Litterære blind-dates

Slik gikk det da jeg leste tre bøker anbefalt av Deichmans bibliotekarer.

Tekst&foto: Jorun I. Husdal, vikar på Hovedbiblioteket/Omslag: Bokklubben, Oktober, Gyldendal

Jorun I. Husdal.

Dette blir bare mellom deg og meg, ok? For jeg må bare innrømme noe: Lista over bøker jeg har lest, hvor lang den enn er, er hvit som et laken og har et rimelig maskulint preg. Det går i Bjørneboe og Mykle, Enquist og Lindqvist, Bukowski og Kerouac, Kafka, Toole Kennedy, Vonnegut og så videre.

Her på avdelinga for skjønnlitteratur har vi jo boklidenskapen til felles, men så spriker det en del når det kommer til personlig smak.

Her på avdelinga for skjønnlitteratur har vi jo boklidenskapen til felles, men så spriker det en del når det kommer til personlig smak. Og det er faktisk en fordel det at man samles om et felles mål, men har forskjellige veier til det. Dermed både utfyller og utfordrer vi hverandre.

Men selv om det på biblioteket hersker en viss, om enn rimelig elastisk, form for konsensus om hva som er bra litteratur, kommer man ikke bort fra at smak, behag og den subjektive opplevelsen er det som styrer både oss ansatte og de fleste som kommer til oss for å få hjelp til å finne en god bok.

Ideen om å la andre diktere hva jeg skulle lese for en stund fremover, kom til meg etter å ha lest bloggredaktør og kollega Ingela Nødings innlegg om litteraturformidling. Det kan nærmest være en gymnastisk øvelse det å tøyle sin egen smak og begeistring når en låner ber om en anbefaling. Men jeg tror det er sunt og lærerikt å prøve å respektere smaksmangfoldet. Noe av det mest givende med å jobbe på bibliotek er faktisk det å kunne tolke en låners ønsker i den grad at man finner noe å anbefale som vekker genuin begeistring, og enda bedre – at vedkommende kommer tilbake etter mer!

Jeg har hatt én sånn låner, som kom tilbake igjen og igjen. Men vi hadde nærmest identiske litterære preferanser, og det var litt som å tråkke opp min egen sti, noe som for så vidt var en veldig takknemlig opplevelse, om enn ikke en stor prestasjon. Vanskeligere er det når det kommer lånere som foretrekker sjangre jeg sjelden eller aldri trekkes mot, men også her skal jo målet være det samme.

Derfor ville jeg se hva som skjedde når noen helt uhildet anbefalte meg en bok, uavhengig av hva de trodde jeg kom til å like, eller hva som kunne tenkes å være et “riktig” valg. Kanskje ville jeg oppdage titler jeg ellers ikke ville lest, og mine kolleger ville få testet ut sine favoritter på en kollega. For når man virkelig brenner for skjønnlitteratur, har man gjerne en eller flere bøker man nesten må holde seg selv litt i kragen for ikke å dytte på folk, gjerne litt uavhengig av hva de ellers foretrekker. Det er noe som skjer når en bok treffer rett i hjertet, når den åpner rom i oss vi nesten ikke vil finne veien ut av. Enkelte litterære opplevelser er så gode at man liksom bare må dele dem med andre, for å kjenne på gløden og entusiasmen i fellesskap.

Jeg fikk i alt åtte anbefalinger, flere av dem hadde jeg ikke en gang hørt om. Jeg satte i gang med liv og leselyst! Her er de tre første jeg leste:

Kollega Ingela anbefalte: Trekket mot nord av Tayeb Salih (1966)
Ingelas anbefaling var fullstendig ukjent for meg, og i sannhet en spennende og uvant innledning til prosjektet mitt. Jeg har, med skam å melde, marginal erfaring med afrikansk litteratur. Etter å ha tenkt meg om kom jeg faktisk ikke på andre enn Lessing og Coetzee, begge hvite etterkommere av europeiske kolonister. En kollega nevnte Camus, som jeg jo har lest i likhet med alle som var litt pretensiøse på videregående, men han sverger nok større troskap til Frankrike enn Algerie. Så da står jeg fortsatt på relativt bar bakke. Det er jo for galt.

