Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Intervju

Published on november 1st, 2016 | by litteratur

0

Mørkt, aktuelt og eksperimentelt

Møt tre av årets Brageprisnominerte forfattere!

Tekst: Katrine Judit Urke og Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen

I dag ble de nominerte bøkene til Brageprisen kunngjort på Deichmanske hovedbibliotek. Vi møtte tre av forfatterne i kategorien Skjønnlitteratur for voksne: en som ikke skriver med mindre han finner flyten, en som har latt familielivet påvirke den litterære formen og en som fant lykken i tre linjer.

KyrreAndreassen

Kyrre Andreassen

er fra Drammen og har flere utgivelser bak seg, blant annet romanene Svendsens Catering (2006) og Barringer (1999). Sistnevnte ble han også nominert til Brageprisen for. Han har også skrevet teaterstykker og debuterte i 1997 med en novellesamling: Det er her du har venna dine. Forfatteren er kjent for å skrive mørkt og morsomt, noe som også gjelder årets nominerte roman: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Her møter vi elektrikeren Krister Larsen som har ryggprolaps. Han sliter med NAV og følelsen av å være utenfor.

Dette er din andre Brage-nominasjon. Føles det like gjevt denne gang som forrige?

-Nei, det kjennes egentlig bedre nå.

Hvorfor det?

-Fordi forrige gang var det ikke tvil om at Frode Grytten hadde skrevet årets beste bok og jeg var, i den grad man kan konkurrere om sånt, listefyll. Det var fint med synligheten da, men nå er det et helt annet klima for skjønnlitteraturens synlighet i aviser. Synlighet i det hele tatt er pressa fra alle kanter. Så enhver form for anerkjennelse og synlighet setter jeg pris på.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Hvordan kom du fram til den fabelaktige tittelen?

-Jeg hadde en kompis som var litt mer opptatt av historie og sånne ting enn oss andre på ungdomsskolen, så han drev og strødde om seg med den tittelen, et sitat fra Cato den eldre (romersk statsmann, red.anm.), støtt og stadig. Og så har det vel bare liggi der i bakhue og på et eller annet tidspunkt under skrivinga ramla det ned i huet på meg. Da skjønte jeg at hovedpersonen i romanen også var interessert i romersk historie, det utvida ham som karakter, men var også en tittel jeg følte passa bra til boka, selv om den ikke har noe med antikken å gjøre.

Er hovedpersonen like brutal som romerne?

-Nei, det er han ikke, men han har sitti inne for voldsbruk tidligere og har vel en kort lunte selv om han selv sier at den er forferdelig lang.

Å presse stoffet fram, det vet jeg av erfaring ikke blir bra, jeg blir ikke fornøyd.

Det tok ti år fra forrige bok til denne utgivelsen. Hvorfor tok det så lang tid å skrive fram denne?

-Nei, det tok den tida det tok rett og slett. Men jeg har jo sagt til journalister før at jeg mener de heller bør spørre folk som kommer med bok etter ett eller to år: Hvorfor tok det ikke lenger tid?

-Jeg har jobba ved siden av, og det har andre sånne praktiske sider akkurat det der, men den satt nok litt langt inne. Samtidig har jeg hatt en regel for meg selv at jeg skal kun skrive når det flyter naturlig og når det er morsomt å skrive. Å presse stoffet fram, det vet jeg av erfaring ikke blir bra, jeg blir ikke fornøyd. Så det er vel hovedgrunnen.

Dagens Næringsliv mener denne romanen «forteller om noe nytt som ikke kan formidles på andre måter». Hvordan har du fått til det?

-Nei si det, det er vel noe med å være i verden og prøve å si noe om det, da. Jeg ble glad for den anmeldelsen der. Men jeg skriver jo samtidsromaner, og jeg tenker at hovedpersonen er et resultat av den tida han lever i, som er Norge i dag. Jeg skriver om hva som skjer med en fyr som av ulike grunner føler seg og blir marginalisert i verdens rikeste land, et land han tidligere har følt at han har hatt en helt fin og naturlig posisjon i.

Så bortsett fra din roman om denne mannen, hvilken utgivelse fra 2016 vil du anbefale?

-Åh, nei det er jo vanskelig. Men jeg skal jo i gang med å lese Monica Isakstuen (Vær snill med dyrene, red.anm.), en av de andre nominerte, så apropos det å si noe nytt om noen nye erfaringer virker det som om hu og går inn i noe som mange opplever og må forholde seg til. Jeg er spent på den boka, som jeg også er spent på de to andre nominerte.

