Vår, tra la la, vår

Jeg trodde jeg skulle ende opp med noe sånt som fem titler jeg ville trekke fram blant vårutgivelsene, men det blei visst nitten, gitt.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: tsiegretlop (flickr.com)

Som jeg skreiv i fjor, er det litt kunstig å kalle noe for «bokvåren». I løpet av denne årstiden utgis det mest oversatt litteratur, nyutgivelser av klassikere og (påske)krim, og ikke så mye nytt norsk, dermed er det gjerne ikke noe poeng i å se etter tendenser og trender og slikt. Men jeg hadde iallfall lyst til å se litt over vårkatalogene og plukke meg ut noen potensielle favoritter. Jeg har skrevet litt om alle sammen, i sånn ca. kronologisk rekkefølge ut ifra forventet utgivelsestidspunkt, fra titler som allerede er i salg til titler som skal komme rundt påsketider.

 

Jenny Erpenbeck: Går, gikk, har gått

Jeg er en av dem som har hatt godt av å se Leo Ajkics perfekte NRK-serie Flukt. Hvis du mistenker at du også kan ha godt av det er det bare å trykke på play her. Da det nå har blitt oversatt (av Ute Neumann) en tysk «inntrengende og finstemt» roman om flyktningkrisen, skal jeg hive meg over den også.

 

Lasse Fosshaug: Alt etter havet

Lasse Fosshaugs første bok, Looking for love fra 2011, var en slags konseptbok basert på dokumenter fra Wikileaks. Fosshaug søkte etter ordet «love» i amerikanske etterretningsrapporter fra Irak og Afghanistan. Deretter kom Over brua, og slik ble Fosshaug en av flere unge forfattere som har fått god omtale og som jeg har blitt nysgjerrig på, men som likevel har blitt liggende i min skal lese-bunke. Nå har hans tredje bok kommet, Alt etter havet, som skal være en slags sci-fi-arbeiderroman. Sjangerbetegnelsen i seg selv gir meg assosiasjoner til bøkene av russiske Vladimir Sorokin, som er oversatt til norsk av Flamme forlag som også utgir Lasse Fosshaug. Fosshaug har faktisk gitt hovedpersonen sin det russisk-klingende navnet Ivan Ivanovitsj, så det blir spennende å se om det er noe i disse assosiasjonene.

 

Wencke Mühleisen: All gjeldende fornuft

Når jeg skal beskrive Wencke Mühleisen, dukker det opp en tanke om at hun er blant de eneste gjenværende synlige 70-talls-feministene vi har i Norge. Mange som har levd lenger enn meg kjenner henne fra nettopp 70- og 80-tallet som profilert performance-kunstner tilknytta Friedrichshof-kollektivet. Nå arbeider Mühleisen som forsker og forfatter, og er aktuell med sin tredje skjønnlitterære bok, denne gangen en brevroman. Morgenbladet skriver 13. januar at forfatteren her «klarer å knytte enkeltmenneskets erfaringer til de store systemene på en måte som er et særsyn i norsk litteratur». Det høres med andre ord ut som Mühleisen har videreført sine gode teknikker i All gjeldende fornuft.

 

Fire danske poeter

Samlaget har gjendikta fire unge danske poeter: Asta Olivia Nordenhof (Det enkle og det einsame, gjendikter: Anna Kleiva), Olga Ravn (Eg et meg sjølv som lyng og Celestine, sistnevnte er en roman, begge gjendikta av Inger Bråtveit), Amalie Smith (I sivil, gjendikter: Siw-Anita Kirketeig) og Theis Ørntoft (Dikt 2014, gjendikta av Erlend O. Nødtvedt og Britt Kristin Ese). I Danmark blir disse omtalt som del av «generasjon etikk» som omfatter unge forfattere som skriver politisk, samtidig som de skriver om de nære relasjonene. Den danske poesien har fått et stort oppsving og får for tida mye mer oppmerksomhet enn den norske.