Trekket mot nord må ha vært veldig moderne i arabisk forstand da den kom, og problematiserer nettopp møtet mellom Afrika og Vesten i et post-kolonialt perspektiv. Det er fascinerende å lese om hvordan gammelt tankegods legger en klam hånd over forventningen til andres livsførsel, uten at man nødvendigvis er så nøye på det selv. Jeg tror jeg ble tatt litt på sengen av fordommene jeg tydeligvis har, om streng og konsekvent religiøs praksis i enkelte deler av verden. Men i det islamske Sudan, der hvor Nilen tar en sving, synes folk at kvinner helst skal være både omskjærte og sin manns eiendom, samtidig som promiskuøse floker løses med å gifte seg med alle man har lyst til å hoppe til køys med. Skilsmisse er like velsignet i guds øyne som ekteskapet. Og så drikkes det til kuene kommer hjem bak lukkede dører.

Blant vennene til fortellerens bestefar går grisepraten sin gang. Noe av det drøyeste kommer fra en venninne av bestefaren, noe som ærlig talt overrasket meg. Men er det ikke litt sånn overalt, da? Islam ser ikke ut til å være forskånet for skreddersydde tilpasninger av dogmer og leveregler, omveier som med litt oppfinnsomhet kan rettferdiggjøres. Det er jo alltid lettere å koste for andres dør enn sin egen.

Og i dette spenningsfeltet står bokens forteller og vibrerer. Etter flere års studier i London kjenner han på lengselen etter det enkle livet hjemme på landsbygda. Men årene i Vesten har gjort noe med blikket hans. Så dukker Mustafa Said opp i historien, og forsterker denne spenningen. Denne mystiske og geniale mannen avdekkes flekkvis og oppstykket, og etter hvert som bildet av ham fylles ut fremstår han nærmest som et symbol, en fyr som virkelig skrever farlig bredbent over to kulturer, og lar seg danne så vel som korrumpere av begge.

Jeg innrømmer også at dette var en noe uvant type prosa å hanskes med. Den ga meg en del motstand, men ikke dårlig motstand nødvendigvis.

Jeg følte faktisk på litt skam i passasjer hvor den vestlige, hvite kvinne fetisjerer over den «eksotiske og dyriske afrikaneren». Jeg fikk noen assosiasjoner til Langston Hughes’ novelle “Slave on the Block”, som også fikk meg til å føle meg ganske uggen. Ikke minst over at Mustafa, i likhet med Hughes’ Luther, bevisst legger opp til og utnytter kvinnenes fantasier om dette eksotiske.

Jeg innrømmer også at dette var en noe uvant type prosa å hanskes med. Den ga meg en del motstand, men ikke dårlig motstand nødvendigvis. En for meg ganske ukjent kultur skildres i en litt ukjent syntaks, tilsynelatende enkelt, men samtidig så sammensatt. Problemstillingen er i seg selv klassisk nok, men Trekket mot nord er skrevet fra det perspektivet jeg ellers så sjelden får det omtalt fra. Det er pakket inn i et poetisk språk med hemmeligheter på hver side, som når de blir avslørt river en med i en fortelling som bare vokser i omfang.

Totalt sett synes jeg det var det en fin leseropplevelse. Jeg ble ikke dratt inn helt til å begynne med, men ble snarere sittende og dvele ved setninger, og klarte ikke alltid å komme i gang igjen. Ikke før historien om Mustafa Said begynte å rulles ut for alvor, og drivet etter å forstå slo inn. Jeg vet ikke om jeg noen gang forsto Mustafa. Mange av hans handlinger har liksom ingen krystallklar motivasjon. Men det fikk meg til gruble en hel del.

Jeg har skjønt at jeg mangler noe på den kulturelle bredden i det litterære repertoaret mitt, og at det kanskje er på overtid å fylle ut noen av de store hvite flekkene på kartet.

Jeg tror ikke dette blir det siste jeg leser fra Afrika!

