur, mane til kamp, skrive frem fortellinger som både forsoner og splitter. Ordet er makt. Men samtidig frykter vi ikke dets påvirkning på den yngre garde.

Nå er det ikke slik at nasjoner som forbyr litterære utgivelser, behandler andre kulturuttrykk med silkehansker. Men hva gjør at frie demokratier som Norge regulerer de yngre kunstuttrykkene strengere enn de eldre?

Endret interesse

Jeg merker at jeg, som barn av min tid, selv støtter denne praksisen. Forskere har ikke klart å påvise at barn blir voldelige av å se eller spille voldelige levende bilder, det tror jeg heller aldri de vil. Men jeg opplever at film og dataspill, akkompagnert av lyd, går mer ufiltrert inn i mitt eget sinn og tror dermed at de gjør det i enda større grad på yngre tilskuere. Jeg tror disse moderne kunstformene frister barn mer og oftere enn de mer tradisjonelle, og at barn dermed har behov for å skjermes fra verkene med sterkest innhold.

Ikke for det, en bok, en skulptur eller et maleri kan være hardtslående nok. Vi vet godt hvor stor brudulje disse kunstsjangrene har skapt opp igjennom historien. Og vi vet også hvor redd et barn kan bli av å lese en skummel fortelling eller kanskje se en hånd i formalin på et kunstgalleri. Men i dag er det andre kunstuttrykk som trekker barnas oppmerksomhet. Det store flertallet tråler ikke bokhyllene på voksenavdelingen. Og utstillinger som Munch-museets samarbeid med Melgaard satte i gang aldersgrensedebatten, men museene opplever vel i liten grad barn som vandrer alene inn? Vanlig praksis kan se ut til å være at familier blir informert om sterkt innhold ved ankomst til museene, en praksis mildere enn den vi møter på kinoene.

Fra video til VR?

Det skal likevel være sagt at i fjor, samme år som Melgaard-utstillingen, kom Beskyttelsesloven. Ifølge Kunstkritikk.no skal loven verne mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder, og innebærer en forenkling og oppdatering av tidligere lover. Hvordan dette påvirker barns tilgang til sterke video-installasjoner på museene framover gjenstår å se.

Innen kort tid vil vi uansett oppleve enda sterkere inntrykk gjennom virtual reality-briller og annet VR-utstyr. Kanskje vil film- og spillgrensene forsvinne når dette blir allemannseie og vi har vent oss til nye typer kunstuttrykk.

Tiden vil vise om bibliotekene fremdeles mottar klager på bokutvalget når pornoindustrien pumper ufiltrerte opplevelser ut til kidsas VR-briller.

Kilder: Wikipedia og www.ala.org