For dem som likevel følger med på poesien som blir skrevet her til lands, kan vi i denne sammenhengen trekke fram Ingvild Lothe som sammenlikning til disse forfatterne; Littkritikks anmelder omtaler samlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt som «[fjor]årets danskeste norske utgivelse». I Dag og tid har det i forbindelse med disse utgivelsene oppstått en debatt om hvorvidt det egentlig er noe poeng i å gjendikte poesi fra dansk og svensk som jo er språk vi helt fint mestrer å lese. Jeg heller mot å si meg enig med Samlaget som mener at gjendiktninger kan bidra til å åpne øynene våre for nabolandspoesien. Og kanskje smitter poesitrenden enda mer over til Norge? Motsi meg gjerne hvis du er uenig, men med få unntak, som nevnte Ingvild Lothe og kanskje Anna Kleiva og Anne Helene Guddal og selvfølgelig Gunnar Wærness’ dikt, har ikke den norske poesien status som så veldig kul for tida. Det hadde vært gøy om det hadde blitt en forandring på dette.

 

Stig Aasvik: Lofotveggen

Sist Stig Aasvik ga ut bok var i 2012. Dette var romanen Indre anliggender, som, inspirert av franske Edouard Levés Selvportrett, kun inneholder setninger som begynner med «jeg». Jeg husker romanen som et velskrevet portrett av en sympatisk fyr, og den var attpåtil selvbiografisk. Aasviks nyeste roman, Lofotveggen, skal også være selvbiografisk i tillegg til at den av forlaget blir beskrevet som «en kompleks, musikalsk, mørk, drømmende og lyrisk fortelling om å være menneske, her og nå».

 

 Chris Kraus: I love dick

Det er sikkert flere enn meg som har sett dette freshe omslaget i bokhandelen! Nå har I love dick akkurat blitt utgitt på norsk, oversatt av Knut Ofstad . Dick er navnet på en karakter i boka, en akademiker, som hovedpersonen og forfatteren Chris Kraus forelsker seg i. Og dette skal resultere både i et slags trekantdrama og noe forlaget kaller «et feministisk geriljaskrift, en hyperbevisst metaroman, et kjønnsfilosofisk manifest, et konseptuelt kunstobjekt og skandaløs bekjennelseslitteratur». Den er visst blitt tv-serie også, en Amazon Studios-serie med Kevin Bacon i rollen som Dick.

 

Demian Vitanza: Dette livet eller det neste

Jeg veit ikke om Demian Vitanza fortsatt bor i bobil, men jeg veit at slike opplysninger fester seg: På et tidspunkt ga Vitanza opp boligdrømmen og flytta inn i en bobil, og dette tenker jeg alltid på når jeg ser navnet hans, og jeg må innrømme at det gir ham en fordel i form av et litt eksotisk preg. Ellers er Vitanza for meg i likhet med Lasse Marhaug en sånn ung og positivt omtalt forfatter som jeg av en eller annen grunn ikke har summet meg til å lese. Vitanzas nyeste bok skal være basert på samtaler han har hatt med en fengselsinnsatt norskpakistaner som blant annet har vært fremmedkriger i Syria. I tillegg til å være interessant fordi den er den nyeste boka til en dyktig forfatter, er Dette livet eller det neste altså en roman med et viktig tema, i likhet med den nevnte boka til tyske Erpenbeck. En ekstra god grunn til å lese Vitanzas nyeste, altså.

 

Markus Lantto: Sjå han sykle

Jeg var redd Markus Lantto ikke skulle skrive flere bøker, men her kommer det altså en på selveste valentinsdagen! Markus Lantto er svensk, men bor i Trondheim og skriver (med litt hjelp) bøker på nynorsk. Lantto er multikunstner og har et oppsyn som minner meg om han skjeggete og langhåra hipsteren i den svenske tv-serien Sør for Folkungagatan, en type vi altså ikke har så altfor mange av i det litterære miljøet. Debutboka hans, Bruken av gjedde, minte meg om Kim Hiorthøy og Frøydis Sollid Simonsens debutbøker, en blanding mellom de korte, småabsurde øyeblikksskildringene til Hiorthøy og de mer naturvitenskapelig inspirerte tekstene til Simonsen. Bruken av gjedde er faktisk noe av det kuleste jeg har lest, og takket være kollega Thor Arne Sæterholen kan vi lese utdrag her. Da jeg så i en oversikt at Sjå han sykle kommer i februar kan det faktisk hende jeg hylte av glede, jeg husker ikke nøyaktig, men jeg gleder meg iallfall stort til å lese den.