Kollega Thor Arne anbefalte: The Easter Parade (Påskeparaden) av Richard Yates (1976)

Thor Arne er nok kanskje den som ellers ligger nærmest meg i litterær smak, og sånn sett var det litt gøy at han anbefalte en forfatter som lenge har ligget på min litt lealøse bucketlist. Så langt er dette en av to av de anbefalte bøkene jeg visste litt om fra før.

Noe som skulle vise seg å prege lesningen boken gjennom, var linjen som åpnet romanen: “Neither of the Grimes sisters would have a happy life”, og den vissheten sluttet aldri å spøke for meg. For tross den noe fatalistiske åpningen holder man på et lite håp om at det kanskje går bra likevel.

Søstrene Grimes består av Emily og Sarah. De vokser opp i en endeløs rekke av stadig nye hjem sammen med sin selvopptatte og virkelighetsfjerne mor, som rett og slett er sprø på en sånn måte som knapt lar seg beskrive. Det liksom bare skurrer av stort sett alt hun gjør og sier, og hele væremåten hennes virker nærmest patologisk. Hun er skilt fra døtrenes far, som hele tiden står i bakgrunnen som det ene elementet som gir en form for trygghet og kjærlighet i søstrenes liv, om enn i kraft av en del ønsketenkning og idolisering.

Emily er den det er lettest å identifisere seg med, ikke bare fordi hun er den som følges tettest boka gjennom, men også fordi hun til tross for å ha levd livet sitt minst to generasjoner før min egen, fremstår som en moderne kvinne, en fri sjel. Skarp og selvgående, jevnbyrdig med sine mannlige kolleger og bekjentskaper. Og det irriterte meg litt at denne åpningslinjen forble som en klangbunn i bakhodet, for jeg ville virkelig at det skulle gå godt med Emily. At man kan leve et lykkelig liv uten å ha alt det konvensjonelle på plass, selv rett over midten av forrige århundre. Det går ikke bedre for Sarah, som nettopp lever ut den hvite stakittgjerde-drømmen – komplett med en voldelig ektemann og eskalerende alkoholproblemer – før det til slutt bare rakner fullstendig.

Det som er litt pussig, og som jeg tror kommer av Yates’ elegante fortellerstil, er at denne innsikten om hvilken vei det går tross alt sniker seg nesten ubemerket på. For én ting har Grimes-søstrene til felles – de går langt i å dekke over hvordan de egentlig opplever egne liv og sin plass i verden.

Skal jeg være helt ærlig, forlot Yates meg med en litt blandet følelse.

Noe av det som kanskje virket sterkest på meg, er nettopp Yates’ fortellerstil. Hvordan han på den ene siden kan avsløre slutten innledningsvis, og på samme tid la jentenes skjebner spilles ut på en nærmest umerkelig måte, og slik nære håp hos leseren om at det skal ordne seg likevel.

Skal jeg være helt ærlig, forlot Yates meg med en litt blandet følelse. Jeg liker så utrolig godt måten han skriver på: de vidunderlig elegante formuleringene, hvordan han skildrer frem karakterer du tror på, det tilbakelente og tørrvittige.
Men jeg føler meg liksom litt ukomfortabel med konklusjonen, om at man er fortapt uansett om man lever et liv basert på frihet eller forpliktelser. Kanskje noe av det kan tilskrives et eventuelt skråblikk fra Yates på det overfladiske i den amerikanske drømmen, drømt av de frie og de modige, i en tid med enorm vekst og velstand? Jeg vet ikke. Da jeg var noen linjer fra slutten, måtte jeg bla meg tilbake til første side og åpningslinjen. Setningen som ledsager skjebnen til Grimes-søstrene utdyper: “… and looking back it always seemed that the trouble began with their parents’ divorce».

Det er et mørkt og fastlåst utfall Yates byr på. Godt fortalt, absolutt, men kanskje litt vel trøstesløst og en smule deterministisk.