Monica

Monica Isakstuen

er nominert for Vær snill med dyrene, hennes femte utgivelse og tredje roman. Det har blitt en original bok, både med tanke på form og tematikk. Formmessig likner den en kortprosasamling, samtidig som handlingen henger sammen som en roman. Temaet er tungt, det handler om en skilsmisse og særlig om å få delt omsorg for et barn. Samtidig er romanen svært behagelig og lett å lese og også humoristisk til tider. Selv synes Isakstuen at boka er det beste hun har skrevet.

Jeg leste i  et intervju med deg i Fredriksstad blad at du synes Vær snill med dyrene er det beste du har skrevet, men at du synes det er litt flaut å si høyt. Men nå da du har blitt nominert til Brageprisen kan du iallfall si det høyt! Hvorfor er dette den beste boka du har skrevet?

-Fordi jeg har klart å jobbe fram en tekst som jeg synes er uanstrengt og som har overraska meg når jeg har skrevet den. Det har jeg ofte beundra hos andre, at det er en friskhet og noe levende i språket. Jeg merker når jeg skriver om det føles uanstrengt eller ikke, og nå har det vært veldig forfriskende for meg å skrive. Jeg har jobba veldig med å få til vekslingene i tempo og temperatur. Jeg tenkte at jeg hadde lyst til å lage noe som på en måte var veldig fragmentert, men som likevel hang sammen.

Det startet faktisk med at det var en tematikk jeg hadde lyst til å utforske rundt dette med delt bosted. Det sa jeg til redaktøren min, han ble livredd, det var noe av det verste han kunne høre, tror jeg. Jeg tror han tenkte at jeg burde skrive en sammenhengende roman.

Hva fikk deg til å skrive boka på denne måten i stedet for en mer tradisjonell tettpakka roman?

-Jeg har blitt veldig redd for det jeg kaller «transportetapper», å beskrive hvordan noen kommer seg fra ett sted til et annet, å lage disse store «rammefortellingene». Det startet faktisk med at det var en tematikk jeg hadde lyst til å utforske rundt dette med delt bosted. Det sa jeg til redaktøren min, han ble livredd, det var noe av det verste han kunne høre, tror jeg. Jeg tror han tenkte at jeg burde skrive en sammenhengende roman.

-Men det er så enkelt som at jeg har tre ganske små barn, og jeg tenkte at jeg må skrive noe som gjør at jeg får skrevet litt og litt uten at jeg føler at jeg må ha oversikt, for jeg får veldig sjelden skrevet mer enn tre uker om gangen. Det er en form jeg stjal litt fra noen engelske kvinnelige forfattere som også har skrevet på den måten.

Hvilke forfattere?

Jenny Offill, blant annet. Og Rachel Cusk, hun har kanskje ikke skrevet så fragmentert, men… Dette er en måte å skrive på som gjør at jeg liksom kan føle meg fornøyd med en arbeidsdag, når jeg har begynt på en kort tekst og avslutta, og så: «Neste!».

Tematikken er også original, eller særlig måten du isolerer den på. For det handler om en skilsmisse, men svært lite om bruddet, og aller mest om konsekvensene dette vil få for barnet. Var det vanskelig å fokusere tematisk?

-Det var jeg så bestemt på. Det var den følelsen av oppløsning og frykt som lå der og var så sterk, sånn at det var det jeg ville utforske, da, den frykten for å gjøre dette med barnet, som hun Karen har, og følelsen av at det er oppløsning i romanformen og oppløsning i hennes liv, på en måte. At det hakker i både form og i tematikk føltes liksom riktig fra starten. Så bruddet var veldig underordna, jeg tenkte at hvis det blir forklart for mye, blir det liksom enten et offer, eller litt sånn «hvem har vært slem med noen her» i dette kjærlighetsforholdet. Så pappaen i romanen er jo bare en pappfigur i bakgrunnen. Og en god mann som sikkert også vil være sammen med datteren sin.

Kan du nevne en av årets bøker (utover din egen) å anbefale Litteraturbloggens lesere?

-Det er den boka som har vært viktigst for meg mens jeg skrev både den forrige romanen min, og som har fulgt meg i formen her. Det er Jenny Offills Avdeling for grublerier. Så den vil jeg hamre inn!