 

Sondre Midthun: Farvel til alt dét 

Sondre Midthun debuterte i 2011 med romanen Kom aldri nærmere. Da var Midthun 25 år gammel, men han skreiv allerede da som en livs- og skriveerfaren godt voksen, og boka fikk svært god mottakelse. Menneskeskildringene er troverdige og reflekterte, noe som gjør at romanens hovedtematikk, knuste barndommer, oppleves ekstra sterkt. I starten av februar kommer endelig oppfølgeren.

 

Maia Kjeldset Siverts: Det ble en rotte!

En av vårens debutanter har kanskje den kuleste tittelen. Dette skal være «en vill samling av korttekster om blant annet forvirret kommunikasjon, onani, narsissisme og mennesker som blir dyr». Jeg trenger ikke vite mer for å bli nysgjerrig!

 

Peter Strassegger: Slutten på flagget vårt

Peter Strassegger er enda en av disse kritikerroste unge forfatterne som jeg vil lese, men som jeg likevel ikke har lest. Og Strassegger har jo til og med fått Vesaas-prisen, så han burde prioriteres. Slutten på flagget vårt, som kommer i midten av februar, blir hans tredje roman. Fortellingen foregår i Østerrike med Jugoslavia-krigen truende rett utenfor grensene. Dette høres jo ganske streit og litt trist ut, men forlaget omtaler faktisk boka som «morsom og brutal».

 

Nora Aschim: Unngå øyekontakt

Vårens yngste debutant er født i 1998. Jeg holdt på å skrive noe om Skam eller Skam-generasjonen, men jeg synes egentlig det holder å skrive at Unngå øyekontakt, som blant annet skal handle om selvmordstanker, er skrevet av en 18-åring. Iallfall (nok en gang) holder det for å vekke min nysgjerrighet.

 

Emma Cline: Jentene

Nå kommer endelig The girls på norsk! Lena Dunham, av tv-serien Girls skal ha sagt at «denne boka vil knuse hjertet ditt og gi deg bakoversveis» og boka har generelt vært en svær snakkis. For ordens skyld: Boka og tv-serien skal ikke ha noen annen kobling så vidt jeg vet. Det skal handle om oppvekst og identitet og vennskap, ført i pennen av en ung debutant og oversatt av Trude Marstein.

 

Hilde Lindset: Avskjeder med Judith

Når en av mine favorittnovellister skal komme med bok som inneholder mitt mellomnavn Judit(h), så blir jeg gira på en barnslig måte. Det ser ut til at jeg må vente helt til april, men det går fint, for jeg veit jo at jeg venter på noe godt:

«I Hilde Lindsets nye novellesyklus følger vi forfatteren Judith i ulike faser av hennes liv. Hun beskrives gjennom relasjoner, både nære og fjerne. Ofte kan de mer perifere møtene si noe like substansielt om henne, eller avsløre noe mer enn de nærmeste ser. Judith oppleves svært forskjellig for omgivelsene, noe som kan skyldes at vi møter henne i ulike livsfaser fra hun er ung til hun er gammel, eller at hun som alle mennesker har ulike roller, som mor, kjæreste, eller hotellgjest, men mest av alt kommer det av at Judith er en svært sammensatt person.» (Fra forlagets omtale av boka.)

 

Stina Stoor: Bli som folk

Jeg har aldri hørt om Stina Stor før. Hun er ung og svensk, og dette er hennes første novellesamling. Hun ble nominert til August-prisen for den. Derfor vil jeg sjekke henne ut, rett og slett for å prøve å lese en for meg fra før av ukjent «nabo». Bli som folk er forventa utgitt på norsk  (oversatt av Geir Sigmund Pollen) i slutten av april.