Kollega Frantz anbefalte: Kanelbutikkene av Bruno Schulz (1936)

Dette er kanskje den smaleste, for ikke å si rareste anbefalningen jeg fikk. Frantz skrev i sin tid hovedoppgave om Bruno Schulz. Det er ikke et fyldig utvalg verden sitter igjen med fra Schulz’ penn. Han rakk å gi ut to novellesamlinger, begynne på en roman, hvis manuskript dessverre forsvant etter at han endte sitt liv fort og brutalt, da han ble skutt ned på åpen gate midt under andre verdenskrig en dag han skulle ut for å kjøpe brød. Schulz var polsk jøde, og hadde muligheten til å bli sendt i trygghet, men rakk aldri å komme så langt.

Kanelbutikkene er en novellesyklus som i hovedsak sirkler rundt fortellerens far, og hans stadig mer uforutsigbare psykiske tilstand. Her er et surrealistisk familieunivers fortalt fra et barns synsvinkel, noe som nok gjorde det enklere for meg å godta en del av de fantastiske skildringene, og å sette pris på dem. Faren, og hans galskap, beskrives med en slags aksepterende varme og kjærlighet. Om han blir irettesatt for sine krumspring, slås han aldri hånden av eller sendes vekk, i stedet tilpasser familien sine daglige rutiner rundt den til en hver tids herskende tilstand.

Faren har mange merkelige og til tider vidunderlig absurde innfall. Som når han bestiller egg fra hele verden for å ruge frem all slags fuglearter, alt fra buddhaaktige kondorer (!) til vakre påfugler, som får fly fritt oppe på loftet. Han holder lange glødende monologer om mulighetene for å bli en slags skaper i bibelsk forstand, som kun dyrker frem de delene av en kropp man trenger til gitte formål. Hvorfor ha to armer om man bare bruker en? Hvorfor ha nese dersom man bare skal snakke? Han sørger ektefølt over voksdukker og malerier, som skjebnebestemt er tvunget inn i en form de må holde ut gjennom hele sin eksistens. Plutselig kan han klatre opp i hyllene, eller gjemme seg i mørke hjørner, ligge naken på gulvet og minne mer om en kakerlakk enn et menneske. Alt mens livet går sin gang i familien for øvrig.

Den første novellen i samlinga etterlot meg med en viss skepsis, det må jeg si.

En rasende festlig detalj er hvor kilen faren er. Og blir det for mye av det gode, vifter datteren Adela med en krum pekefinger. Trusselen i den lille bevegelsen er nok til at faren ramler sammen i ville latteranfall, og glemmer hva han nå enn holdt på med.

Den første novellen i samlinga etterlot meg med en viss skepsis, det må jeg si. Schulz er glad i sine bilder! Her er lag på lag med metaforer, og jeg lurte litt på om han noensinne kom noen vei gjennom alle de vidløftige skildringene sine. Men etter hvert skled narrativet inn, ikke som en helhetlig historie, men som hverdagsskildringer med en smak både av den blomstrende Proust, så vel som den surrealistiske Kafka. Ikke så rart heller, Schulz bidro til å oversette Kafka til polsk. Og det er vel sin kollega han sender et nikk i retning til i beskrivelsen av farens nevnte insektaktige tilstand.

Tenk om Schulz kunne ha fått fortsatt sitt forfatterskap! Det kunne ha blitt veldig spennende og gøy etter hvert.

Schulz er mildt sagt en interessant stemme. Han krever litt av deg, som at du åpner opp for at gravitasjonslovene kan bli opphevet under en helt vanlig familiemiddag. Jeg var hele tiden litt usikker på hvor mye som er ment humoristisk, men jeg lo i alle fall ofte. Humoren er lun, og samtidig helt absurd. Det er da særlig faren som bidrar til komikken, men vel så mye hvordan familien lar ham få holde på med sitt, hverdagen går sin tralt parallelt med det pågående enmannssirkuset de har rundt seg. Tenk om Schulz kunne ha fått fortsatt sitt forfatterskap! Det kunne ha blitt veldig spennende og gøy etter hvert.

Dette koste jeg meg med, og måtte stadig vekk frasere linjer til kjæresten min mens jeg leste. Jeg kommer helt klart til å lese det andre og siste fullførte verket Sanatorium under timeglassets tegn, og være litt lei meg for at det, med unntak av en brevsamling og noen essays, er alt som er igjen etter Bruno Schulz.