Moe-Repstad

Nils Chr. Moe-Repstad

er nominert for Wunderkammer (27 kataloger), en diktsamling på mer enn 800 sider. «Wunderkammer» er et tysk ord og kan oversettes til «raritetskabinett» på norsk. Wikipedia forklarer dette slik: «Raritetskabinett var i renessansen og opplysningstida i Europa en privat samling og utstilling av sjeldne, eksotiske eller merkverdige gjenstander, både naturlige og menneskeskapte. Raritetskabinetter ble gjerne eid av fyrster og rike borgere og ga høy status.» Det å forstå tittelen er en utmerket nøkkel til lesningen. Moe-Repstad har skrevet flere diktsamlinger tidligere, og ble også nominert til Brageprisen i 2013 for Teori om det eneste.

Du har skrevet en diktsamling på mer enn 800 sider, det i seg selv er jo nesten unikt. Gratulerer så mye med nominasjon til Brageprisen for andre gang , er du fornøyd med resultatet av Wunderkammer?

-Ja, det er jeg veldig fornøyd med. Absolutt. Det har blitt en veldig bra bok.

Boka di er jo som tittelen tilsier nettopp som et raritetskabinett, fylt av beskrivelser av ulike fenomener innen naturvitenskap og mange steder og tider. Hva er det du ønsker å vise eller stille ut for leseren?

-Den har jo en ambisjon om å lage et verdensbilde, på en måte, verken mer eller mindre. Og den har et nærmest matematisk overbygg også, den er ganske streng i formen. Selv om det er sju hundre og ett eller annet dikt her, så er det egentlig en ganske stram bok. Den er bygd opp etter en matematiker som het Mandelbrot som hadde en teori om at kaoset i naturen har symmetri; hvis du tar ut små deler, så vil du se en slags gjentakende symmetri.

-Du kan tenke deg hvis du ser inn i et bjørkekratt, for eksempel, så ser det veldig kaotisk ut, men hvis du går inn på nær avstand, så vil du se at det er en gjentakende symmetri, for eksempel at greinene vokser på en bestemt måte. Og derfor har vi disse tre linjene som går igjen. Men så har vi også en katalog i boka som heter «Den siamesiske katalogen» der det er 2 x 3 linjer, bare i få dikt, det jeg ville da er å vise at det også finnes mutasjoner i naturen.

Det vanskeligste med hele boka var egentlig å sette den sammen. Bygge den sammen. Det var absolutt mest krevende og mest trøttende.

Jeg leste i et intervju med deg i Klassekampen at du egentlig bare skulle «skrive noen enkle, fine dikt», at du altså ikke så for deg et så omfangsrikt prosjekt. Hvordan endte du da opp med denne boka?

-Det er nesten uforståelig når jeg ser på det selv. Men diktene i de to forrige bøkene mine var lange, episke, så da jeg bestemte meg for at jeg ville ha et sånt slags dogme, at det ikke skulle være lenger enn tre linjer, så føltes det ekstremt befriende, i stedet for å være noe som begrenset. Så jeg skrev ganske mye. Jeg pleier å kaste mye materiale i bøkene mine, i en vanlig bok så kaster jeg i hvert fall halvparten, men her så jeg at kvaliteten var ganske bra hele veien, at jeg ikke kunne rettferdiggjøre å kaste så mye, selv om jeg kasta noe. I en så lang bok er ikke alle diktene stjerne, noen dikt er bedre enn andre, noen passasjer har andre temperamenter enn andre, det blir nødt til å være sånn i en så svær bok. Det vanskeligste med hele boka var egentlig å sette den sammen. Bygge den sammen. Det var absolutt mest krevende og mest trøttende.

Å plassere diktene i de forskjellige katalogene?

-Ja. I en vanlig diktbok er det alt fra 30-40-50 tekster, ikke sant. Og så legger man dem liksom utover gulvet og går fram og tilbake og ser. Men her var det en sånn bunke at man måtte minst hatt et industrilokale dersom man skulle gått rundt sånn. Så det ble helt håpløst. Jeg måtte lage et slags system, et slags alfabetisk system, rett og slett.

Kan du nevne en av årets bøker (utover din egen) å anbefale Litteraturbloggens lesere?

-Da vil jeg ta en norsk poet som ikke leses så veldig mye, men som jeg synes er fantastisk: Nils Yttri, Samlede dikt, rett og slett. Ikke blant årets bøker, men fantastiske bøker som er samla.

De øvrige Bragenominerte forfatterne for 2016 ser du under. Vinnerne annonseres på Dansens hus i Oslo onsdag 23. november. Her kan du lese om hvordan det er å sitte i Bragepris-juryen.

 Bragenominerte

Print Friendly

Tags: , , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